Sammenkomstens telt

Av Kjell Dahlene

Sammenkomstens telt var det sted Herren, Israels Gud ville komme sammen med folket sitt. Ved det åpenbarte han sitt nærvær og der talte han til folket. Han brukte både direkte tale til Moses og forbildene som de enkelte delene av tabernaklet representerte.

På fjellet i Herrens nærhet viste Israels Gud hvordan dette Sammenkomstens telt skulle se ut. Intet var overlatt til tilfeldighetene. Alt skulle se ut slik som Herren åpenbarte det for Moses. Menneskelig skjønn og kreativitet hadde ikke noe rom i denne forbindelse. Moses skulle se til at alt ble utført etter de himmelske anvisninger.

Denne Guds helligdom i ørkenen kom ikke ferdig ned fra himmelen. Det nye Jerusalem skal komme slik til den nye jord. Men i denne forbindelse gjorde Herrens seg bruk av menneskelige ressurser.

Helligdommen som skulle bygges, var svært kostbar. Det var et krevende byggverk som skulle reises. Folket som ble pålagt å bygge det, var nettopp fridd ut fra et 400 år langt fangenskap under harde kår i trelldom. Hvordan kunne de være i stand til en slik oppgave?

Vi skal ikke lese mye om dette før det blir klart for oss: Herren styrer selv og gjør under midt i folket.
Israels Gud virket på hjertene på en enestående måte. I forbindelse med byggingen av tabernaklet er det vekkelse i folket. Det folk som er kjent for å knurre over den miste motgang, som er vanskelig å bøye og som er viden kjent for sin tross, opplever at hjertene smelter.

Derfor skal vi først av alt understreke at det som skjer i folket og gjennom folket i denne sammenheng, er virket av Gud.
Videre er det en enestående undervisning om hvordan Gud frelser og bevarer sitt folk. Vi vil ta fram noen trekk som Skriften legger vekt på i forbindelse med at Sammenkomstens telt ble reist.

Løsepengen og registrering av folket

Tabernaklet var et kostbart byggverk. Mange edle metaller og gjenstander skulle ha sin plass der. Ikke minst er sølvet et viktig metall i denne forbindelse. Storparten av sølvet kom fra løsepengen.

Og Herren talte til Moses og sa: ”Når du holder manntall over Israels barn, da skal alle de som kommer med i manntallet, gi Herren løsepenger for sitt liv når de telles, så det ikke skal komme noen ulykke over dem fordi de telles. Dette skal hver gi som kommer med i manntallet: en halv sekel etter helligdommens vekt – sekelen er tjue gera – denne halve sekel er en gave til Herren. Hver den som kommer med i manntallet fra tjueårsalderen og oppover, skal gi denne gaven til Herren. Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel når dere gir gaven til Herren som løsepenger for deres liv. Du skal ta imot løsepengene av Israels barn og bruke dem til arbeidet ved sammenkomstens telt, så det kan være til å minne om Israels barn for Herrens åsyn, til løsepenger for deres liv” 2 Mos 30,11‑16.

”Og sølvet, som ble gitt av dem i menigheten som ble ført i manntall, var hundre talenter og ett tusen sju hundre og syttifem sekel etter helligdommens vekt” 2 Mos 38,25.

Herren gav selv ordre om å holde manntall. Dette manntallet var forskjellig fra det vi ellers leser om i Skriften. Likevel stod det fast en dom over alle som ble registrert og telt. Hver mann i manntallet over tjue år måtte betale en løsepenge for livet sitt.

Hver mann over 20 år måtte betale en løsepenge for livet sitt. Han vant livet ved denne betalingen. Løsepengen skulle være av sølv. Vekten var en halv sekel, og den skulle være etter helligdommens vekt.

Noen har tenkt at det var en spesiell verdi på helligdommens vekt, men det er mest sannsynlig at helligdommens vekt betydde den rette vekt. Det kunne være dem som slurvet med vekten. En kunne komme i skade for å prøve å få registrert sølv som var undervektig. Men ved denne registrering ble alle løsepenger kontrollert slik at de fylte helligdommens mål.

Alle menn som kom, hadde samme verdi. Alle skulle betale likt. Den rike skulle ikke betale mer enn den fattige. Alle ble målt med det samme mål.

Slik er det i vårt forhold til Gud. Alle er vi like. Ingen har noe fortrinn. Vi må bli forløst på samme måte og ved de samme midler.
Løsepengene av sølvet som ble gitt til Herren, gikk alt sammen til Tabernaklet. Forskjellige gjenstander av sølv ble laget og hadde en sentral plass i helligdommen. Sølvet i Tabernaklet taler på en særlig måte om forløsning. Der vi møter sølvet, gir det et klart vitnesbyrd om forløsningen. Det var ved dette sølvet Israel folk ble forløst.

