Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
”Så skal du lage et alter til å brenne røkelse på. Av akasietre skal du lage det. Det skal være en alen langt og en alen bredt, firkantet, og to alen høyt. Hornene på det skal være i ett med alteret. Du skal kle det med rent gull både ovenpå og på sidene rundt omkring og på hornene. Og du skal lage en gullkrans på det rundt omkring. Du skal lage to gullringer til det og sette dem nedenfor kransen. På begge sider av alteret skal du sette dem, to på hver side. De skal være til å stikke stenger i, så alteret kan bæres med dem. Stengene skal du lage av akasietre og kle dem med gull. Du skal sette alteret foran forhenget som henger foran vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er over vitnesbyrdet, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstunder, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere. Dere skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret. Dere skal heller ikke ofre brennoffer eller matoffer der, og dere skal ikke helle ut drikkoffer på det. Én gang om året skal Aron gjøre soning på alterhornene. Med blodet av soningssyndofferet skal han én gang om året gjøre soning på det, slekt etter slekt. Det er høyhellig for Herren.” 2 Mos 30,1-10
Tabernaklets første rom ble kalt Det Hellige. Inn dit hadde bare prestene adgang. Før de kunne gå inn, måtte de hellige og rense seg ved kopperkaret. I lyset fra Menorahen (lysestaken) skulle de utføre sine oppgaver. Overalt lyste gjenskinnet fra gullet i vegger og gjenstander.
Tjenesten i Det Hellige var skjult for folket øyne, men til beste for dem. Når vi ved Guds ord går inn i helligdommen, får vi større kunnskap om Kristus, slik han er framstilt i forbildene.
Hvorfor skal vi bruke tid på disse forbildene? Kan vi ikke gå direkte til undervisningen i NT? Først fordi mye av utleggingen i NT er knyttet til disse forbildene. Ikke minst taler Hebreerbrevet om det. Dernest beriker forbildene fra GT vår forståelse. Vi får se den indre og dype sammenhengen mellom GT og NT. Alt er gitt slik at vi skal gripe alle frelsesgavene og frelsesgodene i Jesus.
eller gullalteret, er den tredje og siste gjenstanden i Det Hellige. Røkofferalteret i Det Hellige vitner om de himmelske ting.
Det var to altere i Sammenkomstens telt og disse må ikke blandes sammen, men sees i hver sin sammenheng. De er uløselig knyttet til hverandre. Størrelsen, plasseringen, metallet de var laget av, og tjenesten som ble utført, var forskjellig.
Ved brennofferalteret ble det slaktet, ofret og brent dyr til soning, men ved røkelsesalteret var det intet blodig offer. Det skulle vitne om en himmelsk virkelighet. Kobberalteret vitner om Jesu soning for verdens synd. I Det Hellige får vi de himmelske resultatene og hans tjeneste i den himmelske helligdom.
”med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.” Heb 9,12
”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.” Heb 9,24
Sammenhengen mellom disse altrene er klar. Karet med røkelse på Røkofferalteret ble forsynt med glør fra Brennofferalteret. Når røken av brennofferet steg opp til Gud, steg også den velluktende røkelsen fra Røkelsesalteret opp for Guds ansikt som en velbehagelig duft.
Det viser den nære forbindelsen mellom Kristi offerdød på Golgata og den tjeneste han utøver i den himmelske helligdom for vår skyld.
Røkofferalteret var av akasietre, og fullstendig kledd med gull. Det blir understreket at det var av rent gull, den edleste form for gull.
Akasietreet er et vitnesbyrd om Kristi rene og ubesmittede menneskenatur. (Se art. 3). Gullet er et vitnesbyrd om Kristi guddommelige natur og himmelske karakter. I Røkofferalteret blir Kristus avbildet etter sitt indre og ytre vesen. Den herliggjorte og himmelfarne Kristus sees ved Røkofferalteret. Plasseringen i Det Hellige er viktig. Her er Guds nærvær. Røkofferalteret står for Herrens ansikt.
