Av Poul Lykke Nielsen
I landskapet Babel
I Duradalen i landskapet Babel skjedde det ting
som er vel verd å legge merke til. En billedstøtte
skulle stilles opp. I denne høytidelige anledning
hadde kong Nebukadnesar kalt sammen
representanter for hele det store riket sitt.
Det var mye folk fra de forskjellige stammer
og tungemål, også jøder og kaldeere. Denne
forsamling fra hele den verden som da var, skulle
ikke bare overvære oppstillingen. Nei, de skulle
delta aktivt i seremonien. På kongens ordre
skulle de – når de fikk signal om det – falle ned
og tilbe gullbilledstøtten. Det var formålet. For å
oppnå dette var det tale om et bestemt signal.
Nebukadnesar hadde tenkt ut at det
skulle
kunne høres av alle. Det skulle også kunne
forståes av alle på tvers av all språkbarriere. Og
til sist skulle det oppmuntre alle å være lydige
mot kongens befaling. Signalet skulle altså ha en
høy grad av kollektiv effekt.
Kong Nebukadnesar så bare et middel
til å oppfylle disse krav: Musikk. Han fikk
engasjert et stort orkester: Blåseinstrumenter,
strengeinstrumenter og slagverk. Alt som kunne
skaffes av instrumenter, tok han med. Foretaket
skulle lykkes for enhver pris. Maktens topp var
nesten nådd. Snart skulle han tilbes av alle folk,
stammer og tungemål!
Musikk og tilbedelse
Det er få som gjør seg tanker om at disse to
begrepene har noe med hverandre å gjøre.
Sannheten er likevel at de ikke kan skilles fra
hverandre. Om noen skulle vite det, så måtte det
være vi kristne. Vi skulle kjenne sammenhengen
fra vår lovprisning av Gud. All vår sang og
musikk, ja hele vårt liv, skulle dreie seg om dette
ene: ”Av Guds nåde, til Guds ære”. Våger vi å la
oss ransake av Guds ord på dette punkt? Er det
med ærlig hjerte at vi synger:
”Jeg ønsker ei annet
å være enn levende lovsang for Gud?”
Er vi for
alvor klar over at det finnes en annen tilbedelse
enn å tilbe Gud, – og tar vi konsekvensen av å
vite det?
Musikk og Mammon
Nebukadnesar er død. Noe i de bibelske
fortellinger antyder at Gud fikk lov å redde ham,
men i Duradalen var han langt fra Gud. Mange
herskere i dag går i Nebukanesars fotspor. De
forstår å dra nytte av musikkens åpenlyse fordel
i sitt maktspill. Musikk er en politisk faktor.
Men overse ikke at de kristnes kamp
dypest
sett aldri er mot kjød og blod, men mot Guds
motstander, som bare bruker maktbegjærets
kanaler til å skaffe seg tilbedere. Han leder til
avgudsdyrkelse! Til tilbedelse av det synlige, av
Mammon. Til det er musikk et velegnet redskap.
Satan tar av det som skulle være til Guds ære
– for å bruke det til sin egen ære – tyv som han
er!
Endetiden
Daniels bok er eskatologisk, en bok om
endetiden. Blant Bibelens bøker – bortsett fra
Johannes åpenbaring – behandler den nok mest
intenst spørsmålet om et menneskes tilbedelse.
Vi som lever i endetiden, og som kjenner
de hellige skrifter, vi ser altså, typologisk
(forbildelig), hva som skal skje. Vi ser
sammenhengen mellom makt, musikk og
tilbedelse. Vi ser at Gud er satt til side, og
vi husker plutselig israelittenes dans om
gullkalven.
Endetiden er den tid som denne verdens
fyrste
tror at maktens topp er innen rekkevidde, og at
han snart skal tilbes av hele verden. Derfor må
det ”et stort orkester” til. Signalet til å falle ned
og tilbe Antikrist skal være effektivt.
Verdenstrommer
I dag skjer det ting som det er verd å merke
seg. Ikke bare i landskapet Babel, men i
hele verdensdeler, ja, globalt. Det snakkes
blant musikkfolk om verdensmusikk og
verdenstrommer. Det siste av disse uttrykk blir
utlagt som ”den magiske puls som styrer oss alle
og hele verden. Pulsen som blir omformet til lyd.