Løsepengen av sølv fridde den enkelte mann fra Guds dom og den var en minneseddel eller en garanti for deres forløsning inn for Gud. Løsepengen talte saken deres.

Løsepengene i denne forbindelse er bare en skygge. Den dekker ikke hele bildet av saken. Sannheten om vår stilling inn for Gud, er at vi ikke har gangbar mynt til å løskjøpe oss selv. Derfor måtte Gud ordne også med denne saken til vårt beste. Vi måtte ha en stedfortreder.

Jesus forteller at han er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge.
”For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted” Mark 10,45.

Slik trer han fram som den ene som betaler for alle.
”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, og han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid” 1Tim 2,5-6. Den løsepengen han gav, var så verdifull at den dekket alle krav til oss. Han vant oss en evig forløsning. Oppfyllelsen stiger langt over forbildet. Skyggen makter ikke å gjengi fylden av oppfyllelsen.

Det ufullendte i forbildet understreker Skriften klart. Forbildet må sees i lys av det som ble virkeliggjort i Kristus.
”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” 1 Pet 1,18-19.

Antallet på dem som ble mønstret, var seks hundre og tre tusen fem hundre og femti. – 603.550 personer. En anselig mengde mennesker var leiret i ørkenen. Mange mener at Israels folk må ha talt omkring 3 millioner mennesker.

Unntatt fra denne registreringen var Levi stamme. De skulle gjøre tjeneste ved Tabernaklet og var fritatt for krigstjeneste.
”Men levittene etter sin fedrestamme ble ikke mønstret sammen med dem. For Herren talte til Moses og sa: Bare Levi stamme skal du ikke mønstre, og over dem skal du ikke oppta manntall sammen med de andre Israels barn” 4 Mos 1,47-49.

Gjennom løsepengen ble Israels folk på en særlig måte knyttet til Tabernaklet. Sølvet i Tabernaklet vitnet om deres forløsning. De så på føttene og sølvkransene på toppen av gjerdestolpene rundt forgården og så kunne de si: Det der hører med til min forløsning.

Frivillige gaver til sammenkomstens telt

Løsepengen var en plikt. Den ble lagt på alle menn over tjue år uten personlige hensyn. Alle skulle delta på likt nivå. Men det stanser ikke med det. Skulle helligdommen bli bygd i samsvar med det bilde som ble vist Moses, krevde det store ressurser. Herren utfordret folket til å komme med sine gaver. Her skulle ikke loven gjelde. Herren taler til og virker på hjertene til folket. Noen annen forklaring er det vanskelig å finne. Helligdommen skulle bygges av frivillige gaver.

Moses får fra Herren en oversikt over hva de trenger for å reise helligdommen. Videre trenger de gjenstandene som skal møblere helligdommen. Tjenesten for Herren skal utøves ved disse gjenstandene slik Herren hadde gitt instrukser om.

”Herren talte til Moses og sa: Si til Israels barn at de skal komme med en gave til meg. Fra hver mann som har hjertelag til det, skal dere ta imot gaven til meg. Og dette er den gaven dere skal ta imot av dem: gull og sølv og kobber og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lin og geitehår og rødfargede værskinn og takasskinn* og akasietre, olje til lysestaken, krydder til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen, onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken. La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem. Tabernaklet og alt som hører til det, skal dere i alle måter lage etter det bilde jeg vil vise deg” 2 Mos 25,1-9.

Hvordan kunne dette folket som nettopp var blitt fridd ut fra trelldom og fornedrelse i Egypt, ha noe å bidra med? Hverdagen deres hadde vært svært slitsom. Den siste tiden i Egypt ble de pålagt mye ekstra arbeid. De fikk smake på kroppen at Moses utfordret Farao.

Ved Gud mektige hånd ble de fridd ut fra Egypt. Herren steg ned og satte en kraftig sluttstrek for oppholdet deres i trelldomslandet. Herrens dommer hadde rystet hvert eneste hjem i landet. Egypterne så en stor lettelse i å bli kvitt dem. Men de skulle ikke dra tomhendt bort. Folket i Egypt måtte betale for den innsatsen Israels folk hadde utført i forbindelse med byggingen av byene Pitom og Ra’amses.

”Så satte de slavefogder over dem for å plage dem med tvangsarbeid. De måtte bygge for Farao to byer til opplagssteder, Pitom og Ra’amses” 2 Mos 1,11.

Allerede da Herren kalte Moses til å lede oppbruddet fra Egypt, gjorde han det klart at egypterne skulle gi gaver til Israels folk. Vi forstår at Herren hadde planlagt dette nøye. Det var Sammenkomstens telt, Herrens helligdom i ørkenen som var i hans tanker og i hans hjerte.