Røkelsesalteret er mye mindre enn Brennofferalteret. Bredden og lengden var en alen, 50 cm. Hvorfor var ikke dimensjonene like store for tjenesten inne i Det Hellige som i Forgården?
Først har det en praktisk side. Røkofferalteret skulle ikke gi plass til offerdyr. Her skulle det bare stå kar med røkelse. Til det var plassen stor nok.
Brennofferalteret vitnet om Kristi offerdød. Den siktet mot alle mennesker. Kristi tjeneste som Røkelsesalter og ved alteret, sikter mot troens barn. Ikke fordi han ikke bryr seg om andre, men han er menighetens representant og er plassert der til beste for dem.
”Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.” Joh 17,9
Begge alterene er firkantet og har en altomfattende karakter. De vender seg ut mot alle verdens hjørner. Røkelsen som blir båret fram, har fantastiske dimensjoner.
Ypperstepresten Kaifas talte profetisk om Jesus død og resultatene av den.
”Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.” Joh 11,51-52
Guds barn er spredt omkring rundt om i alle land under høyst forskjellig kår, men de samles til ett i ham. Som vår himmelske yppersteprest representerer han oss alle. Røkelsen fra hans alter gjelder dem alle. (Ef 1,10)
”Og du skal lage en gullkrans på det rundt omkring” 2 M,30.3.
Røkofferalteret hadde en rik utsmykking. Gullkransen gjorde det ekstra vakkert. Men det er mer enn vakkert. Den skal tale til oss.
I Tabernaklet hadde tre gjenstander gullkrans. Paktens ark vil vi komme tilbake til. Gullkransen på Skuebrødsbordet skulle bevare det som var på bordet. Under vandringen i ødemarken var det svært aktuelt. Gullkransen på Skuebrødsbordet taler om det vern Kristus gir ved å stille opp for oss.
Gullkransen på Røkofferalteret taler om Jesu ærefulle stilling hos Faderen.
”Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle. Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.” Heb 2,9-10
”Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,” Fil 2,9-10
Når Jesus Kristus trer inn i den himmelske helligdom, er han både vår konge og store yppersteprest. Gullalteret representerer kronen på hans tjeneste. Han utøver en kongelig autoritet.
”For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter.” 1 Kor 15,25
”Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.” 1 Tim 1,17
”som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre,” 1 Tim 6,15
Dette blir kronen på kongedømmet. I sammenheng med det gylne alter er det kronen på prestedømmet og minner om at Kristus er vår store yppersteprest. Han inntar setet på nådens trone.
”Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!” Heb 4,14
”Hornene på det skal være i ett med alteret. Du skal kle det med rent gull både ovenpå og på sidene rundt omkring og på hornene.” 2 M 30,2
Hornene symboliserer makten og styrken i tjenesten ved dette alter. Noen engelske bibellærere viser til Hab 3,4. I King James stod det at hans horn kom ut av hans hånd. Der er kraften skjult. I nyere oversettelser står det stråler i stedet for horn. Jeg kan ikke si noe språklig om dette. Men anvendt på Kristus, taler det om kraften i den tjeneste han utøver ved røkofferalteret. Alt det Kristus er i sin underfulle person, gir ham makt hos Gud.
Antall horn er ikke oppgitt slik som om Brennofferalteret. Mange regner med fire horn, ett i hvert hjørne. Men det blir ikke sagt.
Både Skriftens tale og Skriftens taushet har noe å lære oss. Men vi kan gjøre refleksjoner. Fire er jordens tall. Derfor hadde Brennofferalteret fire horn. Det vender sin kraft ut mot hele verden. Røkofferalteret vender ikke sin kraft utover, men oppover. Det vender seg mot maktsentrene i himmelen.
