Sammenkomstens telt

Av Kjell Dahlene

Sammenkomstens telt var Guds bolig blant Israels folk under ørkenvandringen. Der viste Herren sitt nærvær. Her talte han til Moses som hørte Herrens røst i døren til tabernaklet. På den måten lærte folket Guds vilje og ledelse.

Sammenkomsten telt hadde mange hemmeligheter som folket ikke forstod. Ikke engang de som gjorde tjeneste der, forstod rekkevidden av det de var en del av. Det var en teltbygning som hadde sitt utspring i himmelen og som hadde sitt endelige mål i himmelen.

I denne artikkelen vil vi ta fram inngangene til sammenkomstens telt. Det var tre av dem. De var forskjellige, men hadde likevel mange felles trekk. Derfor velger jeg å behandle dem under ett. Det vil også være naturlig å nevne dem i den sammenheng de ellers hører hjemme, men da mer overfladisk. Inngangene er forskjellige og derfor er det naturlig å bruke forskjellige navn. Det gjør også Skriften. Den første inngangen vi stanser for er ”Porten til forgården”. Den neste er ”Teltdøren” til tabernaklet. Til slutt møter vi ”Forhenget” som skiller mellom Det Hellige og Det aller Helligste.

Fellestrekk for alle inngangene

Ingen ting i Skriften står på slump. Hver enkelt del forteller oss noe om viktige frelsessannheter. Før vi sier noe om den enkelte inngangen, vil vi ta fram noe av det som er likt for alle inngangene.

De vendte alle den samme vei

Alle tre inngangene i Sammenkomstens telt vendte mot øst. De fulgte etter hverandre på rett linje.

”Men foran tabernaklet, mot øst, foran sammenkomstens telt, mot solens oppgang, hadde Moses og Aron og hans sønner sin leir” 4 Mos 3,38.
Inngangen til samfunnet med Gud vender mot øst. Hvorfor det? Det har sammenheng med at mennesket etter syndefallet ble drevet ut av Edens have mot øst.

”Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre” 1 Mos 3,24 Etter å ha myrdet Abel drog Kain bort fra Herrens åsyn. Igjen er retningen angitt.
”Så drog Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte seg i landet Nod, øst for Eden” 1 Mos 4,16.

Inngangene til sammenkomstens telt vendte mot øst fordi de vendte seg til syndere. Det var de som skulle komme tilbake til samfunn med Gud, og de taler også om hvordan det var mulig.
Hans frelsergjerning mot syndere sprenger alle grenser.
”Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss” Sal 103,12. Herren vender seg mot øst for å ta imot syndere. Synderen vender seg mot vest og tar imot det Herren vil gi av sine gaver.

De var like store

Alle inngangene var like store. De utgjorde hundre kvadrat i alen. Porten i forgården var tjue ganger fem alen, mens de to andre inngangene var på ti ganger ti alen.
Tallet hundre synes å tale til oss om fullkommenhet. Selve den fullkomne fylde.
Jesus taler om den fullkomne avling. Den gav hundre foll. Matt 13,23.
Videre forteller han om hyrden som hadde hundre sauer, men som ikke kunne miste en, men gikk av sted for å lete den opp. Luk 15,4.

Det fullkomne og fylden kommer fram i forbindelse med Jesus. Han kom i tidens fylde. Gal 4,4. Og han som kom, måtte være fullkommen.
”For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene” Heb 7,26.

De besto av de samme stoff og farger

Herren gav klare påbud om hvordan disse inngangene skulle se ut. Alle inngangene var laget av tepper. De skulle bestå av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn.

Denne beskrivelsen er gjentatt tjuefire ganger i forbindelse med Sammenkomstens telt. Det gjelder disse inngangene, teppene som dekket tabernaklet og yppersteprestens embetsdrakt. Alle gangene kommer fargene i denne bestemte rekkefølge.

”I porten til forgården skal det være et forheng, tjue alen langt, av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint tvunnet lingarn med kunstsøm, med fire stolper og fire fotstykker til dem” 2 Mos 27,16.
”Til teltdøren skal du lage et teppe av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid” 2 Mos 26,36.
”Så skal du lage et forheng av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. Det skal lages i kunstvevning med kjeruber på” 2 Mos 26,31.

Vi vil ta fram noen av detaljene i disse teppene som dannet inngangene til sammenkomstens telt.

Blått

er den første fargen som blir nevnt. Blått er himmelfargen. Den vitner om det himmelske. En hånd er rakt ut fra Guds himmel mot syndere. Denne fargen vitner om Kristus, om hans opphav og hvor frelsesoppdrag ble født. Han representerte himmelen på jord. Dette kommer klart fram i Jesu samtale med rådsherren Nikodemus.

”Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen” Joh 3,13.
Døperen Johannes hadde fått lys over dette og sier:
”Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden, er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle” Joh 3,31.

