Artikel nr 7 fra blad nr 5-2008
Emne: Fra troens slagmark
Mellom kors og herlighet – hva er sunn åndelighet?

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Hans Erik Nissen

Herlighetsforkynnelsen er som et virus som ikke kjenner landegrenser. Som en influensaepidemi har denne smitten bredt seg i den evangeliske kristenhet. 

Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i form av en åndelighet som umiddelbart virker tiltrekkende, og først etter en tid avslører at den bygger på sand og ikke på den grunnvoll som er lagt. 

Herlighetsforkynnelsen oppleves ikke umiddelbart som vranglære fordi den sier så mye rett. Den lever av Guds gode gaver; glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver og evangelisering. Den har syn for sider av det bibelske budskap som har vært fortrengt. 

Herlighetsteologien retter også relevante spørsmål til stivnet lutherdom og rosenianisme der dogmatikken mer eller mindre er blitt et intellektuelt regnestykke, og den åndelige puls blir stadig svakere. 

Det tragiske er imidlertid at det liv herlighetsteologien spør etter, er ikke livet i spenningsfeltet mellom lov og evangelium, men langt på vei en oppblomstring av den religiøsitet som alle mennesker eier som en medfødt gave i kraft av skapelsen. 

En avgrunnsdyp forskjell 

Luthers livshistorie sier oss hva forskjellen er på religiøsitet og kristendom. Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke munk som nidkjært tjente Gud, var han æret og aktet av den katolske kirke, men da han ble født av Guds levende og vedvarende ord, evangeliet, så den katolske kirke i ham en fiende av den kristendom den hadde tro for. Derfor søkte den med alle midler å lukke munnen på ham. 

Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk fra et åndelig liv hvor det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til et åndelig liv hvor korset og dets virkelighet gjennomtrengte alt. Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte, og det ble avgjørende for alt som han talte og skrev. Hans erkjennelse av forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel erkjennelse som livsførsel. Han ble den Paulus som ikke ville vite noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. 

Jesu eksempel 

Jesus er kvass i sin skildring av fariseeren og tolleren om sann åndelighet, kors og herlighet. De hører begge til menigheten og lever begge et åndelig liv i bønn. De vet begge at Herren er i sitt tempel, og der hvor han er, ønsker også de å være. Men bare den ene møter Gud. Det blir et knusende møte. Det gjør det alltid når en synder skal fram for den Helliges åsyn. Men bare på den måten kan det også bli et frelsende møte. Gud gir de to mennene det de hver for seg ber om. Den ene fikk nåde, den andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov for noe, og derfor bad han ikke om noe. Han var en av de rike Laodikeakristne med takk og lovprisning som grunntone i livet med Gud. Sannheten om ham var at han var ynkelig, blind og naken, men han visste det ikke. Han kom ikke for å få noe, men for ennå engang å bekrefte for seg selv hvor godt det var å være kristen! Det gir mening, glede og harmoni og frelser fra lav selvfølelse. 

Hos tolleren finner vi den frelsende kraft. Hans kristendom dreier seg om noe helt annet enn fariseerens. Han er en nådekristen som nåden ikke er en teori for, men fører til et hellig liv hvor det ikke bare dreier seg om ytre hellighet. 

I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor elendig jeg er, og troen oppøves gjennom hele livet ved å be frelsesbønnen: Gud vær meg synder nådig. 

I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv. Tolleren derimot møter den Hellige. Et slikt møte gjør synden levende og føder bønn som kommer fra hjertedypet. Han opplever seg selv så langt nede at det bare dreier seg om en eneste ting: nåde. Men han gikk hjem som rettferdig. Slik er Gud! 