”Du skal lage to gullringer til det og sette dem nedenfor kransen. På begge sider av alteret skal du sette dem, to på hver side. De skal være til å stikke stenger i, så alteret kan bæres med dem. Stengene skal du lage av akasietre og kle dem med gull.” 2 Mos 30,4-5
Under gullkransen var det plassert to ringer av gull, to på hver av de to sidene. Stengene som var overtrukket med gull, ble ført gjennom disse ringene. På den måten ble Røkofferalteret båret. Ringene var i ett med alteret og av gull. De gav forbindelsen til alteret også under vandringen.
Ringen er i Skriften tilknytningspunktet og forbindelseslinjen. Ringene er en besegling og et vitnesbyrd.
Det var ringen og armbåndet som overbeviste Nakor og gjorde at han gav Rebekka til Isak. (1 Mos 24,30). Den fortapte sønn fikk ring på fingeren da han kom hjem til far. Nå hørte han hjemme der. (Luk 15,22). Noen personer går med ringer med et spesielt emblem fordi de tilhører en organisasjonen, en losje e l.
De som bar Røkofferalteret, representerte Guds folk. Under vandring hadde de sin oppgave. Alteret var da dekket av et blått teppe av purpur.
”Over det gullkledde alteret skal de bre et klede av blå purpur og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene.” 4 Mos 4,11
Det blå purpur representerer det himmelske og det kongelige. Et dekke av takasskinn skulle bevare det. Det hadde ingen herlighet, men det som lå under. Herligheten var skjult. Slik er det for mange. Men de som var innvidd, visste hvilke verdier det skjulte.
Guds barn vet å verdsette Kristi tjeneste for Guds ansikt. I den eier de en større verdi enn alt på jorden. Under vandringen er de bundet til ham. (2 Kor 1,21-22)
Hebreerbrevet forfatter framhever pilegrimsreisen vår i denne verden og den tilknytningen den har til Røkofferalteret.
”For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer. La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn.” Heb 13,14-15
”Du skal sette alteret foran forhenget som henger foran vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er over vitnesbyrdet, der hvor jeg vil komme sammen med deg.” 2 Mos 30,6
Røkofferalteret ble passert nærmest Paktens ark. I Det Aller Helligste hvilte røykskyen over nådestolen og kunngjorde Herrens spesielle nærvær. Røkofferalteret skulle stå rett imot og nær forhenget. Det får fram den nære forbindelsen mellom dem.
Forbildet og oppfyllelsen dekker ikke hverandre helt. Den jordiske helligdom var mangelfull. Det var ikke oppfyllelsen i Kristus.
Helligdommen måtte renses på den store soningsdagen. (3 Mos 4,7.18). Under tjenesten i Den gamle pakts helligdom var det et skille mellom Det Hellige og Det Aller Helligste. Men ved Jesu offerdød for våre synder, er veien åpnet. Nå er det ikke lenger noe som skiller mellom røkofferalter og nådestolen. Nå stiger røken fra vårt røkelsesoffer Kristus i himmelen like inn i nådestolen.
Før Herren beskriver Røkofferalteret, forteller han hva det skal brukes til, et alter for røkelse. Intet offer skulle legges der, bare røkelse skulle stige fra alteret. En velduftende røk for Herrens åsyn.
Presten skulle plassere røkelsen på alteret. Det var vesentlig hvor denne røkelsen kom fra. Selv om alt ellers var rett, kunne ikke presten plassere den hvor han ville. Røken skulle stige fra alteret. Bare gjennom røkelsen på alteret, ble det en behagelig duft for Gud.
Vårt røkofferalter er Kristus. Vi skal vite hvor sentral Kristus er i denne sammenhengen. Den oppstandnes og herliggjorte Kristus er innfor Guds ansikt for vår skyld, representerer oss og tar vare på våre interesser og våre behov inn for Faderens ansikt. Derfor gjelder det å verdsette vårt røkofferalter rett. Guds ord vil hjelpe oss til det.
