Abrahams ofring av Isak (1 Mos 22)

Av Henrik West

Beretningen om Abrahams ofring av Isak er vel en av de mest kjente tekster i hele Det Gamle Testamente. Det er imidlertid også en tekst som en kan møte mange forskjellige holdninger til. Mange avviser beretningen helt, fordi de mener at Guds befaling til Abraham om at han skal ofre sin sønn, er i dyp motsetning med deres bilde av hvem Gud er. Hvordan skulle Gud – hvis han virkelig er kjærlig og rettferdig og god – kunne forlange at Abraham skal ofre sin egen sønn? Det er da hverken kjærlig eller rettferdig! Slike tanker fører imidlertid vill: Det er ikke vårt bilde av Gud som definerer hva Gud kan påbyde mennesker, og hva han ikke kan! Vi må derimot la vårt bilde av Gud formes av hva Bibelen lærer oss! Og ofte viser det seg faktisk at de tekster som støter mest an mot vårt eget bilde av Gud, rommer det største evangelium, når først våre øyne åpnes for innholdet.

I beretningen om Abraham og Isak lærer vi noe avgjørende om hva troen er, hvem Gud er, og - ikke minst – hva Gud har gjort for oss. Vi kan se på beretningen ut fra to perspektiver: Først vil vi se på hva det er som skjer i Abrahams liv. Hvordan Gud setter hans tro på prøve, og hvordan Abraham reagerer. Deretter vil vi se på hvordan Abrahams ofring av Isak rommer et profetisk budskap som peker fram imot det som skjedde på Golgata ca. 2000 år senere. La oss begynne med å se på hvor og når i Abrahams liv denne begivenhet finner sted. Guds befaling til Abraham om å ofre Isak henger nemlig nøye sammen med det som tidligere er skjedd i Abrahams liv. Det sentrale i hele den lange beretning om Abraham er at Gud kaller på Abraham og gir ham rike løfter, og at Abraham (med noen alvorlige unntagelser) handler i tillit til at Gud taler sant og kun vil han det beste.

Abraham ble erklært rettferdig

I 1 Mos 15,6 hører vi at Gud erklærer Abraham rettferdig på bakgrunn av hans tro. Det vil altså si at Abrahams tillit til Gud og hans løfter danner grunnlag for at han kunne regnes for rettferdig overfor Gud, altså motta syndenes forlatelse. Det ligger et viktig poeng i at Gud allerede på dette tidlige tidspunkt i beretningen erklærer Abraham rettferdig. Det er nemlig ikke først etter et langt liv i vandring sammen med Gud at et menneske kan bli rettferdig overfor ham. Nei, tvert imot! Når et menneske i tro og tillit lever på Guds ord og løfter, så erklærer Gud også straks det menneske rettferdig. Rettferdigheten følger ikke som en frukt av et liv i vandring sammen med Gud, men er derimot selve forutsetningen for at et slikt liv overhode er mulig.

Det betyr likevel ikke at alle ting er fullført med syndenes forlatelse. Troens liv i lydighet mot Gud er jo nettopp begynt i det øyeblikk som et menneske kommer til tro. Og fordi vi fortsatt må bære med oss det gamle menneske i oss – som bestemt ikke ønsker å leve i lydighet mot Gud – er troens liv ikke alltid en lett sak, nei ofte det motsatte.
Nettopp dette ser vi kommer til uttrykk i Abrahams liv. Gud hadde gitt ham et løfte om må bli til et stort folk, og for at dette løfte kunne bli til virkelighet, måtte han naturligvis ha etterkommere. Abrahams ekteskap med Sara var imidlertid ufruktbart, og derfor ble Abrahams tro satt på prøve. For hvordan skulle Guds løfter kunne bli til virkelighet når Sara ikke kunne føde ham barn? Derfor gikk Abraham selv til handling, for at Guds plan kunne komme til å skje: Han fikk en sønn med Saras trellkvinne, Hagar.

Abraham forsøker altså å ”hjelpe” Gud med å virkeliggjøre løftet. Dette er et uttrykk for en ubefestet tro, altså en vaklende og usikker tro. Abraham trodde at han selv skulle hjelpe Gud med å virkeliggjøre løftet. Han våget ikke å stole fullt og helt på at Gud virkelig ville gi ham etterkommere. Først da der ikke lenger var noe som helst håp om at Abraham og Sara skulle kunne få barn sammen, gav Gud dem sønnen Isak.

