Israels land og folk

Av Olav Hermod Kydland

Etter mange århundrer uten noe nasjonalhjem ble staten Israel opprettet i 1948 etter en spennende avstemning i FN.

De aller fleste hadde ikke regnet med at Israel skulle få sitt land tilbake. Men det må betraktes som et under, som Guds ledelse og oppfyllelse av Det gammeltestamentlige profetier. Profeten Esekiel sier: ”Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land” Esek 36,24. At Israel skulle bli bevart som egen stat i 60 år, er også et Guds under.

Staten Israel ble proklamert av David Ben Gurion den 14. mai 1948 fra et lite museum i Tel Aviv. Men dagen etter opprettelsen av Israel, ble den jødiske stat angrepet av seks arabiske land: Egypt, Syria, Jordan (den gang Transjordan), Libanon, Saudi-Arabia og Irak. Målet for dem var å utrydde den nye staten og kaste innbyggerne på havet, men heldigvis lyktes de ikke. Ca 1 % av befolkningen på 600000 mistet Israel i krigen.

Etter Uavhengighetskrigen i 1948 har Israel opplevd 7 kriger. Sinai-feltoget i 1956, Seksdagerskrigen i 1967, Utmattelseskrigen (ved Suez-kanalen) i 1968, Yom Kippur Krigen i 1973, Litani-operasjonen (i Libanon) i 1978, krigen mot PLO i Libanon i 1982 og Den andre Libanon-krig i 2006. I tillegg har de hatt to ”intifadaer” som har skapt sorg, ødeleggelser og død.

Israel er Guds utvalgte folk. Guds kall til Abraham var å dra bort til et land som Herren skulle vise ham og senere gi dette landet til sine etterkommere (1M 12). Med utgangspunkt i Israelsfolket skulle velsignelsen nå til alle folk. Likedan med utgangspunkt i dette landet, ville Gud opprette et rike. Israel skulle bli ”et kongerike av prester og et hellig folk” (2 M 19,6).

Det gamle testamente taler også om Guds spesielle forhold til landet.
I følge 5 M 11, 12 har Gud omsorg for landet, hans øye hviler over det hele året.

I Hos 9, 2 omtales Israel som “Herrens land”. I Joel 2,18ff tales det om at Herren er ”nidkjær for sitt land”. I Sak 3,2 tales det om Gud som har ”utvalgt Jerusalem”. Og i følge Sak 1,17 og 2,16 vil Gud igjen ”utvelge Jerusalem”. Alle disse tekster taler om at Israel er Herrens land. Herren har nå gitt israelittene landet tilbake og vil samle dem fra alle verdens land. Landet er ikke et mål i seg selv, men det er en etappe i prosessen som vil føre til folkets åndelige fornyelse.

Folket og landet er plassert på ”jordens navle”, sier profeten (Esek 38,12). Det vil si på det sted på jorden, hvor Gud ville knytte til med sin ressurslinje, den kanal han ville meddele sine frelsesgoder gjennom. Det var fra dette sted riket skulle utbredes. ”For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem” (Esek 2,3). Det er på Sion Herren har innsatt sin konge (Salm 2,6). Her skulle han komme - både første gang (Mika 5,1) og annen gang (Sak14,4). Her er Guds frelseshistoriske ”utskytingsrampe”.

Selv om Jesus Kristus var jøde, var det få av jødene som tok imot ham. Apostelen Paulus sørger over sitt folk. De er israelitter. Barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene tilhører dem. Ja, fedrene også tilhører dem og fra dem er også Kristus etter kjødet kommet, men de søkte ikke rettferdigheten ved tro, men ved gjerninger (Rom 9,4-5,31-33).

Men løfte fra Herren står fortsatt ved lag. Herren vil rense dem og gi dem et nytt hjerte og en ny ånd inne i dem, og de skal følge hans bud og holde hans lover (Esek 36,26-28). Ennå er ikke denne tida inne, for fremdeles ligger forherdelsen over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn (Rom 11,25). Men det kommer en dag da ”hele Israel skal bli frelst”, og befrieren skal komme fra Sion: ”Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob” Rom 11,26. Så sier Herren: ”Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder” Rom 11,27.

Derfor må Guds folk be til Herren at han må verne Israel mot alle fiendene, og at han må ta dekket bort fra deres hjerte slik at de kan bli omvendt til Herren (se 2 Kor 3,14-15).