”For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.” Rom 5,10
”Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.” Rom 8,34
Røkelsen på røkofferalteret er et vitnesbyrd om Kristus. Han er i himmelen ved gullalteret og ber for sitt folk.
”Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.” Heb 7,25
Når vi ber kan vi komme i tvil og spørre: Hører han meg? Vil han svare meg? Bryr han seg om meg? Har jeg stelt med slik at jeg hindrer bønnhørelse?
Men så får vi rette vårt blikk mot vår representant, vår Frelser og Herre ved gullalteret. Hvordan er det med ham? Han er kjent og anerkjent i Himmelen.
”Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg.” Joh 11,42
Kristus ber alltid. Når vi forsømmer å be, ber han. Når vi unnlater å påkalle, påkaller han. Når vi glemmer å takke, takker han. Når vi glemmer å tilbe, tilber ham. Fra Kristus, vårt Røkofferalter, stiger alltid røkelsen opp.
Røkelsen på Røkofferalteret hadde et enestående kvalitetsstempel. Herren pålegger Aron å brenne velluktende røkelse, en røkelse til Guds behag. Gjør den ikke det, er den til ingen nytte. Bare den røkelsen Gud selv hadde gitt detaljert beskjed om, skulle nyttes. All annen røkelse var forbudt. Gud gir en nøyaktig og omstendelig beskrivelse.
”Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier, – velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt – disse tre slags krydder – og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salvemaker. Den skal være saltet, ren, hellig. Og du skal knuse noe av det smått og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Høyhellig skal det være for dere. Dere må ikke lage røkelse med denne blanding til eget bruk. Hellig for Herren skal den være for deg. Den som lager maken til den for å nyte lukten av den, han skal utryddes av sitt folk.” 2 Mos 30,34-38
Her er det mange detaljer som vi
ikke kan gå inn på. Men vi skal bare løfte fram enkle sannheter.
1:Røkelsen bestod av flere sjeldne og kostbare ingredienser.
2:
Ingrediensene skulle stå i et rett og ballansert forhold til hverandre.
3: Alt skulle knuses i en morter.
4: Røkelsen skulle stå framfor
vitnesbyrdets ark.
5: Ingen måtte kopiere røkelsen til eget bruk. Den var høyhellig.
Røkelsen er det en bærer fram for Gud i bønn, forbønn, i takksigelse, i lovprisning og i tilbedelse. Dette er fem røkelseskrydder egentlig. Kan hende de kan gjenspeile de fem ingrediensene i denne røkelsen: velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt, ren virak og salt. Hos Kristus utgjør røkelsen en fullkommen enhet. Han ber oss lære av ham.
Ilden til røkelsen måtte hentes fra Brennofferalter. Herren var nidkjær for det. Bare ilden fra forsoningens alter kan gi ild til den hellige røkelsen.
To av Arons sønner adlød ikke dette budet. Det fikk skjebnesvangre følger. (3 Mos 10,1-3). De hadde hentet ilden fra leiren og ikke fra brennofferalteret. Det var fremmed ild og fremmed røkelse. Begge må de bøte med livet for denne ugjerningen.
All tilbedelse må ha vært veien om den korsfestede om den skal ha betydning for Gud. Gud spør nemlig etter den ekte bønn og tilbedelse. Jesus taler klart om det i samtalen med kvinnen ved Sykars brønn i Samaria. ”Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” Joh 4,23-24
Herren var nidkjær for at bare innvidde prester skulle tjene ved alteret. To hendelser viser oss alvoret i det. Først gjelder det Korahs barn som misunte Arons slekt og ville ta seg til rette. De fikk katastrofale følger. (4 Mos 16). Siden trosset kong Ussia presten Asarjas advarsel og trådte inn for alteret. Herrens dom rammer ham med spedalskhet. (2 Krøn 26,16-21).
Men Guds barn har en utvalgt og stor yppersteprest som gjør en fullkommen tjeneste. De er selv også et utvalgt presteskap. (1 Pet 2,9).