”Og jeg vil la dette folk vinne godvilje hos egypterne, så dere ikke skal gå tomhendt når dere drar ut. Hver kvinne skal be sin grannekone og dem som bor i hennes hus, om smykker av sølv og gull og om klær. Dette skal dere la deres sønner og døtre ta på seg. Det er det bytte dere skal ta fra egypteren” 2 Mos 3,21-22.

Dette budet fra Herren gav Moses videre til Israels folket. Derfor gikk Israels folk til sine egyptiske naboer og la fram Herrens ord. Det var ikke deres personlige ønske eller behov. Men Israels Gud hadde rystet Egypt, og han ba dem gi Israels barn gaver. Dersom de spurte om hva de trengte, hadde de Herrens ord for det.

”Si nå til folket at hver mann skal be sin granne og hver kvinne sin grannekvinne om smykker av sølv og gull. Og Herren lot folket få godvilje hos egypterne. Men så var også Moses holdt for en meget stor mann i Egypt, både av Faraos tjenere og av folket” 2 Mos 11,2-3.

Mang en israelitt hadde nok vanskelig for å forstille seg hvordan dette skulle gå til. Noen bodde i nærheten av en av fogdene som de bare hadde smakt pisken av. Andre hadde gjennom mange år bare møtt forakt og spott. Men nå var de alle berørt av Guds mektige hånd. Innstillingen til Israels barn ble med ett snudd rundt. Nå var de sjeleglad for å bli kvitt dem. Noen hadde fått åkrene sine ødelagt av gresshopper. Noen fikk buskapen sin utryddet på grunn av pest. Atter andre hadde fått byller på kroppen sin. Guds utrakte hånd viste at Israels Gud ikke lar seg spotte. Det innebærer det største alvor, og de mest vidtrekkende konsekvenser å stå ham imot. I mange hus gråt de bittert over tapet av den førstefødte sønnen. Derfor møtte de en enestående velvilje da Israels folk stod ferdig til å bryte opp og begi seg i retning av ørkenen. De fryktelige plagene som rammet dem, ville nok da opphøre.

Da de fikk spørsmål om å gi dem gaver, fant de fram verdisakene sine og la dem i Israels folks hender. ”Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, de bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær. Og Herren gav folket godvilje hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne” 2 Mos 12,35-36.

Disse verdisakene hadde de båret med seg sammen med det de selv måtte ha hatt av verdier.
Herren ber dem gi ham og samfunnet med ham det han på denne måten har gitt dem. På en forunderlig måte rørte Herren ved Israels barns hjerter.

Hjerter som på grunn av fallet i synd, er så selvsentrert og tror de er sin egen lykkes smed, smelter i Guds nærhet. Trangen etter å være lydig mot Gud, blir født i hjertene. Å tjene og ære ham blir avgjørende.

Det er gripende å lese om hvordan Israels folk møtte invitasjonen om å gi til helligdommen. ”Men enhver som kjente at hans hjerte drev ham, og at hans ånd tilskyndet ham til det, kom med gaver til Herren til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjenesten der og til de hellige klær. Både menn og kvinner kom. Alle som hadde hjertelag til det, kom med spenner og øreringer og fingerringer og halskjeder, alle slags saker av gull, og likeså kom hver den som ville vie en gave av gull til Herren. Og enhver som eide blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og geitehår og rødfarget værskinn og takasskinn, kom med det. Enhver som ville gi en gave av sølv eller kobber, kom med sin gave til Herren. Og enhver som eide akasietre til noe av det som skulle lages, kom med det. Enhver kvinne som forstod seg på kunst, spant med sine hender, og de kom med det de hadde spunnet, blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn. Og alle kvinner, når deres hu og evner drev dem til det, spant geitehårene. Høvdingene bar fram onyksstenene og de andre edelstener til å sette på livkjortelen og på brystduken. De kom også med krydderiene og oljen til lysestaken og til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen. Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren” 2 Mos 35,21-29.

Dette var frivillige gaver. Enhver israelitt hadde anledning til beholde rikdommen for seg selv om han hadde noen. Herren krevde ingen ting.

La oss fremheve noen av disse uttrykkene
Hans hjerte drev ham …
Hans ånd tilskyndet ham …
Alle som hadde hjertelag til det …

Nå så de med nye øyne på det som var dem betrodd. Forandringen hadde skjedd på det indre plan. Pengeboka er det siste som blir omvendt, blir det sagt. Men jeg er ikke sikker på om det er lettere å få omvendt smykkeskrinet. Men her ble smykkeskrinet berørt av et nytt hjertelag for Herrens sak.

