Å be i Jesu navn

Av Erik Høiby

Johs 16, 23-28. Denne teksten er hentet fra Jesu avskjedstale. Her ser vi en side ved Jesu undervisning som er viktig. Han forteller sine venner på forhånd hva de har i vente og hva han skulle gjennomgå. Dette gjorde han for å hjelpe dem i ei vanskelig tid. Når de så hadde opplevd dette, ville det styrke deres tro på ham. Det ville bli store forandringer, når han gikk bort. Korset og lidelsen, som var nært forestående, må ha vært i Jesu tanker. Men hans korte fravær skulle desto mer gi glede, når han kom tilbake.

Disiplene begynte å snakke seg imellom, når han sa: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.” (Johs 16,16) Hva mente han med det? – Jo, i denne tid ville de ha sorg og klage. Det skulle være lik en fødsel, både med smerte, men også med glede over det nye livet som er født. Jesus snakket om sin død, men også om sin oppstandelse. Her lå uttrykket ”en liten stund”. Hans fravær ville bety store og viktige forandringer, som skulle vende sorgen til glede. Visst hadde disiplene bak seg en opplevelsesrik tid, men nå var det historie. Nå kommer spørsmålet: ”Kan framtiden bli bedre?” Da er det at Jesus gjennom teksten løfter opp deres sinn til å se at den beste tiden er ikke passert, men de har den i vente. Visst var hans bortgang avgjørende, for det rommet både hans stedfortredende død og seierrike oppstandelse. Men de skulle se han igjen. Derfor gjaldt det å se framover. Men i ventetiden har Jesus gitt dem en ”nøkkel” som er helt avgjørende å bruke, nemlig bønnen. Derfor bruker Jesus prekenen til å stake ut veien til det rette bønneliv for sine venner. Ja, han påpeker bønnens nødvendighet og betydning for den som vil følge han. Vi skal ikke nøye oss med å stå i porten som statister til bønnens gaver og rikdom, men ta imot Jesu utstrakte hånd, når han ønsker å føre oss inn i bønnens ufattelige verden. I teksten har Jesus registrert svakhet i disiplenes bønneliv, derfor sier han disse avslørende ordene: ”Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn.” Jesus har altså truffet dem på deres svakeste punkt og oppdaget en brist i deres åndelige utvikling. Likevel må vi spørre om ikke disiplene hadde sett de store under, og hadde de ikke levd i vekkelse de som hadde vært øyenvitner til hans storhet?

Hvordan i all verden kunne Jesus si noe slikt? Var det for å knekke bærebjelken i deres tro og i stedet erstatte deres gudsliv med mismot? Nei, og atter nei. Tvert imot ønsker Jesus å gi dem et åndelig puff og et klart signal om å se framover. Fra åndelig stagnasjon har Jesus det brennende ønske å lede hver enkelt av oss inn i bønnens mektige verden og som garanti gir han oss ”sitt navn”. I teksten minner han disiplene om hva de har i vente. Som Jesu representant skal, Talsmannen, Den Hellige Ånd, komme som overbeviser, veileder og forherliger. Like virkningsfullt som å snakke med Jesus på jord, skal bønnen i hans navn være. Bønnen vil sprenge alle grenser. Inn i denne nye dimensjonen byttes sorgen med glede. Derfor kan også vi som lever i dag få bygge vår tro på det Jesus har gjort. I bønnens samfunn med Mesteren kan vi trygt se framover, for gleden og seieren har vi i hans navn. ”Måtte vi juble over Guds frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn!” (Salme 20,6) Troen er forankret i det Jesus har gjort. Våre ressurser finnes ved å bruke bønnenes nøkkel. Å be i Jesu navn er å legge seg selv og det vi ber om i hans hånd. Da har vi lagt det hele på ham som styrer alle ting til det beste. På mange måter er bønnen noe som må læres. Bønnen i Jesu navn er først og fremst etter Guds vilje. Det er bønnen i tillit, og svaret hviler i Guds råd. Men det skjer også noe med den som ber, og det skjer noe i forhold til den og den en ber for. Den som ber om frelse for sjelen sin, skal vite at dette er bønn etter Guds vilje. Den som ber slik, treffer Guds hjerte. Da blir gleden din fullkommen, fordi han vil gi deg det beste av alt. Så kan du og jeg be sammen:

”Ver du min visdom, mi sanning og trøyst,
tal du det levande ord med di røyst!
Far, lat meg vere barn her hjå deg,
kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!

Ver du i striden mitt skjold og mitt sverd,
ver du det merket som syner mitt verd!
Livd for mi sjel, den tryggaste vakt,
lyft meg mot himlen, du makt i min makt!

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Konge i æva, å, lat du meg då,
sigrande inn i ditt rike få gå!
Ver du mi tru, den vona eg ber,
til eg får skoda din herlegdom der.”