”Det frigjorte moderne menneske”

Av C. Skovgaard-Petersen

Kulturen er til for menneskets skyld. Men den kultur som omvurderer mennesket til ”menneskemateriell” eller vekker dyret i mennesket, er slett ikke kultur lenger, men bare gyllent barbari. Og det samme gjelder den ”kultur” som fabrikerer menneskekopier på løpende bånd. Alle levende kilder i menneskesjelens dyp stoppes da til under dagens krav, bynytt, øyeblikksatspredelse osv. På den måten kan en i beste fall bringe dyret i mennesket under dressur. Men du verden hvor langt det er fra det riktige – å bringe Gudsmennesket i mennesket i forbindelse med den hellige Gud! Og uten dette siste berøver en kulturen dens levende kilder, samfunnet dets beste vern og hjertet det eneste som det kan hvile i.

Teknikken som er et fint produkt av menneskeforstanden, er blitt til et rovdyr som forgriper seg på selve menneskesjelen.

Nei, det er ikke helt bort i veggene når Kaj Munk sier et sted at ”utviklingen har fått et skubb fremover slik at den har mistet hjertet underveis”. Det er nettopp den store sivilisatoriske løgn som vi står midt oppe i: Vi har i bare iver for å skape en teknisk eventyrverden, eller en forgylt tilværelsens ytterside, tapt – eller holder på å tape hjertet og det som kan tilfredsstille et hjerte. Men ingen sivilisasjon kan bestå uten moral. Og i det lange løp kan heller ikke noen moral bestå uten religion. Hvis en derfor i bare sivilisatorisk travelhet stryker kristendommen, så spenner en Satan selv for framskrittets vogn. Og da skal en ikke undre seg etterpå om en ender i avgrunnen.

Nå til dags taler en ikke sjelden om ”det frigjorte moderne menneske”. Hva er egentlig det for en merkelig skapning? Jo, det kan en si med bare noen få ord. Det er en som har kastet loss. Eller det var kanskje heller de lenkene som bant en til Gud, kristendom og moral, som ganske stille smuldret opp. Og en vakker dag sprang de løs av seg selv. Men nå var en i alle fall så herlig fri. En hadde lenge båret på et ustilt livsbegjær. For idet storbylivet mer og mer preges av mekanikk og sammenstuing, vokser uvilkårlig selve det ustilte livsbegjæret. Det kunstige og helt utvortes kulturliv føles som en tvangstrøye som strammer og egger. Alt er så greit, så tilrettelagt, men derfor også så monotont og så gørr kjedelig. ”Melodien blir borte.” Hverdagen byr ikke på overraskelser fordi det på en måte er overraskelse alt sammen. Men kronisk overraskelse skaper bare blaserthet (livslede). Midt i ”herligheten” føler en derfor ikke helt uten grunn at en blir snytt for selve livet. Men da livets Gud på forhånd ikke kan komme i betraktning – for han er jo gammeldags og avskaffet – så søker livsbegjæret utløsning i livsberuselsen. En kaster seg ut i det tvilsomme og ville. En sverger til alle slags primitive instinkters høyeste rett. Alt ser ut til å være tillatt.

Og tidens ”filosofi” og litteratur som på så mange måter er et speilbilde av tiden, er jo samtidig et insitament for tiden: En tenker ut fiffige hypoteser og psykologiske teorier som gir en slags rasjonell begrunnelse (og for så vidt en tilsynelatende berettigelse) for det løsslupne instinktliv.

Men her leker en en farlig lek med sannheten – og seg selv. Bak tidens tenkning ligger tidens skuffende livsbegjær. For de hellige verdier regner en som sagt ikke med lenger. Dette livsbegjæret begrunnes og egges ytterligere gjennom tidens tenkning: En har ikke bare kastet loss fra det som bandt. Nei, i selvtatt frihet er en så flott på høyde med ”det frie menneskes” rettferdiggjorte frigjorthet på filosofisk – psykologisk vei, - selv om denne tenkning naturligvis bare når ut til de mange på femte, sjette og syvende hånd gjennom avisreferaters referater eller avspeilet i døgnlitteraturen og i døgnfilm som ligger helt på grensen av det en kan tolerere. Men det gjør jo ikke tenkningen dypsindigere eller sannere at den skrumper inn til noen eggende slagord eller bare levendegjøres i filmatisk agitasjon. Men her er en inne i noe håpløst. For det vil aldri lykkes å erstatte livets fylde i Gud med livsberuselsen i verden. Å forsøke på det er en side av tidens dødssynd, som føder død igjen. En slange fortsetter å være slange selv om den skifter ham. Men bare i interesse for den nye tankeham kan det hende at en et øyeblikk glemmer selve slangen. Og nettopp det øyeblikket nytter slangen til å hogge. Og hogget har livsledens gift i seg, livsberuselsens bitre berme. Og bak livsleden lyder da ofte Mefistos (Djevelens) hånlatter. Og den latteren blir for utallige nåtidsmennesker selve livets dødskantate, de siste akkorder før konserten slutter.

Husk det, kjære leser: En kan ikke erstatte livsfylden i Gud med livsberuselsen i verden.

Det gjør ikke faren mindre at livsberuselsen ofte dekkes av et visst sivilisatorisk skinn som skilter med moderne frigjorthet og kultur, men som i virkeligheten bare er et gyllent blendverk over løsslupne lidenskaper.

Kulturen er blitt form og frase, teknisk viten, moralsk avmakt og åndelig tomhet fordi Guds skaperhånd ikke har fått lov å råde i hjertene og vokte over livets dypeste vell.

Sjelen i den moderne kultur er blitt til fornektelse av sjelen i mennesket. Derfor er dommen over den moderne kultur aldri uttalt klarere enn i disse ord av Jesus: ”Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?” Vi holder på å vinne verden og miste sjelen. Det vil igjen si: Det er tross alt ikke vi som har vunnet verden, men verden som har overvunnet oss. Men nettopp fordi denne tomme, forløyede julemaskekulturen er et av tegnene før Herrens komme, bør vi som gjerne vil gjøre rede for hans komme, ikke la oss lokke og fange av den.

(Fra boka ”De siste tider og de siste mål” Indremisjonsforlaget A/S 1947, side 57-61)