Så langt jeg kan se tegner denne lignelsen et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser vi tilbake noen tiår, har vi hatt kontakt med mange unge. Vi så dem på gudstjenester, møter, leirer og stevner. De kom noen år, men i dag setter flertallet av dem ikke lenger sin fot i de sammenhenger hvor Guds folk samles. Mange mener at grunnen til det er stivnede, ytre former, og arbeider derfor intenst med å forandre møteformene. Det hjelper en stund, man opplever tallmessig framgang, men etter noen år begynner hverdagen å vise seg igjen. I København var det først én kirke som var ”kirken”. Så ble det en annen. Nå er det en tredje. Folk kommer og går. 

Det er ikke formene som er det avgjørende problemet, men derimot at de fleste aldri har blitt ført inn i en kristendom der det blir et spørsmål om liv og død, og alltid på nytt å få høre en forkynnelse som tar alt mitt eget fra meg og gir meg alt i Kristus. Herlighetsforkynnelsens kristendom taper sin kraft. Etter noen år gir den oss ikke lenger noe, og en følelse av å være utenfor sniker seg inn når en gang på gang synger de samme enkle sanger og kor med dertil melodier. I hver ny kristengenerasjon er det bare de unge som føres gjennom omvendelsens trange port, som bevares i Guds menighet. Det forstår ikke de fleste. 

To slags herlighet 

Både fariseeren og tolleren opplevde kristenlivets herlighet. Også fariseeren gjør det i kraft av Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, faste, bønn og livsførsel er ikke noe vi så snart skal gjøre oss ferdige med. Her er han et forbilde, og den som ikke går i hans spor, går glipp av mye velsignelse. Likevel er det noe som er helt galt: I virkeligheten er det hans kristendom som står i veien mellom ham og Jesus. Uten at han vet om det, er det en ugjennomtrengelig mur. Han når aldri fram til Gud. Hans kristendom er en religiøsitet der han forholder seg til seg selv – ikke til Gud. Derfor blir han aldri så fortapt slik han bare kan bli ansikt til ansikt med den Gud der ordene blir få. Derfor får han ikke bruk for ham som bor i det høye og hellige og hos dem som er knust og nedbøyet i ånden. 

Når den evangeliske kristenhet har mistet så mye av sin kraft, henger det sammen med herlighetsteologiens framgang. Bevisst eller ubevisst unngår en det som verden umiddelbart reagerer på som dårskap og forargelse. Det ser en som en hindring når det gjelder å vinne mennesker. Derfor nedtoner en det bibelske budskapet om loven, synden, omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheten av å innrette seg etter Guds ord og å holde Guds bud, det hellige livet og nei til verden. I takt med dette framhever en de sider av kristendommen som ikke-kristne umiddelbart kan forstå, og som ligger i forlengelse av det de mener at kristendommen må være hvis den skal si dem noe. Den skal hjelpe dem inn i et liv preget av harmoni, overskudd, frihet og glede. 

Den nye begynnelsen 

Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft iblant oss. Skal det skje, må Kristus som korsfestet i langt høyere grad enn tilfelle er i dag, bli malt for våre øyne i forkynnelsen. Denne avtegning av den korsfestede må gå hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap som skaper behov for Kristus som korsfestet. Det nytter ikke bare å tale om Guds kjærlighet til forherdede mennesker. Vi må tale som Jesus taler. 

Han kjenner sin Far som er ett med sitt ord i både lov og evangelium. Jesus åpner himmelens port for de fortapte, men hvem har talt sterkere enn han har talt om Guds vrede og dom, helvetes ild, mørket, der de gråter og skjærer tenner og den dør som er lukket? 

Snudde menneskene seg bort i sinne? Ja. 
Fant synderne veien, sannheten og livet? Ja. 

Tenk på resultatet av denne forkynnelsen og tenk over i hvor stor grad den forkynnelsen som du har lyttet til år etter år svarer til den. Jeg er redd for at mange må si: også hos oss har herlighetsforkynnelsen langt på vei satt oss og våre behov i sentrum på bekostning av den forkynnelsen som skaper åndelig hunger og tørst og gjør korset til både vårt hvilested og vårt blivested. Men vi er ikke uten håp. Vi har en Gud som er begynnelsen, som skapte i begynnelsen, og som begynner igjen!