Like etter at vi i 1 Mos 16 har hørt om Abrahams misforståtte forsøk på selv å skaffe seg den etterkommer som Gud hadde lovet å gi ham, hører vi i kap 17 at Gud kommer til Abraham på ny – og gjentar sine løfter til ham. Her møter vi et karateristisk trekk ved troslivet, nemlig at vi har behov for å høre Guds ord igjen og igjen, og ikke minst når troen svikter. Beretningen om Abrahams ofring av Isak i kap 22 skal altså forstås på bakgrunn av et langt liv under vandring sammen med Gud og under Guds Ords oppdragelse. Den prøve som Abraham nå settes på er uten tvil den største av dem alle. Intet av det han hittil hadde vært utsatt for, hadde vært så svært å forstå og så urimelig å gjennomføre. Men likevel må vi holde fast ved at Gud aldri utsette oss for prøvelser som er hardere enn at vi kan komme gjennom dem, 1 Kor 10,13. Den prøve som Abraham nå ble satt på, var – tross alt – ikke større enn at han kunne komme gjennom den. Men som vi skal se, var den nødvendig.

Abraham ble satt på prøve

Der er en del trekk i beretningen som viser at det er en moden mann vi her møter:

1. To ganger i beretningen hører vi at Abrahams umiddelbare reaksjon på Guds tiltale er et ubetinget ”Ja” (v 1 og 11). Det kunne også oversettes: ”Ja, her er jeg!” Slik svarer bare et troende menneske på Guds tiltale. Den troende vet at når Gud vil ham noe, så tjener det alltid til menneskets eget beste, og derfor stiller den troende seg til rådighet når Gud taler til ham. Han stiller ikke spørsmål ved Guds ords rimelighet eller rettferdighet, og han stiller heller ikke noen betingelser, en handler etter Guds ord i lydighet.

2. Abraham ventet heller ikke med å handle på Guds ord. Han drog avsted allerede tidlig neste morgen. Vi må ikke tro at Abraham var en kald og følelsesløs mann som det ikke betydde noe for å skulle drepe sin egen sønn. Der har uten tvil utkjempet seg en hard kamp i hans indre. Men han visste at han måtte av sted.

3. Da de nærmet seg stedet hvor ofringen av Isak skulle finne sted, sa Abraham til sine tjenere: ”Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere” (v 5). Dette utsagn var ikke en løgn, men derimot en ekte trosytring! Abraham hadde så sterk en tillit til at Guds løfter stod ved makt, at han ikke tvilte et øyeblikk på at han skulle komme tilbake sammen med Isak. Ham hadde jo Gud tydelig knyttet sine løfter til. Heb 11,17-19.

4. Da de kom til det sted hvor ofringen skulle utføres, drøyde ikke Abraham med å gå i gang med forberedelsene. Han bygget et alter, la veden tilrette, bant sin sønn, la ham på alteret og rakte hånden og tok kniven for å ofre ham – først da grep Gud inn og avverget ofringen. Bare det menneske hvis liv ligger fullstendig i Guds hender, kan handle på denne måte. Da Gud så at Abraham var villig til å ofre alt, selv det kjæreste han eide, sa han til ham: ”Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, den eneste, for meg” (v 12). Formålet med denne Guds prøvelse av Abrahams tro var imidlertid ikke at Gud krevde et synlig bevis på at Abraham hadde en ”tilstrekkelig stor” tro. Nei, formålet var at Abrahams tro skulle bli styrket. Gud utsetter oss for prøvelser hele veien gjennom livet – ikke for at vi skal falle, men for å befeste og styrke troen.

Isak var løftets sønn. I menneskers øyne var det umulig at Abraham og Sara skulle få denne sønn, men for Gud var det mulig. For Abraham var Isak derfor det levende bevis på Herrens troskap. Å miste ham ville derfor være å miste alt som Gud hittil hadde gitt ham. Men gjennom sin lydighetshandling viste Abraham at kjærligheten til Gud var større enn kjærligheten til sønnen – den sønn som Gud hadde gitt ham.

