Av Hans Erik Nissen
Hvorfor er det så få som blir frelst?
Vi er ikke i takt med tiden, og det er grunnen til at så få er opptatt
med det.
Det svaret er både riktig og galt om det
bak det ligger en oppfatning av at noen til tider har vært det. Det
naturlige menneske søker ikke Gud, og det har aldri gjort det. Likevel
er det sant at det har vært tider hvor langt flere enn tilfelle er i
dag, har spurt etter en nådig Gud.
Hvorfor gjorde de det den gang?
Det var fordi de fryktet Gud. De var
redde for å gå fortapt. Bare få har det på samme måte i dag. Hvorfor?
Hovedårsaken ligger i forkynnelsen og
hos forkynneren selv. Det bilde de formidler av Gud, skaper ikke frykt
for ham. De tekster i både Det gamle Testamente og i Det nye Testamente
som fyller en med redsel, tas nesten ikke frem, og når det skjer,
avsvekkes de ofte sin forferdelse og gru.
En vil helst ikke at mennesker skal ta
anstøt av Gud, og så skjer det motsatte. En gir et bilde av ham som
langt på vei ligger i forlengelsen av hva det naturlige menneske
tenker.
Den uomvendte blir bekreftet i sin egen
forestilling om Gud. Han ser på seg selv som en som med noenlunde
begrep om tingene, og med rimelighet kan se seg som kristen.
Hvordan brytes sirkelen?
Det er ingen tvil om at mange prester og predikanter ønsker å bryte den
onde sirkel, men er de villige til å betale de omkostninger som er
forbundet med å gjøre det?
Vi må være klar over at vi taler ikke
lenger slik de gjorde i vekkelsestidene. Forkynnelsen er blitt en
annen.
Her tenker jeg naturligvis ikke på selve
formen eller språket som stadig gjennomgår forandring, men på
innholdet.
Skal en synder lære å frykte Gud, må han
møte en forkynnelse som skaper frykt. En slik forkynnelse møter sterk
motstand i dag. Mange anser den for å være det vi har minst bruk for.
En peker på hvordan tallrike
nåtidsmennesker opplever sin livssituasjon. De er presset fra mange
sider, og frykten ligger like under overflaten: arbeid, familie,
helbred, psyke, ulykke, krig. Mange er nær ved å segne om bak en
vellykket overflate som gir andre inntrykk av at alt står bra til. Skal
en så gå i kirke og bedehus og få det enda verre?
Det skal en.
Sannheten og virkeligheten er at før en
aner det, kan en stå ansikt til ansikt med ham som kan ødelegge både
sjel og legeme i helvete. Det som det her er tale om er så forferdelig
at det ikke kan sammenlignes med noe grusomt på jord: En evighet bak en
lukket dør, gråt og skjære tenner, ildsjøen, røken fra deres pine
stiger opp i evighetenes evigheter.
Når et menneske møter denne virkelighet
er det to muligheter: enten blir vedkommende rasende på Gud, eller så
reises et spørsmål som blir mer brennende enn noe annet: Hva skal jeg
gjøre for å bli frelst? Jeg vil ikke gå fortapt! Jeg må bli frelst!
Så gjør det!
Hvorfor begynner du da ikke bare å forkynne slik? Det skulle ikke være
så vanskelig? Det er ikke bare så enkelt å gjøre det. Den forkynnelse
som det er tale om, møter ikke bare motstand hos tilhørerne, men også
hos forkynneren selv. Den innebær jo den mulighet at han selv eller
hans nærmeste kan måtte tilbringe evigheten i helvete. Bare muligheten
av det er en fryktelig tanke. Enhver som ikke kommer inn i troens
livssamfunn med Jesus, og enhver som faller ut av dette samfunn, er
evig fortapt.
Det er også viktig å være klar over at
det ikke er et spørsmål om å si de rette ord. Så lenge vi tror det, lar
Gud oss gå linjen ut, så vi en dag må erkjenne: vi er unyttige tjenere.
Da får forkynneren et nytt forhold til
sin tjeneste. Den blir en byrde for ham. Den fyller ham med frykt og
beven. Han lærer å bøye sine kne for Faderen. Da føres han inn i en
Jesus-avhengighet i tjenesten som svarer til hans Jesus-avhengighet i
frelsen. Da er det forbi med tillit til nye metoder, ideer, teologi –
kort sagt: alt hans eget. Da blir han avhengig av Ånds og krafts bevis.
Skal vi så bare sitte med uvirksomme
hender og vente? Mon vi ikke først og fremst skulle folde dem og be
Herren gjøre sin gjerning ikke bare gjennom oss, men også i oss – gi
oss et sønderknust hjerte som han kan bo i. Be om at hans kraft må
fullbyrdes i vår hjelpeløshet.
