Maria

Av Fredrik Wisløff

”Da nå Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel som Jesus elsker, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg” Joh 19,26-27.

Det er ingen av dem som var ved Jesu kors, som mitt hjerte føler så med som Maria. Ikke engang de to røverne led en kval så dyp som Jesu mor. For her ved korset går gamle Simeons ord i oppfyllelse: ”Også din sjel skal et sverd gjennomstinge” (Luk 2,35). Her går sverdet ubarmhjertig gjennom hennes ømme, varme hjerte.

Men spissen av det sverdet hadde Maria lenge følt, og hver gang noen beveget sverdspissen, sved hennes sjel i smerte. Marias skole var hard, - hardere enn noen annen kvinnes skole. Hun måtte lære å løses fra sin egen morsfølelse overfor sin sønn og tilbe ham som Gud. Det er nok mange mødre som tilber sine sønner; men Maria skulle som en synder lære å rope til ham som Frelser, og alene som Frelser.

Visstnok bar Maria på den underlige hemmelighet om hans overnaturlige tilblivelse, og dog var det langt igjen derfra til også å forstå hans livskall og selv komme i det rette forhold til ham.
”Din far og jeg har lett etter deg med smerte,” sier Maria til ham da Jesus tolv år gammel var blitt igjen i Jerusalem. Men Jesus svarte: ”Visste dere ikke at jeg må være i min fars hus!” (Luk 2,49). Maria, du sier: ”din far – vet du da ikke at dette tempel er min fars hus!”
”Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre?” sier Jesus til Maria i bryllupet i Kana. Slike harde ord – for ordene er harde – sa han i alles påhør! Det var sverdspissen som stakk.

Og så kom Jesu urolige vandring. Luften i Nasaret svirret med rykter om all hans underlige gjerning og alle hans sterke ord. Og da han en dag kommer til Nasaret, fører de ham utenfor byen og vil styrte ham utfor fjellet. Og Marias urolige hjerte led. Og undret seg. Hun forstod ikke hans gjerning og var redd han i sin iver gikk for langt, eller var kommet på feil vei. De skriftkloke sa endog at han var drevet av en uren ånd. Så lenge Josef levde, talte hun vel med ham, og han brakte henne til ro. Men så dør visstnok Josef, og Maria beslutter seg da å reise til Jesus og tale ham til sans (Matt 12,46). Hun tar hans brødre med og ber om å få ham i tale. Men Jesus svarer: ”Hvem er min mor og mine brødre? Og han pekte fram for seg på disiplene: Se, der er min mor og mine brødre!”

Og Maria går sørgende hjem; atter har hun kjent sverdspissen mot hjertet. Og det smerter. Men nå blir sverdet støtt helt igjennom. Å se hans kval var hennes kval. Å høre spotten mot ham var spott mot henne. Å ha en korsfestet sønn var den dypeste skam noen kvinne i Israel kunne få. Det var visst ikke ofte det stod en mor ved foten av noe kors. Om røvernes mødre står det ingenting.

Men Maria kunne ikke holdes tilbake. Og Jesu øye ser henne, og hans hjerte slår i kjærlighet. Han ser henne segneferdig, dødningeblek, dødstrett og likevel ikke i stand til å forlate korset. Hvor gjerne han ville ha kalt henne ”mor” i det øyeblikket, men han gjorde det ikke. Han sier bare: ”Kvinne”. Det var Marias siste harde lekse; her ved korset skulle hun lære den: Jeg er fra nå av bare din frelser.
Og dog brenner hans hjerte i kjærlig omhu; han vil gi henne èn i sønns sted: han gir henne sin kjæreste disippel: ”Se, der er din sønn.” Og til Johannes sier han: ”Se, der er din mor.” Like inn i de siste timene slår hans hjerte i brennende kjærlighet. Som han elsket sine egne, elsket han dem inntil enden.

Det ser ut til at Johannes straks tok Maria med seg og brakte henne i sikkerhet og til hvile nede i byen. Fra korset ser Jesu øye de to kjæreste han visste på jorden, langsomt gå ned mot Jerusalem – med Johannes sterke arm om den dødstrette kvinnes skulder. Og da de to er gått, begynner mørket å sige inn over Golgata og inn i Jesu hjerte.

(Fra ”Med ham til Golgata”)