Dette er et viktig poeng i beretningen: Abraham hadde lenge levd i håpet om at Gud ville gi ham en etterkommer som kunne føre slekten videre. Denne bønn ble oppfylt i og med Isaks fødsel. Men midt i gleden over denne velsignelse var der nå fare for at Abraham skulle komme til å stole mer på sin sønn Isak enn på Gud Herren. I motsetning til tidligere kunne Abraham jo nå plutselig se for seg hvordan det faktisk var blitt mulig at han skulle bli stamfar til en stor slekt, få et land i eie osv. Men dermed var det også en fare for at Isak skulle bli alt for ham. Gud ville med sin prøvelse på Moriafjell hjelpe Abraham til å unngå dette. Det er nemlig en fare for alle som får lov til å erfare Guds rike velsignelser: at vår kjærlighet til Guds velsignelser blir større enn vår kjærlighet til Gud – og at vår avhengighet av Guds velsignelser blir større enn vår avhengighet av Gud selv.

Den fare stod Abraham i, og derfor satte Gud ham på denne prøve som for å spørre ham: ”Stoler du stadig vekk like mye på meg som før løftet gikk i oppfyllelse? Har jeg stadig vekk den samme plass i ditt hjerte som den gang du ikke hadde noen sønn, men bare hadde mitt ord å holde deg til?”

Alt som vi har og får i dette liv, er gaver fra Guds hånd. Alt dette må vi takke Gud for og bruke etter hans vilje. Men samtidig må vi se til at vår glede over og kjærlighet til disse gaver ikke overstiger kjærligheten til Giveren. For Gud vil ha våre hjerter helt og fullt! Troen lever ikke av velsignelsene, men nåden i Kristus. Derfor sier troen, som Paulus uttrykker det: ”Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus” (Fil 3,8).

Som vi nå har sett er beretningen om Abraham og Isak et klart eksempel på hva det vil si å legge sitt liv i Guds hender. Beretningen rommer imidlertid også – som jeg antydet innledningsvis – et profetisk budskap, som peker fram imot en begivenhet som fant sted omtrent 2000 år senere, nemlig Guds ofring av sin egen Sønn, Jesus Kristus. Det skal vi se litt nærmere på nå.

Beretningens profetiske budskap

1. Allerede i de første vers i beretningen møter vi slående paralleller. Gud sier: ”Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak ”. Ved Jesu dåp lød ordene fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag” (Mat 3,17) Og i den lille Bibel: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh 3,16).
Strengt tatt var Isak ikke Abrahams eneste sønn, han hadde nemlig også Ismael. Men for Gud var der kun èn som gjaldt som Abrahams sønn, nemlig Isak, for det var ham Guds løfter var knyttet til. Jesus var Guds egen Sønn, hans eneste Sønn, og hans elskede Sønn. Og det var ham som ble ofret på Golgata – Guds egen elskede Sønn: ”Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen” (Joh 10,17).

2. Gjennom hele Det Gamle Testamente hører vi om ofringer av dyr. Bakgrunnen for dette er at der må finnes et soningsted før menneskets fellesskap med Gud kan gjenopprettes. Derfor omtales ofringer helt tilbake til tiden umiddelbart etter syndefallet. Disse dyr kunne likevel ikke bringe noen virkelig forsoning i stand, ”for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder” (Heb 10,4).
Ofringene i GT hadde kun en sonende virkning som forbilder på det ene offer som skulle bringes i og med at Gud – i tidens fylde – ofret sin egen Sønn. Dermed ble Jesus det ”Guds Lam, som bærer verdens synd” (Joh 1,29).
Det som Abraham blev forskånet for å gjøre, måtte Gud gjennomføre: ofringen av hans egen Sønn.

3. Dermed har vi også i beretningen om Abraham og Isak et bilde på stedfortrederen. Slik som væren gikk i Isaks sted, slik er Jesus gått i vårt sted. Senere i Mosebøkene hører vi om hvordan det førstefødte, både av dyr og av mennesker, skal løskjøpes. Det er for så vidt denne praksis som her åpenbares for Abraham på en meget tydelig måte. Det var ikke uhørt blant de omkringboende folkeslag at en ofret sine førstefødte barn for sine misgjerninger. Men slik skulle det ikke være i Guds folk, Israel. Det var Gud selv som sonet for all vår skyld.