Purpurrødt

er kongefargen. På den fargen ble kongene gjenkjent. Kongedømmets farge møter vi i alle inngangene. Den vitner om Jesu Kristi kongedømme. Erkeengelen Gabriel gjorde det klart for Maria ved bebudelsen.
”Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme” Luk 1,31-33.

Da Jesus ble født, søkte vismennene fra Østen etter jødenes konge.
”De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham” Matt 2,2.

Jesus gjorde dette kjent på palmesøndag da han kom ridende til Jerusalem på en eselfole. Profeten Sakarias hadde forutsagt det (Sak 9,9) og det ble oppfylt.
”Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel – på trelldyrets fole” Matt 21,4-5.

Pilatus fikk et bekreftende svar da han spurte om Jesus var konge.
”Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst” Joh 18,37.

Soldatene gjør narr av Jesu kongedømme og satte en tornekrone på hans hode og slang er purpurkappe over skuldrene hans.
Jesus er konge. Ingen har mer rett til purpurfargen enn han.
”For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter” 1 Kor 15,25.
”Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen” 1 Tim 1,17.

I Åpenbaringsboken finner vi mange vitnesbyrd om ham som konge. ”Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet” Åp 11,15 Se også: Åp 11,17, 15,3, 17,14, 19,6, 19,16.

Karmosinrød eller skarlagenrødt

er blodets farge. Det forteller oss at Gud ble menneske. Han fikk del i blod og kjød som oss. Den himmelske konge ble menneske.

”Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen” Heb 2,14.

Men skarlagensfargen forteller mer enn å bli ett med oss. Den forteller om den lidelse han tok på seg og den blodige død han måtte dø for å frelse oss.
”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod” Ef 2,13.

Det hvite lin

forteller oss om Jesu hellighet og rettferdighet som var forutsetningen for at han kunne åpne veien for oss til himmelen, til frelse og samfunn med Gud.

Lin er prestens klesdrakt og det er symbol på det som er akseptert hos Gud. Det er en himmelsk klesdrakt. Både engler og de hellige i himmelen er bærere av lin. Åp 15,6; 19,8.14.
Ingen har større rett til linet enn Kristus og det er et vitnesbyrd om ham.
Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” 2 Kor 5,21.
”Dere vet at han er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham” 1 Joh 3,5.

Kunstvevde tepper

Om inngangsteppene står det hva de skulle lages av og fargene som skulle nyttes. I tillegg blir det markert at det skal være kunstsøm i porten. 2 Mos 27,16. I teltdøren står det utsydd arbeid. 2 Mos 26,36. Og forhenget til Det Aller Helligste skulle lages i kunstvevning med kjeruber på.

Det står ingen ting om hvordan denne kunstvevingen så ut utover forhenget som fikk brodert inn kjeruber av gull. Jeg har sett kunstferdige forsøk med dette, men det blir å famle i blinde. Men oppgaven ble gitt til personer som på en særlig måte, var utrustet av Den Hellige ånd. 2 Mos 35,31.

Når det gjelder ham som alt dette er et vitnesbyrd om heter det i Skriften: ”Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn” Luk 1,35.

Den Hellige Ånd utførte ikke bare et kunstverk, men et under i Marias morsliv der fargene i disse inngangsteppene får sin fulle oppfyllelse.
Med hvilken rett kan vi tale om Kristus i forbindelse med disse forhengene? Er det grepet ut av løse luften. Nei, Skriften selv taler på denne måten.

”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød” Heb 10,19-20. Forhenget er altså et vitnesbyrd om Jesu legeme. Vi forstår at profeten ser innholdet i dette allerede 800 år før Kristi fødsel og profeterer:

”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste” Jes 9,6.

Jesus er døren

Å se døren eller inngangen til Guds rike og Guds rikes skatter, har solid dekning i Jesu egne ord.
”Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde” Joh 10,9.

Jesus er den avgjørende person når det gjelder frelse. Derfor er evangeliets forkynnelse en innbydelse til å komme til ham. Han er den eneste som kan gi frelse.
Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved” Apg 4,12.
”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesu” 1Tim 2,5.

Porten til forgården

Den skiller seg fra de to inngangene ved at den er dobbelt så bred. Vi har ikke med en trang port å gjøre.

Denne inngangen vitner om bredden i den frelsesomsorgen Kristus kom med.
”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” Rom 8,32.
”Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” 1Tim 2,4. ”For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror” 1 Tim 4,10.
”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker” Tit 2,11.

Støttene i porten skulle være av sølv. Sølvet er forløsningens metall. Teppet i inngangen skulle henge på sølvstenger. Det vil være et vitnesbyrd om at hele teppet hviler på forløsningen.