Pulsen som er liv og derfor ikke kan slukkes”.
Slik tale er klar, for her kjenner vi
igjen
Nebukanesars ”musikalske” strategi:
1. Musikk som kan høres av alle
Vi vet at det i dag er få og store konsern som
styrer tidens musikkindustri (f.eks.Motown).
Dermed styres menneskehetens musikkbehov
– og forbruk. Vi vet at massemedia (også
satellitter) kan nå det meste av kloden direkte. Vi
vet at det er mottakere over det meste av verden.
2. Musikk som alle kan
forstå
Det musikksignalet som sendes ut, må være
klart, og det må treffe en mottaker alle har. Da
er det grunnlag for forståelse. Det internasjonale
element i musikken er ikke melodi og harmoni,
men rytme. Rytmen er musikkens puls.
Menneskene har (ennå ikke) samme språk, men
alle har en kropp. Kroppen har rytme gjennom
den regelmessige pulsen. Pulsen er altså
nøkkelen, styremekanismen. Den er, som alle
forstår, uten intellektuell påvirkning.
3. Musikk som oppmuntrer
alle
Her er et medrivende element nødvendig. Noe
lysbetont. Noe som frigjør energi. Det gjør
”swing”. Swing er egentlig et karakteristisk
element i jazzen som er et resultat av en
kollektivrytme. Den globale rytmiske musikk –
verdenstrommene – er en kollektivrytme! Denne
kollektive rytme er spesielt velegnet til kollektiv
tilbedelse, noe en kan se tydelig i rockmusikkens
templer.
Hva er det som skjer?
Ikke så få musikkskribenter i de senere år
– f.eks. Per Waring med boken ”Folkelig musik,
der swinger” (1988) – har skrevet om hva som
skjer. En ny kultur vokser fram. Peter Bastian
taler i sin bok ”Ind i musikken” om et tidsskifte
– ”en fremmed ånd” – og han opplever den selv.
Mange ønsker at vår kultur som kristendommen
gjennom århundre har satt sitt preg på, skal svinge
med. En arbeider derfor med at Brorson, og ikke
minst Grundtvig, musikalsk (innimellom også
teksten) omtolkes på jazzens og den rytmiske
avkoms premisser, naturligvis. Stakkers dem
som ikke vil være med i ”swinget”! De kritiseres
både utenfor og innenfor egne rekker.
Vår stilling
Men skal kristendommen svinge med? Har vi
lodd og del i ”den magiske puls”? Skal vi la oss
styre av den? I Duradalen la de merke til noen få
som ikke aktet på Nebukadnesars orkestersignal.
Det var Daniels venner. Noen kaldeiske menn
stod fram og klaget og truet dem på livet.
Modige stod de fram, avgjorte som de var i sitt
Gudsforhold: ”Vi vil ikke tilbe det gullbilde du
har stilt opp.” Ligner vi Daniels venner?
Det ekte og det falske
Satan vet at alle kristne er Kristi legeme på jord.
Han hater dette legeme. Han vil det til livs, som
han vil Kristus selv til livs, og sannheten! Satan
vil ha all makt. Derfor danner han i sin maktsyke
et falskt legeme av sine. Et attraktivt legeme. Et
legeme med ”liv og glade dager”, som musikken
så ofte får oss til å følge. ”Fet musikk”, musikk
som de fleste liker, svingende kroppsmusikk.
Festlig, folkelig og fornøyelig. Pulsen som
blir omformet til lyd. Satan etterligner pulsen,
dvs. prøver å gjøre livet om til lyd! Men uten
kjærlighet runger det bare av metall, larm og
tomhet. Og spilles musikken innsmigrende og
sentimentalt (som i New Age musikk), så blir det
likevel stadig metallisk klingklang. Men pulsen
er magisk, heter det. Ja, for Satan kan ikke gi
liv, bare øve magi. Og magi er trolldom. Hans
”legeme” er falskt. Verdenstrommene er en del
av hans forførende kunster som han utøver for å
”føre også de utvalgte vill”, til tilbedelse av seg
selv!
Endetiden er den kollektive forførelses
tid.
Mon Menneskesønnen, når han kommer, vil
finne noen av ”Daniels venner” på jorden?
(Fra ”Nyt i Natten” med
tillatelse fra forfatteren.
Oversatt fra dansk)
