Under Jesu kors

Av Gunnar Holth

Thomas Kingo (1634-1703) har skrevet en lang rekke bibelhistoriske salmer. Han skrev også pasjonssalmer, en sammenhengende skildring av Jesu lidelse og død. Vi har tidligere i Bibelsk Tro sitert fra disse.

I dette påskenummeret tar vi med en salme som regnes blant de bibelhistoriske:
”Gå under Jesu kors å stå”. Her er Frelserens syv ord på korset flettet inn.

Det har vært hevdet at Kingo dveler mer ved Jesu legemlige smerte enn ved den sjelelige, men ved å gjennomgå denne salmen, ser vi Kingos dype forståelse nettopp av Jesu sjelenød. Denne nød gjorde at Jesus ropte det ut i sin ytterste vånde: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg her i denne gru?”

“Kingo senker sin sjel ned i Frelserens kval og lider med ham, så vidt som det står i et menneskes makt – men han blir ikke stående ved kors og død, nei, han iler videre til oppstandelsens morgenrøde. Nettopp fordi han har vært så dypt nede i påskesorgen, kan han komme så høyt opp i påskejubelen, når han med veldig kraft stemmer i: ”Som den gyldne sol frembryter..” (Karen Kampmann Bothner)

La oss så stille oss under Jesu kors:

Gå under Jesu kors å stå
Gå under Jesu kors å stå og la hans røst ditt hjerte nå! Ja, stå i stillhet og gi akt på det han har til avskjed sagt	Det fjerde ord var fryktelig, all verdens angst lå gjemt deri: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg her i denne gru?
Han først for sine fiender bad: kjære Fader, dem forlat! For hva de gjør, det vet de ei, forblindet går de syndens vei.	For min skyld ble du så forlatt en helvedsstund i vredens natt, at aldri jeg forlates skal i dødens mørke skyggedal
Bed og for meg, o Herre min! Du ser hvor jeg er svak og blind på all min vei, i alt mitt verk, men ved din bønn gjør du meg sterk.	All verdens synder lå på ham og brente med sin ild Guds Lam. Jeg tørster, ropte han, og fikk av eddikvin så besk en drikk.
Så vendte han seg til sin mor. Å, hvor var hennes smerte stor! Nå jaget sverdet like inn igjennom hennes sjel og sinn.	O Jesus, mine synders mål du tømte i din bitre skål og gav til gjengjeld meg en flod av livets kilde, ren og god.
En annen sønn han henne gav til lindring, trøst og støttestav: Johannes, se der er din mor, vær hennes sønn! – slik lød hans ord.	Da lød et ord: Det er fullbrakt! Et større ord er aldri sagt. Oppfylt er lov og profeti, forbannelsen er nå forbi!
Skal også jeg, o Jesus, stå forlatt, forhatt, med korset på, ja, venneløs på motgangs vei, send et Guds barn til hjelp for meg!	Det gir meg trøst i hjerterot, det er en evig gledes-flod. Du sonet mine synders sum, å, dyre evangelium!
En røver stammet frem sin nød og høstet liv ved Jesu død: Til Paradis, jeg sier deg, skal du i i dag få følge meg.	Hans siste ord var fylt av lys og livets håp i dødens gys. Han ropte: Fader, i din hånd jeg overgir min sjel og ånd!
La meg òg i min siste stund få trøst, o Jesus, av din munn. Omvend meg du, hver dag som går, så arv i himmerik jeg får.	Det ord, det ord seg trenger inn dypt i mitt hjerte, sjel og sinn. Gi at det blir det siste ord jeg tale skal på denne jord.