Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
En liten beretning om Guds forunderlige ledelse til et hjelpearbeid blant fattige og hjelpeløse i Ukraina.
Starten går så langt tilbake som til 1998. På denne tiden hadde skribenten av denne fortellingen hatt konfirmantundervisning på Fjelltun Bibelskole i ganske mange år, og hadde slik kontakt med svært mange ungdommer i Rogaland. En ide dukket opp at noen kanskje burde ta med disse ungdommene til et fattig uland så de kunne se at fattige mennesker også har noen kvaliteter som vi her i det rike Norge er i ferd med å miste.
Det første landet som det ble tenkt på var Romania, men det lyktes ikke å få noen kontakter der som vi kunne besøke. Fra en som hadde reist mye i Øst-Europa kom da anbefalingen om å reise til Ukraina som var minst like fattig som de andre landene bak det nå forsvunne jernteppet.
Rent praktisk var det vanskeligere å kunne reise til Ukraina, for her måtte vi ha offentlig invitasjon og visum for å komme inn i landet. Alle vanskeligheter viste seg å være overkommelige, og i påsken 1998 dro en gruppe på i alt 44 personer østover. Turen gikk gjennom Danmark – Tyskland – Tsjekkia – Slovakia til Ukraina. En lang tur full av merkelige hendelser som det var vanskelig å finne noen enkel forklaring på, og vi begynte å undres om det var noe Gud ville at vi skulle gjøre i dette fremmede landet som ingen av oss hadde vært i før.
Endelig fremme på grensen til Ukraina var
det flere problemer og vanskeligheter som vi
ikke hadde regnet med.
Timene gikk i den ene kontrollen etter den
andre, men endelig midt på natten var vi klare
for å dra inn i landet.
Her på grensen møtte vi også Vasya Fenchak (bildet til venstre) som vi siden har arbeidet sammen med. Han var 19 år og god i engelsk og skulle være vår tolk under oppholdet. Selv om vi aldri hadde sett Vasya før, så var det som å møte en gammel venn.
Turen gikk til en landsby som hette Veliki Lutchky hvor vi ble innkvartert privat. Vi var alle spente på hva som ventet oss når vi kom midt på natten, men her ventet mer enn 100 mennesker med en kjempegod middag. Ikke bare det, men her stod kirkens ungdomskor oppstilt og sang for oss hele tiden mens vi spiste. Vi gråt alle, for vi forstod at en slik velkomst hadde vi ikke maktet å gi noen her i Norge. Det ble noen flotte dager i Ukraina, og da dagen kom at vi måtte dra vestover igjen var det ingen av ungdommene som ville heim. Mange gråt svært lenge og på spørsmål om hvorfor det var så kjekt å være i Ukraina svarte de at her er de mere lykkelig enn hva vi er i Norge. På den tid var det ikke noe fjernsyn i Ukraina, ikke noe varer i butikkene, ingen mobildekning. Ingen kiosker eller bensinstasjoner fulle av tilbud.
Likevel fant de norske ungdommene ut at de unge var mer lykkelige enn hva de selv var. Kirker og Gudshus var alltid fulle av folk og barna satt stille og lyttet i både tre og fire timer.
Etter at vi hadde krysset grensen til Slovakia var det vitnemøte på bussen. Det varte til vi svinget inn til hotellet vårt i Krakow i Polen, en kjøretur på ca 40 mil. Alle lengtet vi bare tilbake, og mange turer til Ukraina har det blitt i årene som fulgte.
Hjelpearbeidet har gått til forskjellige steder i dette store landet, til byen Lutsk og helt opp til Tsjernobyl, men som regel var hovedstasjonen i Veliki Lutchky. Nå ble det etter hvert et mere planmessig hjelpearbeid. Hjelpesendinger ble tatt med østover og penger ble samlet inn til forskjellige formål.
Vasya Fenckak som alltid var sammen med oss, hadde på egen hånd begynt å arbeide blant gatebarna i byen Uzhgorod.
Dette ble flere av ungdommene interessert i og vi begynte å kjøpe mat til dem på en restaurant. Det kom over 50 hver gang og vi var forbauset over at mange av dem var så små som helt ned til tre år. Senere har vi funnet ut at det ikke er uvanlig med barn som bor på gata i 5-6 års alderen. Vi begynte også å kjøre ut mat til dem der hvor de sov om natten. Det var som regel i dype kjellere og kloakker. Vi ble forbauset over enda en ting, og det var at gatebarna ba til Gud før de spiste. De ba alltid med egne ord da bordvers ikke er vanlig i Ukraina.
Det ble en nød for oss at det måtte bli gjort mere for disse barna. Et stort og halvferdig hus ble kjøpt. I 2005 stod det ferdig og de første barna kunne flytte inn. I dag er det 19 barn som bor på senteret vårt House of Mercy (Barmhjertighetens hus) i Uzhgorod. 120 fattige familier får mat tilkjørt to ganger i måneden. To sigøynerlandsbyer med ca 1000 mennesker får regelmessig mat og andre ting de trenger. Vi hjelper mange gamle og uføre med medisiner og annet de må ha. Vi tar oss også av ca 100 barn utenom dem vi har på senteret vårt. To sykehus får hjelp med materiell og utstyr. Tre ganger for året går en stor trailer østover med klær, sko og andre nyttige ting. Og mye, mye mere.
I dag er det Stiftelsen KPK-Ukraina som står for alt dette.
Det begynte med en tur for ungdommer som skulle se hvordan fattige hadde det, og så har det ved Guds ledelse blitt mange som har fått et leveverdig liv og som også har fått et håp for evigheten. ”Jeg kjenner ikke verken min mor eller far”, forteller en av de store jentene på senteret, ”men her har jeg kommet til mennesker som er glad i meg, og Jesus har gitt meg trygghet i hjertet.” I en av sigøynerlandsbyene vi besøker er det nå over 50 som samles om Guds ord, og det er stadig flere som tar imot Jesus.
Arbeidet i Ukraina har alltid vært som å vandre i ferdiglagte gjerninger. Veien har blitt til mens vi har gått, og vi er full av forventning til hva Gud vil lede oss inn i videre framover.