Av Olav Hermod Kydland
Læren om livets to utganger bestrides i dag. Tanken om en evig
fortapelse er uakseptabelt for mange. Følgelig tilsidesettes, fornektes
og forkastes Guds ord på dette området. Hva sier så Bibelen om evig liv
og evig død?
Bibelen taler om livets to utganger
Både Det gamle og Det nye testamente taler om dette.
”Du leder meg ved ditt råd, og
deretter tar du meg opp i herlighet”
(Salm 73,24). Dette er Asafs overbevisning og trøst etter at han i Guds
ords lys hadde fått sett hvordan det gikk med de ugudelige til slutt.
De går til grunne, for Herren lot dem falle (Salm 73,18-19).
Profeten Daniel sier:
”Og de mange som sover i jordens
muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky” (Dan
12,2). Jesus sier selv at alle som er i gravene skal høre
hans røst og
komme ut. De som har gjort det gode til
”livets oppstandelse”,
mens de som har gjort det onde til
”dommens
oppstandelse” (Joh 5,29). Døperen Johannes vitner også og
sier
: ”Den som tror på
Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se
livet, men Guds vrede blir over ham” (Joh
3,36). Forholdet til Gud er den viktigste relasjonen for et
menneske.
Den som tror på Jesus, har evig liv. Den derimot som ikke vil tro på
Jesus, er under Guds vrede og skal ikke se livet. Det fins ikke noe
annet alternativ.
Jesus taler flere ganger om livets to
utganger. I
Bergprekenen taler han om de forskjellige troende mennesker som skal få
eller arve himlenes rike. De kalles Guds barn, og de skal få se Gud
(Mat 5,3-11). I Mat 8,12 taler Jesus om rikets barn som skal
kastes ut
i mørket utenfor, hvor de skal gråte og skjære tenner. Jesus sier at
ved verdens ende skal englene gå ut å skille de onde fra de rettferdige
og kaste de onde i
”ildovnen”
(Mat 13,49-50).
Den rike mann og Lasarus
I eksempelfortellingen om den rike mann og Lasarus forteller Jesus om
to ulike personer. Lasarus var fattig på jordisk gods, men rik i Gud
(Luk 16,19-31). Den rike mannen hadde alt og levde i herlighet
og
glede. Lasarus hadde levd under Guds nåde i livet sitt og da han døde,
ble han båret av engler til
”Abrahams
skjød”.
Den rike mannen hadde levd uten Gud i denne verden. Følgelig var han
under Guds vrede etter sin død. Han led svært i dødsriket, men fikk
ikke noen barmhjertighet fordi han hadde forspilt sin nådetid.
Av dette ser vi at den legemlige død
forandrer ikke
noe i forholdet til Gud. Den rike mannen og alle som ikke er rik i Gud,
er midlertidig i dødsriket i sin ubotferdige stilling etter den
legemlige død. Den endelige dom må de vente på til dommens dag, men
deres skjebne er beseglet siden de ikke hadde bruk for Guds frelse i
deres nådetid på jord.
Helvete er beredt for djevelen og hans engler
Jesus sier at
”den
evige ild”
(helvete) er beredt for djevelen og hans engler (Mat 25,41). Følgelig
kan vi si at helvete ikke er beregnet for mennesker, men alle som ikke
vil tro på Jesus, går fortapt, sier Skriften. Siden helvete er bare
beregnet for djevelen og hans åndehær, er det da bare menneskenes ånd
og sjel som lider der?
I Mat 18,7 taler Jesus om forføring av
troende. Han
taler sterke ord mot dem som forfører Guds barn. Om hånden/foten eller
øye frister en til fall, var det bedre å hogge av hånden/foten eller
rive ut og kaste fra seg øyet. For det er bedre å gå halt eller vanfør
inn i livet, enn å ha begge hender/føtter og bli
”kastet i helvetes ild”
(Mat 18,8). Det samme gjelder for øyet (Mat 18,9). Av dette kan vi
slutte at både legemet og sjelen blir kastet i helvete. Den samme
tanken finner vi i Mat 22,13 angående mannen som ikke hadde
bryllupsklær på, hvor kongen sier til tjenerne:
”Bind hender og føtter på ham og
kast ham ut i mørket utenfor!”
Den store, hvite trone
Guds ord sier at alle mennesker skal stilles for den store, hvite trone
på dommens dag og dømmes etter sine gjerninger som er oppskrevet i
bøker (Åp 20,11-15). Alle som er innskrevet i livets bok, får gå inn
til Guds evige rike og prise Lammet. Men alle dem som ikke er
innskrevet i livets bok, skal da bli kastet i ildsjøen. Også døden og
dødsriket skal bli kastet i ildsjøen. Det er den annen død.
Hva er det avgjørende for dommen?
Forholdet til Gud
er det avgjørende. Den som tok imot Jesus Kristus i nådetida, vil leve
under Guds nåde til evig tid. Den som var gjenstridig mot Gud i
nådetiden, vil møte Guds vrede og dom til evig tid.
Guds evige rike
Bare de som har sitt navn i livets bok skal få oppleve Guds evige rike,
i det nye Jerusalem, hvor Gud skal bo hos dem, og Gud selv skal være
hos dem og være deres Gud (Åp 21,3). Der skal det ikke være sorg eller
gråt, ikke skrik eller pine, og døden eksisterer ikke lenger for den
gamle himmel og jord er borte, alt er blitt nytt og fullkommet. I det
nye Jerusalem er det ikke noe tempel for Gud Herren og Lammet er dens
tempel. Guds herlighet opplyser staden, og Lammet er dens lys.
