Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
”Frihet, likhet og brorskap” var idealene under den franske revolusjon. Men det var ingen kristelig frihet man her kjempet for, men tvert i mot frihet fra all autoritet, både fra Gud og bibel, prester og øvrighet. Hele revolusjonen var et opprør mot alt bestående, som et gufs i fra den ånd vi hører om i Salme 2:3: ”La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss.”
De t mo d e r n e me n n e s k e e r e t revolusjonsmenneske som søker frihet til å følge sin egen vilje, til å lage sine egne lover, til å leve ut sine lyster. I revolusjonens ånd har vi fått uttrykk som ”fri sex”, ”fri abort”, ”likestilling” og ”selvrealisering”. Djevelen har det med å sette pene navn på synd og opprør mot Gud og hans bud.
Mens mennesket tror det har blitt som Gud til å kjenne godt og ondt, lever det mer og mer i en forkrøplet trelletilværelse under syndens, djevelens og dødens makt. Mennesket har blitt degenerert fra sin høye og herlige bestemmelse, fra Herrens brud til en skjøge. Det setter sin ære i sin skam, og lovpriser et liv i utroskap mot Gud som frihet og salighet.
Mennesket opplever nemlig ikke livet borte fra Gud som et degenerert skjøge- og trelleliv. Det opplever derimot Gud og hans bud som noe ufritt som truer med å legge bånd og rep på den frie livsutfoldelsen. Derfor vil ikke mennesket vende om til Gud, men det vil ha aksept for sin utroskap.
Guds ords tale om at den kristne er fri fra loven, forstås i dag som en frihet fra Guds bud, fra Guds dom og forbannelse. Gud har slått av på sine krav, han har lagt sine bud og sin dom bort og aksepterer oss som vi er. Jesus solidariserer seg med mennesket i dets opprør og synd. Og så tales det om kjærlighet og det brukes hedersord om det som Bibelen kaller synd og utroskap mot Gud. Guds ord forstås i revolusjonens ånd, i skjøgens ånd.
Den kristne er ved troen på Jesus satt virkelig fri, men det er ikke en lovløs frihet fra Gud og hans ord eller en frihet til utroskap og synd. Den kristne er fri fra syndens skyld i kraft av Jesu stedfortredende soningsdød og syndenes forlatelse i hans blod. Han er fri fra loven som frelsesvei, i og med at han i Jesu stedfortredergjerning har en fullkommen lovoppfyllelse.
Han er frelst ut av en skjøge- og trelletilværelse under syndens, dødens og djevelens makt og er satt over i Guds elskede Sønns rike. Friheten ligger i selve samfunnet med Gud.
Den kristne er nå bundet til sin Herre og Frelser, Jesus Kristus, som en brud er bundet til sin brudgom. Dette bånd er ikke noen tvang eller et onde, men selve kjærlighetens bånd. I samme grad som den troende blir løst fra Kristus og hans ord, i samme grad blir han igjen bundet i trelldom under synden og den onde. Den kristne er fri gjennom å være bundet til Kristus.
På samme måte som utroskap og selvliv vil være ødeleggende i forholdet mellom brud og brudgom, på samme måte er det ødeleggende mellom den troende og Jesus Kristus. ”Bruden” er nettopp frelst ut av et liv i utroskap og selvliv, og hører nå sin Herre og Frelser til. Herren sørger for sin brud og gir henne alt hun trenger for tid og evighet. Derfor er hun også fri til å elske og tjene sin Herre for intet. Selv har hun jo alt i Kristus og samlivet med ham. Bruden lever ikke lenger for seg selv, men er fri til å leve for ham som er død og oppstanden for henne.