Påskesalmen fremfor noen

Av Erik Høiby

Dette er min påskesang fremfor noen andre.

Da jeg for noen år tilbake var søndagsgjest i den kristne nærradioen her i Skien, ble jeg spurt om jeg hadde en sang eller salme jeg var spesielt glad i og som jeg ønsket skulle bli sunget på 1.påskedag. Svaret på det var for meg ganske enkelt og greit: ”Å salige stund uten like” av Johan Halmrast. Os så fikk jeg på ny den herlige opplevelse å lytte til et budskap og i en tonedrakt som gikk rett inn i hjertet hos meg.

Johan Halmrast (1866-1912) var født på Lillehammer og sønn av en velholden forretningsmann. Men han døde på et kvistværelse i en av sentrumsgatene i Oslo, meget fattig og ensom. Bare hans gamle far, noen få andre av familien og noen frelsesarmerepresentanter bivånet denne 46-årige korrekturleser ved hans siste ferd til Østre Gravlund.

Konkurs

Kort fortalt gikk faren i Lillehammer konkurs. Han flyttet med familien til Oslo for å slå seg igjennom som best han kunne. Og det ble ingen suksess. Johan, som var nummer to i rekken av fem barn, hadde gode evner, men et handikap som gjennom hele livet plasserte ham som annerledes enn andre. Og han var ikke lenger den svake rikmannssønnen fra Lillehammer, men den fattige krøplingen i storbyens vrimmel, er det sagt om ham. Han var nemlig pukkelrygget. Og han var mer: Han var liten av vekst og hadde noen rare og deformerte hender.
Det er grusomt å tenke på at man i dag antyder å benytte forskning på foster til blant annet å fjerne dem som ikke blir velskapt. Er det ikke ofte nettopp ”de som var annerledes” som gav oss velskapte og veletablerte de store verdier og de rikeste opplevelser? Johan Halmrast har gjort det just gjennom påskesalmen som fyller kirker og forsamlingslokaler både i høytid og hverdag med slike seiersvisjoner at vi kunne tro de kom fra de største krigshelter. Men de kommer altså fra et lite menneske med mindreverdighetskomplekser, som helst gjemmer seg vekk på et lite kvistrom og med uteliggere og bråkete alkoholikere på den andre siden av veggen.

Bønner til Gud

Men Johan Halmrast hadde sine visjoner han. Også ut over det å skrive en påskesalme. Han lot sine visjoner formes i bønner til Gud. For han ønsket så inderlig å bli salmebokforfatter. Det ble han aldri. De ni prøvesalmene han skrev, holdt ikke de mål forlagene krevde. Og dermed måtte planene om de 600 salmene som han ønsket å skrive, oppgis. Han skrev likevel bortimot 30 romaner. Men selv om flere av dem kom i større opplag, ble det nesten ingenting igjen til forfatteren når forlagene hadde fått sitt.

Men det var altså i 1880-årene, eller nærmere bestemt 1890 og 1891 at salmen ”Å salige stund uten like” kom ut og ble gitt en slik melodi at den synges på våre to målføre og er oversatt også til samisk.
Det var lærer og organist Kristian Wendelborg (1863-1938) som i sin tid gav salmen ”Vinger til verdensflukt”. Visst kalte Blom Svendsen melodien for en slager som altså kunne høres på gatene i San Francisco samtidig som den ble plystret i Hong Kong og Yokohama. De får nå si hva de vil om melodien og slik den ble til. I alle fall har den en spenst i seg som løfter sangere og tilhørere med ørnevinger til de store høyder når vi proklamerer det kristne oppstandelsesbudskapet, og her er vi ved kjernen i denne påskesalmens herlige evangelium:

Han lever! Jesus lever! Det er dette budskap som har ligget til grunn for dikterens intensjon også.

Første gang den kom ut, kom den under tittelen: ”Maria Magdalenas jubel”. Og hva står det om henne i vår Bibel? Jo, at hun møtte den oppstandne lys levende og fikk en samtale med ham. Og deretter at hun gikk – jeg tenker at hun løp av sted for å fortelle de andre at: Jeg har sett Herren, og hva han hadde sagt til henne. (Joh 20,10-18).
Også jeg, sier Halmrast: ”Jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg Ham så”.

Å salig stund uten like,
Han lever, Han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
Min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå
Jeg levende så ham i haven,
og aldri så skjønn jeg ham så.

Han lever og jeg skal få bringe
Hans venner det salige ord
Tenk, jeg som er ringest blant ringe,
Den minste han kjenner på jord,
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
Å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Å salige stund uten like,
Han lever, Han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
Min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde,
og dvelte ved gravnatten kun!
Så fikk du den levende møte,
Å salige, salige stund.