I det
nye Jerusalem er det ikke noe urent, og ingen som farer med styggedom
og løgn komme inn der (Åp 21,27). Livets vann strømmer ut fra Guds og
Lammets trone, og livets tre som bærer frukt månedlig og bladene som
tjener til helse for folkeslagene, er også der. Guds barn skal være
konger til evig tid og få se Gud og Lammet ansikt til ansikt og tjene
han på alle måter og synge til hans pris til evig tid i trygghet,
herlighet og salighet uten sjanse til å miste eller tape noe. Da får
salmisten oppleve sin innerste lengsel:
”Jeg skal i rettferdighet få se
ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse"
(Salm 17,15).
Evig død
Men ikke alle får komme inn til saligheten. Guds ord sier at noen
kommer ikke inn, men blir utenfor:
”Men
utenfor er hundene og
trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og
hver den som elsker løgn” (Åp 22,15. Se også Åp 21,8).
Disse er
utenfor, ikke på grunn av at de var større syndere enn andre, men fordi
de ikke aktet på Guds frelse ved Jesus Kristus. Derfor blir de etter
dommen, kastet i ildsjøen under Guds vrede til evig tid.
I Dnks bekjennelsesskrift, Augustana
artikkel 17: Om Kristi gjenkomst
til dom, heter det:
”Like ens lærer de at Kristus ved
verdens ende skal vise seg for å
dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal
han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene
skal han fordømme til å pines uten ende”.
Apokatastasislæren
Bibelens lære om den evige fortapelse har møtt og møter stadig mye
motstand og forargelse. Kirkefader Origenes lanserte den såkalte
Apokatasislæren. Den går ut på at alle ugudelige mennesker, djevelen og
hans engler i det hinsidige skal etter å ha bli tuktet svært, bringes
til omvendelse. Denne lære har ikke noe grunnlag i Skriften, og den
svekker alvoret i Bibelens domstanke. Tvert imot så sier Jesus om det å
spotte Den Hellige Ånd:
”
All synd og spott skal menneskene få
forlatelse for – men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt
(Mat 12,31.
Se også
Heb 6,4 ff.; 10,26.
1 Joh 5,16). Ingen kan nemlig se Guds rike
med uoppgjort syndeskyld. Denne lære ble avvist som vranglære av de
eldste kirker i Østen og Vesten. Også Augustana artikkel 17 avviser
denne lære: ”De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en
ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer”.
Annihilasjonslæren
Annihilasjonslæren er en annen teori. Den går ut på at den som
forherder seg mot evangeliet, skal til slutt bli tilintetgjort.
Fortapelsen er da å forstå som opphør av eksistens, tilintetgjørelse.
Denne teorien har heller ikke noe grunnlag i Skriften, og svekker
følgelig også Bibelens domstanke. Mennesket som er skapt i Guds bilde
vil alltid være til, eksistere, enten i Guds evige rike eller i
helvete.
Hva innebærer fortapelsen?
Begrepet ”fortapelse” er en
oversettelse av det greske substantivet ”apoleia”. Det betegner død,
undergang, ødeleggelse og forderv. Det tilsvarende verb betyr å komme
bort, omkomme, gå til grunne ødelegges og forderves.
Tanken er at det er noe verdifullt,
positivt og godt som ødelegges.
Hvert menneske med kropp og sjel er uendelig verdifull, men når det
forkaster Gud og hans frelse, forkaster Gud dette menneske. Guds ord
sier:
”Det er
forferdelig å falle i den levende Guds hender!” (Heb
10,31). Alle som forherder seg og ikke tar imot evangeliet, blir dermed
utelukket og utestengt fra Guds rike. Om dette sier prof. Leiv Aalen:
”Skaperens suverenitet viser seg i at han lar det eksistere med kropp
og sjel, men nå helt blottet for alle livsytringer, i total avmakt og
derfor også i total isolasjon fra alle medskapninger. Dermed blir det
helt slutt på den opprørske maktutfoldelse som synden i denne verden
pranger med” (Fra ”Frelse og fortapelse” i boka ”Evig liv – evig død”).
Legeme og sjel og alle livsfunksjoner brytes ned og ødelegges under
Guds vrede i helvete i en evig strafflidelse, uten noe håp om frelse på
grunn av sin uoppgjorte syndeskyld (se Mat 25,41,46; Mk 9,48).
Mange vil ikke akseptere Bibelens lære
om evig død. Angående dette
skriver prof. Sverre Aalen: ”Det lar seg ikke gjøre å fjerne tanken om
Guds hellighet og straffende vrede over synden fra det bibelske
gudsbilde uten å gjøre hele kristendommen til noe totalt annet enn det
den var og i dag ennå er. Det skal ikke meget historisk innsikt til å
se at det ville være ensbetydende med å oppløse kristendommen”.(”Hva er
fortapelse i Det nye testamente?” fra boka ”Evig liv - evig død”).
Å fornekte livets to utganger, evig liv
og evig død, er det samme som å
fornekte Bibelens autoritet i dette spørsmålet. Ingen har advart flere
ganger om fortapelsens alvor og realitet enn Jesus selv.
Men Guds innerste ønske er at alle
mennesker skal bli frelst og ikke gå
fortapt (1 Tim 2,4;
2 Pet 3,9). Derfor sendte han sin Sønn til jorden
”
for at hver den som
tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”
(Joh 3,16).
Måtte derfor alle vi, som er kommet til
tro på Jesus som vår Frelser,
også være i nød for vår mange ufrelste medmennesker på samme måten som
apostel Paulus var det. Han uttrykker det slik:
”Brødre, vær mine
etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i
oss. For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange
vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen.”
(Fil
3,17-19a).
