Hvem er martyr?

Av Eivind Flå

”I tider med blodig forfølgelse som fra tid til annen har gått over Guds menighet, har martyrene ofte blitt tilbudt strålende muligheter for det legemlige livet med ære og høye stillinger i samfunnet. Om de bare ville kaste noen få røkelseskorn på avgudsalteret, skulle de få det alt sammen. Det skulle så lite til, og så hadde de vært fri for smerte og død. Men martyrene lot seg ikke overtale av dette.” (C. Asschenfeldt-Hansen)

Det greske ordet for vitne er martyrein. Det betyr ut fra sin opprinnelse en som gir et vitnesbyrd om en sak eller for noen. Gjennom kirkehistorien er martyr blitt en betegnelse for dem som dør for sin tro, d.v.s. et blodvitne. Vel kjent er kirkefaderen Tertullians ord: "Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes sæd."

Mange tenker at det er forfølgelsestidene som skaper martyrer. Jeg tror det er mer rett å si at forfølgelsen avslører, eller åpenbarer, hvem som virkelig er martyrer. Det er fordi martyrene vitner, at de må dø, det er ikke fordi de dør, at de er vitner. Alle kristne er martyrer. Hører du Jesus til, er du også hans vitne. Martyren er et vitne om Seierherren, og i kraft av vitnesbyrdet er han eller hun selv seierherre. Ved sin død blir martyren kronet med seierskransen av Ham som selv har seiret over død og grav.

For mer enn 100 år siden ventet noen kristne vitner i Uganda at martyriets bål skulle tennes. Da lød det: "Dere kan brenne våre legemer, men dere kan ikke skade våre sjeler." Stefanus fremstår i Apostlenes gjerninger som den første kristne martyr, men han var i høyeste grad også en martyr før han ble steinet. Stefanus var Jesus lik i livet, og ble også Jesus lik i døden. Om denne Herrens kostelige juvel sier Søren Kierkegaard så treffende: "Slik dør et sannhetsvitne."

Alle apostlene, unntatt Johannes, døde martyrdøden ifølge kirkehistorien. De døde i troen på Han de vitnet om. Apostlene vitnet ikke om seg selv, men om Ham som døde og oppsto, og som sitter ved Faderens høyre hånd. De vitnet om en virkelig Frelser for virkelige syndere! De vitnet om Kristus som deres liv. Johannes beskriver denne synderes venn som "det trofaste og sannferdige vitne" (Åp 3,14). I Apg 4,20 kan du lese om hva som kjennetegnet apostlenes vitnesbyrd om Ham: "Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt." Siden har hundretusener av kristne lidd martyrdøden for det samme vitnesbyrd. Jesu vitner har gjennom århundrer fått erfare at om frelsen er av nåde, så koster det alltid å være en sann Jesu etterfølger.

Det står i Apg 2,47 om de første kristne at de "var velsett av hele folket". Det tok likevel ikke lang tid før Jesu sanne etterfølgere fikk erfare sannheten i 2 Tim 3,12: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt". Apostlenes gjerninger er derfor også historien om den første kristendomsforfølgelsen, noe som førte til at evangeliet ble forkynt like til jordens ende.

De neste drøyt 200 år etter aposteltiden blir så med rette kalt martyrtiden, nettopp fordi Guds menighet i denne tiden gjennomlevde de største forfølgelser. Det er blitt sagt at "spotteren blir alvorlig, fornekteren må tie, og tvileren bøyer seg ved martyrens grav". Ved martyriet åpenbares kristendommens sanne karakter og alvor, kampen mellom død og liv, lys og mørke, Gud og Satan.

Også islam opererer en med begrepet martyr, men da med et totalt annet innhold enn i den kristne tro. Islamistene taler om å dø i Allahs navn, d.v.s. å dø i jihad (hellig krig), med den bestemte mening å utbre den islamske tro eller "islams hus" (dar al-islam). Jihad er egentlig å forstå som en kontrakt mellom Allah og den enkelte muslim. Den som dør i jihad går direkte til paradiset, og blir belønnet av Allah med forskjellige sanselige nytelser. En slik tenkning er totalt fremmed for den kristne tro.

En Jesu Kristi martyr er en mektig røst inn i en verden som ligger i det onde. Kraften og trøsten hviler i Herrens løfte i Rom 14,8: "Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren tit". Som Jesus ble fristet av Djevelen til å få alle denne verdens riker om han tilba ham, og svarte nei, så har heller ikke de forfulgte solgt sjelen sin ved å bøye kne for Satan.

Jeg tror vi alle bør ransake oss selv og stille oss inn under spørsmålet: Hva vitner vårt liv om? I denne prosses tror jeg det er godt å lytte stille til de mange martyrers røst. De har noe vesentlig å formidle oss om å være tro i livet og frimodig i døden.

Den sanne martyr taper sitt liv, men vinner det samtidig for all evighet. Det er den ytterste konsekvens av Jesu ord i Luk 17,33: "Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal bevare det".

(Med tillatelse tatt fra Eivind Flås nettside).