Artikel nr 5 fra blad nr 4-2008
Emne: Troslivet
Når synden mister sitt alvor

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Hans Erik Nissen

Når Guds ord taler om synden, brukes det ord som de fleste predikanter ikke våger å ta i sin munn. 

Når hørte du sist at en synder blir beskrevet som et svin som velter seg i sølen? 

Hvem taler i dag om de som styres av kjødet i skittent begjær, om de hensynsløse og selvgode, om mennesker som er lik uforstandige dyr, og skal omkomme på samme måte som dem. De er vanærende skamflekker når de godtas i sine egne bedrageri. Øynene deres er alltid på kvinnejakt og utrettelige når det gjelder å synde. De forfører ubefestede sjeler, og deres hjerter er oppøvet i griskhet – forbannet som de er. 

Hvem er det Bibelen tegner et bilde av med slike ord? 

Det er blant annet mange av de såkalte toneangivende kulturpersonligheter. De er syndens tjenere og profeter, de er djevelens barn, og de stiller seg til rådighet for ham og gjør det han vil. De lover frihet, men er selv slaver av fordervelsen. 

Dommere 

Vekkelsens barn fikk mange navn. Et av dem var dommere. Dette navnet fikk de fordi de våget å si det samme om synden og syndere som Guds ord sier. Det gjorde dem ikke til populister, men til sannhetsvitner. Deres ord og liv dømte verden og nådde de ugudeliges samvittighet, fordi dommen dypest sett ikke var deres, men Guds. 

Men prisen var høy! En så på dem som verdens utskudd og verdiløse. Men de motsto fristelsen for å gi etter. De var hatet for navnets skyld. Deres ord var som salt i åpne sår. 

I dag er situasjonen en ganske annen. Guds folk er blitt om ikke anerkjent, så likevel stuerent. 

De kristne er på langt nær mer lik verden enn tilfelle var med vekkelsesgenerasjonene.

Saltet har mistet mye av sin kraft 

Er det noe vi er redd for, så er det å være det samme som Paulus. Han var en duft av død til død for de vantro. De fleste kristne tenker slik at blir vi det, går det helt galt. Da vil verden nemlig slett ikke høre på oss. Det er mulig. Men det vil skje noe annet: Noen vil bli klar over at de er fortapte, og i angst for Guds hellige, fortærende ild og helvetets evige pine vil de begynne å søke frelse. 

De andre – deg selv 

Mange vil ikke dømme, fordi de ikke er bedre selv. Den holdning kan umiddelbart se ut som et utslag av fromhet, men den er det motsatte. Den er uttrykk for et av Djevelens krumspring. 

Ingen blir frikjent fordi en nekter å kalle ting ved sitt rette navn. Synd er synd enten det dreier seg om andre eller deg selv. Vil du ikke se synden i øynene hos ditt medmenneske, blir du blind overfor den hos deg selv. 

Alvor 

Vi er ikke kalt til å blottlegge andres synd og elendighet, vil du gjerne innvende. Hvis du dermed mener at vi ikke skal si det om synden og synderen som Bibelen sier, da tar du feil.

Og dernest: Det er slett ikke nødvendig. Det gjør de nemlig selv. Menneskene forteller om sin synd slik som i Sodoma. De skjuler ingenting. De setter sin ære i sin skam. Og de kan gjøre det uten frykt. Kristenheten som helhet er taus. 

Hva gjorde Gud tidligere? 
Han oppreiste profeter, apostler og vitner som var en plage for sin samtid. Vi vet fra Åpenbaringsboken at han også vil gjøre det i den siste tid. Det skal koste dem livet, og mennesker skal sende hverandre gaver i glede over at en endelig har fått lukket munnen på dem. Slike vitner blir hørt selv om de taler i en avkrok. Deres Forts ord er som sverd som trenger inn til marg og ben. Gjennom deres ord oppleves en forsmak på dommens fryktelige dag, da Guds og Lammets vrede skal åpenbares. 

Men det var ikke alle som forherdet seg. Noen ble så rystet at alt annet ble dem likegyldig mot det ene: å bli frelst. 

Vårt kall er å be Gud gripe inn, og mens vi gjør det, må vi selv vende om og ta Bibelens fryktelige ord i vår munn. Der går nemlig også en vei fra munn til hjerte. Samtidig vil vi erfare at det er en dyp sammenheng mellom syndens og frelsens virkelighet. Når synden blir det den er: stor, da blir Guds nåde enda mer overstrømmende rik. 

Ekte syndenød og ekte frelsesfryd har begge sine røtter i den sannhet som gjør fri. 

(Fra ”Båndet” nr 2, 2002. Oversatt fra dansk)