4. Ofringen av Isak skulle skje et bestemt sted, nemlig på et bestemt berg i Moria landet. I 2 Krøn 3,1 hører vi at Salomo bygget Herrens tempel i Jerusalem på Morias fjell. Denne angivelse av sted sikter utvilsomt til det berg hvor Abraham skulle ofre Isak. Ofringen av Jesus foregikk altså på samme sted som der hvor Abraham var blitt skånet for å ofre sin sønn.

5. Et påfallende trekk i beretningen er Isaks taushet. Han protesterer ikke på noe tidspunkt, og han gjør ikke motstand. De to vandret sammen helt fram til offerstedet, og Isak var lydig mot sin far inntil det siste. Også dette er et bilde på den gjerning Gud utførte da han ofret sin Sønn, Jesus Kristus på korset. De to sto sammen om å fullføre frelsesverket. Deres vilje var forenet til ètt om å gjøre dette. Slik som vi i beretningen om Abraham hører at han lot Isak bære veden, mens Abraham selv tok ilden og kniven, slik var det også med Jesus som bar korset, mens Gud selv lot all vår skyld ramme ham /Es 53,6). Isaks lydighet mot sin far Abraham er slik også et bilde på Jesu lydighet mot Faderen. Han var ”lik et lam som føres bort for å slaktes. Han opplot ikke sin munn” (Es 53,7).

6. Det må ha kommet som en helt ufattelig stor lettelse for Abraham (og naturligvis også for Isak), da det – i siste øyeblikk - gikk opp for ham at Gud faktisk ikke ønsket at han skulle ofre sin sønn. I Heb uttrykkes det slik: ”Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde” (Heb 11,17-19).

Abraham fikk sin sønn tilbake fra de døde! I tre dager hadde han vært som død for ham. Han visste at Isak var bestemt til å ofres. Allerede da Herren meddelte dette, mistet Abraham sin sønn i overført betydning. Men to dager etter (altså på den tredje dag) gav Gud Isak tilbake. Isak var som død for Abraham, men nå ble han levende igjen. Her har vi altså også et profetisk bilde på at Jesus skulle ligge i graven i tre dager for deretter å bli oppreist fra de døde. Dermed vant han livet igjen – men ikke bare for seg selv, også for Abraham og Isak og for alle andre som lever i troen på Ham.

Gud brakte et offer for alle mennesker

”For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også oppreist med ham, ved troen på Guds kraft – han som oppreiste Kristus fra de døde” (Kol 2,12). Vi er alle skyldige til å dø på grunn av vår synd som skiller oss fra Gud og bringer oss under Guds fordømmelse. Men: Gud brakte selv èt eneste offer, og i det ene offer er der forløsning for alle menneskers synd. Fordi Abraham levde i tro, fikk også han del i den forløsning Gud har brakt tilveie i Jesus Kristus. Abraham kalles derfor med rette for alle troendes fader. Han ble stamfar til det sanne Israel, Guds hellige folk, som vandrer i Abrahams fotspor, i troen på den Herre, som oppreiste Jesus fra de døde. Derfor heter det i Rom: ”Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt” (Rom 9,7).
For å være ekte etterkommer av Abraham er det ikke tilstrekkelig å være det i kjødets forstand. Det avgjørende er at hjertets innstilling til Gud svarer til Abrahams. Derfor sa Johannes døperen: ”Og tro ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene” (Matt 3,9). Johannes døperen tar her et oppgjør med jødenes misforståtte mening om at de var Abrahams etterkommere. Det som teller er jo nettopp ikke den kjødelige avstamning, men troen på løftene. Når Johannes døperen slutter av med å si: ”Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene” så er det jo på forunderlig vis et evangelium. Vi kan ikke selv vende om til ham, vi kan ikke oppvekke oss selv – for vi er så døde som stein i åndelig henseende. Men ved sin Hellige Ånds virke gjennom Ordet kan Gud oppreise døde mennesker til liv og fellesskap med seg. Og på den måte kan det komme til å lyde over hver enkelt av oss, som det lød til Sakkeus: ”I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn” (Luk 19,9).