Hvor langt inn når Ordet?

Av Hans Erik Nissen

Dette er spørsmålet. Jeg har undret meg over bannende og svergende teologiske professorer og prester som nøye kunne gjøre rede for rettferdiggjørelsen av tro. Hvordan var det mulig å ha en slik erkjennelse uten at det skapte gudsfrykt?

Årsaken til det er at en intellektuell og følelsesmessig forståelse ikke har noen vedvarende makt over, eller får noen noen avgjørende betydning for mennesket.

Når vi dypt nok inn?

Det er alltid smertefullt å få høre om elever som faller fra. Frafall kan ha mange årsaker. Djevelen har gravd tallrike fallgruver. Kan han ikke få et menneske i sin makt på én måte, prøver han på en annen. Likevel må vi spørre: Er det vi som har sviktet? Lot vi oss bedra når vi merket at en elev fikk følelsesmessige eller intellektuelle opplevelser i møtet med Guds ord? Hadde vi det ikke tilstrekkelig klart for oss at det er med hjertet man tror?

Det er i seg selv ikke noe galt i å kunne føle Ordet. Ikke minst har Salmenes bok mange eksempler på det. Det er heller ikke galt å forstå Guds ord og glede seg over det. Men, som det heter: Det gode kan bli det bestes fiende. Det skjer hvis Ordet ikke når lenger enn til følelsen eller tanken. Dette kan aldri erstatte hjertets tro.

Vi snakker med rette om en forstand som er opplyst av Guds ord. Mange elever har med synlig glede sagt at nå forstod de sammenhengen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Eller de fikk lys over noen av de hovedtanker som binder hele Bibelen sammen.

Hvorfor er faren så stor?

Det skyldes at det står i vår makt å gi andre mennesker intellektuelle og følelsesmessige opplevelser. Det ene er et spørsmål om pedagogikk, det annet om psykologi. En blendende dyktig og klar underviser kan åpne en elevs øyne så vedkommende føler at her får han virkelig noe han kan bruke. Ikke minst innen den katolske kirke er det åndelige øvelser og metoder som gir store og rike åndelige opplevelser.

I de siste årtier har det på den ene siden skjedd en intellektualisering i forkynnelse og undervisning, og på den annen side en sterk vektlegging av metoder og veier som formidler sterke følelsesmessige opplevelser. Det har ført til en forkynnelse der det er lite mat for sjelen, og en kan høre mye forkynnelse der alt som sies er rett. Likevel sitter en igjen med en undring: Hvorfor har man ikke fått hjelp? Eller en sitter igjen etter en lovsangskveld: Hvorfor varer gleden så kort? Det var som om også den forsvant med den siste tone og det slokkede lys.

Vi kan også tenke på de mange analyserende og vurderende artikler i kristne tidsskrifter og blader. For hundre år siden var nesten alt som ble skrevet en hjelp til å nå himmelen for den enkelte.

Med hjertet tror man

Dersom forkynnelsen ikke når inn til hjerte og samvittighet, blir den aldri til tro selv om den tilsynelatende bærer frukt. Det er som å henge røde epler på juletreet. Det bærer frukt for en overflatisk betraktning, men eplene henger i sytråder, og det er ingen forbindelse mellom dem og treets saft.

På den annen side: Hjertets tro kan være nokså liten, ja, som et sennepsfrø – er det hjertets tro, vil den vokse og bære frukt. Den vil få mer og mer makt. Den vil påvirke både tanke, vilje og følelser.

Hva vi ikke makter

Vi kan skape sympati og interesse for kristendommen, men ikke tro – verken hos oss selv eller andre. Er det kanskje vår ulykke at vi strever som om det var tilfellet? Da lar Gud våre brønner tørkes ut. Han lar oss komme til kort, og mismotet sniker seg inn.

Vi må tilbake til bekjennelsen: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro. Slik kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.

Bønnen om Den Hellig Ånds gjerning må fornyes. Igjen og igjen må han komme til oss. Kommer han ikke, kan vi samles og gi hverandre intellektuelle og følelsesmessige opplevelser, men det blir aldri til tro. Den kan bare han skape.

Men hvorfor skjer det så sjelden? Er det fordi vi mener at vi rår over Gud? Har vi gjort Gud til en Gud som velsigner på våre vilkår? Da må Gud lære oss noe annet. Han virker troen når og hvor han vil. Det avhenger ikke av vår vilje og streben, men av hans barmhjertighet.

Åndelig passivitet?

Skal vi så bare sitte med hendene i fanget? Slik spør fornuften. Men det gjør ikke troen. Den sier: Rop til Gud som den som klynger seg til løftet om at Gud hører den hjelpeløse.

Vi trenger ikke nye metoder. Men sammen må vi legge vår nød frem for Herren og be han om å sende den store hjelper, Den Hellige Ånd. La oss fortsette med det til Herren svarer med ild fra himmelen.

(Fra Båndet nr 6 /1999. Oversettelse: Brix/Endresen)