Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
Man kan legge merke til tre forskjellige standpunkter når det gjelder forholdet mellom G.T. og N.T.:
1) Man søker å løse opp sammenhengen mellom dem.
Dette skjer fremfor alt i den antisemitiske propaganda, men den gammeltestamentlige kritikk har på mange måter forberedt dette standpunkt. ”Der Sturmer” (en antisemitisk avis) bringer ofte sitater fra Talmud og løsrevne vers fra G.T. for å gi inntrykk av hva som er mulig i jødedommen. Noe riktig ligger det tross alt i dette, for så vidt som G.T. i det hele tatt taper sin åpenbaringskarakter når det rives løst fra N.T.; det kan da bare misforståes og misbrukes. I tilslutning til det ord av Procksch som vi har anført på s. 377, har jeg lyst å si: ”Den som ikke har Kristus, taper sammen med N.T. også G.T.”
2) Man søker å stille G.T. og N.T. på samme plan. Man har ofte nevnt mitt navn sammen med Hengstenbergs og ment at vi begge bestrider at det har funnet sted en utvikling i åpenbaringen. Som det burde fremgå av denne bok, er påstanden uriktig. Jeg har søkt å fremstille den gammeltestamentlige bibelteologi i dens ”frelseshistoriske utvikling” (del av den tyske tittel). Jeg er bare motstander av den evolusjonistiske oppfatning av den gammeltestamentlige religions utvikling og av andre utviklingsteorier som står i strid med Bibelen selv. Angående Hengstenberg henviser jeg til sitat på s.379 f - Derimot kan ikke den retning som representeres av Vischer og andre (se s. 18), forsvare seg mot sine kritikere på dette punkt; de utvisker forskjellen mellom G.T. og N.T.
3) Man søker å påvise den frelseshistoriske utvikling fra G.T. til N.T. Dette er det eneste berettigede og riktige standpunkt. Hele denne bok står i denne oppgaves tjeneste, og derfor behøver vi ikke å si mer om dette her.
Dersom jeg til slutt skal sammenfatte innholdet i denne bok, så kan det skje med henvisning til tittelbildet. Min datter omskriver dets mening med disse ord: ”Det forestiller den gamle Simeon som bærer Jesus-barnet på sine armer (Luk 2,29f.). I hans skikkelse legemliggjøres det Gamle Testamentes lengsel etter Messias, dets håp og forventning, som alt finner sin oppfyllelse i det øyeblikk da det Nye Testamente begynner med Jesu komme. Likesom Kristus-barnet hviler på Simeons armer, således hviler det Nye Testamente på det Gamle. Og likesom Simeon i synet av Jesus-barnet opplevde oppfyllelsen av sin livslange forventning og sitt håp, således ligger hele det Gamle Testamentes mening i en forventning av den Frelser som skulle komme. Og når han kommer, har det Gamle Testamentes tid og oppgave nådd sitt endemål: ”Herre, nu lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse!”
Så sa han til dem: Dete er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.
(Luk.24,44)