– De kom med spenner og øreringer, fingerringer og halskjeder, alle slags saker av gull –.

Alt det de selv pyntet seg med, ble lagt vekk. Det ble overgitt til Herren.
Før hendte det ikke så sjelden at smykker, ringer og dens slags havnet i kollektkorga. Herren hadde rørt ved hjertet og de ønsket at verdien skulle komme til nytte andre steder enn ved å fremheve dem selv.

I denne givertjenesten kom de med det de hadde og som de trengte til helligdommen. Vi merker oss at de som hadde mye, gav mye. Slik er det ikke alltid i Guds rike. Men her var det ikke forskjell på rik og fattig, mann og kvinne. Herren rørte ved dem alle.

Givergleden og omfanget av gavene ble så store at Moses måtte si stopp. De hadde fått mer enn de trengte.

Når det gjelder det å gi til Guds rike har vi en rik kilde å øse av her. Det er viktig at gavene er frivillige, drevet fram av et hjerte som er berørt av Guds Hellige Ånd.
Gjennom hele Skriften står det å gi til Guds rike meget sentralt. Det er ikke en plikt, men en nåde.

I Det nye testamente står menighetene i Makedonia som et fint vitnesbyrd om Herrens gjerning i menneskehjerter som er blitt berørt av Gud. Deres samfunn med Herren gir seg utslag i en sterk giverglede. Vi kan lese denne gripende beretningen i 2 Kor 9,1-13.

Å gi til arbeidet med å bygge Guds hus, er ikke forbeholdt noen få. Det er et privilegium alle skal være med på. Herren verdsetter sinnelaget gavene blir gitt med, mer enn størrelsen på gavene. Verdien av gaven måles av Jesus ikke i forhold til det som blir gitt, men det som giveren har tilbake. Det ser vi tydelig i Jesu bedømmelse av dem som la penger i tempelkisten. Hun som gav minst, gav likevel mest. Hun gav alt det hun hadde.

Gud elsker ikke de store givere, men de glade givere. Og det er ikke tvil om at de små gavene fra de fattige i Israel til reisingen av Sammenkomstens telt i ødemarken, var likeså kostelige i Herrens øyne som de rikes gaver selv om størrelsen var forskjellig.

Du som er rik skal følge de hebraiske fyrstenes eksempel og gi i forhold til det du eier.

Utvalgte og utrustede kunstnere

Sammenkomsten telt ble bygget etter en himmelsk instruks. Det krevde mer enn dyktige håndverkere og kunstnere. De skulle utvelges og utrustes til tjenesten av Herren selv.

”Og Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren har gitt forstand og kunnskap, så de forstår seg på alt det arbeid som skulle til for å få helligdommen ferdig, skal i ett og alt gjøre som Herren har sagt. Og Moses kalte Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt kunstnergaver, alle som kjente at deres hjerte drev dem – dem kalte Moses til verket for å fullføre det” 2 Mos 36,1-2. Se og 2 Mos 31,11.

Kunstnere kan være vanskelige personer å rettlede. De skal gjøre sitt arbeid etter sitt eget hode. Men her hadde Gud gitt dem forstand og kunnskap. Gud hadde rørt ved hjertene deres. De kjente på en dyp trang til å være i pakt med Guds vilje og gjøre etter Herrens ord. Slik var de med på å fullføre det verk som Herren hadde betrodd dem.

Noen av disse personer som ble betrodd oppgaven, er navngitt. Besalel og Oholiab er nevnt her. Her synes Besalel å være den førende og Oholiab den som skulle assistere ham.

Disse to fikk med seg også andre personer som Herren hadde rørt ved. De forlot det arbeidet de holdt på meg. Arbeidet på Herrens hus skulle ha første prioritet i deres liv.

”Da kom alle de menn som forstod seg på kunst og som utførte alt arbeidet ved helligdommen, hver fra det arbeid han var i ferd med” 2 Mos 36,4.
I Guds rike gjelder den livsloven at Gud virker og styrer ved de gaver han har gitt til menigheten.

Kvinnene

Kvinnene deltok også i dette kunstneriske arbeidet. Det synes som om de i særlig grad var med på å lage teppene og dekkene som de trengte til tabernaklet (2 Mos 35,25-26).

Både teppene og klærne til prestene skulle veves og det med et kunstnerisk innsyn som bare Den Hellige Ånd kunne gi den enkelte (2 Mos 36,8. 2 Mos 28,3).

Slik ble alle delene av det som skulle utgjøre tabernaklet, overlatt til mennesker som var utrustet til det av Herrens Ånd. Resultatet ble slik som Herren hadde villet det (2 Mos 35,10‑19).