”Stolpehodene var kledd med sølv, og stengene til dem var av sølv” 2 Mos 38,19.
Hele meningen med Guds Sønns komme til denne verden, hviler på forløsningen.
Porten til forgården førte inn til det sted hvor soningen skjedde og der renselsen ble utført. Slik fører Kristus inn i sitt frelsesverk med soning, syndstilgivelse og renselse for all synd.

Døren til Det Hellige

Denne inngangen var like stor som porten inn til forgården, men bredden var bare det halve. Men i tillegg var den dobbelt så høy.

Det forteller oss at det var begrensninger ved denne inngangen. De som hadde adgang gjennom denne døren, var alle prester. Deres oppgave var en tjeneste for Gud og for folket.

Kristus er en prest som langt overstiger prestene som stammet fra Aron. Kristi prestetjeneste er etter Melkisedeks vis. Det har ingen begrensninger. Han oppfyller alt som er knyttet til Det Hellige og har et evig prestedømme. Sal 110,4; Hebr 6,20.

Også Guds barn som har blitt forlikt med Gud, fått sin synd slettet ut og født på ny, er blitt prester. 1 Pet 2,9. Vi er kalt inn i en tjeneste for Gud.
Men alt som er knyttet til denne tjenesten, har med Kristus å gjøre. En må gå inn gjennom den døren som er Kristus til tjenesten i Det Hellige.
Guds barns bønn og tilbedelse, tjeneste og offer kan bare vinne Guds velbehag gjennom Jesus Kristus. Skilt fra Kristus kan ingen kristen utføre noe arbeid som den hellige Gud kan ha behag i. Gjennom Kristus ser Gud på all vår gjerning på en helt ny måte. Vi kan ingen ting utrette av oss selv.

”For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag” Fil 2,13.
Guds ord understreker Kristus som den sentrale del av all vår gjerning i hans rike.
”- og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn” Ef 5,20.
”La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn” Heb 13,15.

Vår åndelige tjeneste er bare behagelige for Gud ved Jesus Kristus.
”Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen” 1 Pet 4,11.
”Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, 5 og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus” 1 Pet 2,4-5.

Forhenget til det aller helligste

Dette forhenget hadde samme størrelse og utforming som døren inn til Det Hellige. Det samme gjaldt fargene det skulle inneholde. Utformingen skulle skje etter Åndens veiledning av kunstnere som var utrustet til det av Gud.

”Så laget de forhenget av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. De gjorde det i kunstvevning med kjeruber på. Og de laget fire stolper av akasietre til forhenget og kledde dem med gull. Hakene på dem var av gull, og de støpte fire fotstykker av sølv til dem” 2 Mos 36,35-36.

Denne inngangen skiller seg fra de to andre på to områder. Først ved at opphenget er annerledes og dernest at kjeruber skulle veves inn i selve teppet.
Dette forhenget understreket Guds hellighet. Det var ingen åpen vei. Bare en gang i året fikk ypperstepresten adgang. Også det hadde klare begrensninger. Han måtte ikke tre innfor forhenget uten offerblodet.
”Men i det andre teltet går bare ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser” Heb 9,7.

Kjerubene som ble vevd inn i teppet, minner om kjerubene som voktet adgangen til Edens hage etter fallet. Veien til samfunn med Gud var stengt. 1 Mos 3,24.
I møte med dette forhenget vil vi framheve: Det hadde to sider. En som vendte mot mennesker og en mot Gud. Innsiden kunne stå for Guds ansikt og vinne hans velbehag. Utsiden mot mennesker vitnet om Gud og derfor stengte det.

Prestene som gjorde tjeneste i Det Hellige så et vakkert teppe. De beundret det, men hadde ingen adgang gjennom det. Det var en barriere.

Vi må understreke at det var ikke at Jesus kom til denne verden som åpnet adgangen for oss til Gud. Heller ikke hans fullkomne liv. Det var uten synd og åpenbarte Guds nærvær blant oss. Forhenget som er et vitnesbyrd om Jesu person, åpnet ikke vei. Aron åpnet ikke veien. Like fort som den ble åpnet ble den stengt igjen.

Det var ved Jesu død at veien til samfunn med Gud ble åpnet. Forhenget i templet revnet fra øverst til nederst da Jesus utåndet på korset. ”Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst” Mark 15,37-38.

Det splittede forhenget erklærer at veien til Gud er åpnet. Kristi død, hans blod har åpnet veien for oss inn i Guds nærhet. Forhenget som ble splittet midt på, er tegnet på at Kristus har åpnet veien for oss til Guds trone.

”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød” Heb 10,19-20.

Sett vakt omkring min tanke
og gjerde om mitt sinn!
Så meget ondt og urent
vil snike seg der inn.
Det er så mange farer
som fyller meg med frykt,
det er så mange tanker
som gjør mitt sinn så stygt.

(Sangboken 544 vers 1.)