Artikkel nr 5 fra blad nr 2-2009
Emne: Påske
“Far, forlat...!”

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Fredrik Wisløff

”Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.” Luk 23,34. 

Jesus har nå ikke talt et ord på lenge. Ikke siden de ordene til kvinnene på Via Dolorosa. Taus har han gått det siste stykket. Taus har han sett stridsmennene gjøre korset ferdig og finne nagler og redskap fram. Uten å svare har han hørt på all den sviende spotten. Han har ikke skjelt igjen da han ble utskjelt, ikke truet, da han led. Villig har han fulgt stridsmennene stigen opp på korset og selv strakt hendene ut for å bli naglet fast. Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres hen for å slaktes. Aldri hadde stridsmennene korsfestet så villig og målløst et offer. 

Nå tar de stigen bort under hans føtter. Naglene strammer i sårene, kroppstyngden sliter i de ømme hendene. Den første grufulle kval gjennomryster den korsfestedes legeme. Og spottordene fra dem som sto under korset, sved som svepeslag i hans rene sjel. 

Da er det Jesus taler. De første ordene fra korset. En bønn! Ikke om lindring i smerten. Han kunne jo ha sagt til sin far: ”Far, jeg avslo bedøvelsesdrikken; vær nå du min lindring i smerten.” Akk nei: ”Man byder alle piner frem! Han svarer: Gjerne! Hvert et lem er villig til å lide!” 

Nei, hans bønn gjelder hans bødler. Han som hadde sagt: Elsk dine fiender! – han elsker dem her i handling! Han som bød: Be for dem som forfølger eder, gjør vel imot dem som hater eder, – han ber her den kjærligste bønn som noen gang kan bes for en som gjør vondt: ”Far, forlat dem; for de vet ikke hva de gjør!” 

Å denne bønn lar oss skue inn i en ren sjel, og skimte ned i et bunnløst dyp av kjærlighet: Han selv har tilgitt dem! Det finnes ikke en bebreidelse i hans munn, – ikke en ond liten tagg i hans hjerte. 

Nå ber han sin far at også han må forlate dem. Den rettferdige, hellige Gud må for sin Sønns skyld la nåde bli dem til del. 
Ja, han unnskylder dem deres dype synd. De aner i dette øyeblikk ikke hvilken grufull synd de begår. Satan har lagt et dekke for deres øyne; de går den ondes ærend blindt. 

Men disse ord; de vet ikke hva de gjør, – de lar oss likevel forstå hvilken grufull synd de begår. At de korsfestet en uskyldig, visste de 
– en som hadde godt omkring og gjort vel, 
– en som hadde fulgt Messias – kravet og gjort Guds vilje i deres midte. Det var sikkert de samme folk som hadde svinget palmene i Jerusalem og ropt Davids sønn! Og Hosianna! Og velsignet ham som kom i Herrens navn. Og nå korsfestet de ham. I sannhet visste de hva de gjorde! 

Og dog visste de det ikke! Alt dette var bare en liten del av den helvetes synd som de her begår. Ikke en gang vi som ser det hele i profetiens og oppfyllelsens lys, og med pinsens opplatte øyne, ikke engang vi forstår til fulle hvor syndig en dåd det her blir utført. En dag skal all verden se det, og forstå det, og bittert angre det. Da skal de vri sine hender i smerte også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt (Åp 1,7). 

Men ennå fantes det mulighet for omvendelse, til og med for Jesu bødler. Og Jesu sterke bønn dro dem som kjærlige armer inn til bot og tilgivelse. Valget sto til dem. 

Jesus sier i bønnen: Far! Ennå hviler han i bevisstheten om at han gjør faderens vilje og har fars øye med velbehag over seg. Men også det hvilepunktet skulle tas fra ham, liksom nylig stigen under hans føtter, og det nettopp da når smerten var aller høyest. 

(Fra boka ”Med Ham til Golgata”)