Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
Når det gjelder de store faser i åndshistorien, har man skjelnet mellom antakelsens fase og forkastelsens fase.
Mellom disse to store faser kan vi finne overgangsfaser. Disse kan være av to slag, enten positive eller negative. De positive er da særlig de kamptider hvor Guds ord holder på å bryte seg vei inn i folket, og der hvor folkets hyrder er våkne og bevisste for et guddommelig kall.
De negative overgangsfaser er de ”metthetstider” da folket som helhet er likegyldige i forhold til Guds ord, og det førende lag i folket opplever troen på Gud som et teoretisk spørsmål. Et kjennetegn på slike tider er at det blir lite syn for at vi står i åndskamp.
Det store spørsmål er om vi skal oppleve en ny åndelig kamptid – med vekkelse og fornyelse – eller om vi er på vei inn i likegyldighetens metthetssituasjon, som ender med åndelig frafall. Skal det bli en ny blomstringstid – eller et effektivt maskineri? Lysepokene er ofte korte.
Om vi skulle antyde et bilde av den åndelige situasjon i folket vårt i dag, virker det som om nattemørket er på sig innover oss. Vi kjenner det iblant som om vi skulle stå på randen av et stup.
For søvn innebærer at vi blir påvirket av denne verdens ånd. Der gudslivet ikke blir fornyet, blir vi lik denne verden. Levestandard og velferd kan komme til å knekke oss åndelig. ”Fordi deres beite var godt, ble de mette, og da de ble mette, opphøyet de seg i sitt hjerte, og så glemte de meg” (Hos 13,6).
Vi står her ved en lov i åndens verden. Folk kan blendes av mørket. Den som lefler med synden og verdens vesen, forblindes. Den moderne bibelkritikk nedbryter tilliten til Guds ord. Hvor lenge skal det åndelige fangenskap vare?
En stor del av kristenheten i dag er død for Guds ord. Vår største åndelige fare er den moderne teologis syn på synden og på Jesus (Ludvig Hope).
Vår generasjon har mistet festet i Guds ord. Derfor blir vi rike på synspunkter, - men fattige på standpunkter.
En forkynner skriver: ”Forståelsen av hva et liv med Jesus i troen er, har gjennomgått en skjebnesvanger forandring. Derfor vil vi også i de kommende år oppleve en stadig økende ringeakt for forkynnelse, bibelundervisning med sjelesørgerisk sikte og bønnemøter. Våre møter, stevner og samlinger vil i stadig høyere grad bli preget av underholdning – konsertkristendommen vil bre seg” (Hans Erik Nissen).
Det er en fare for at evighetsdimensjonen er blitt borte for vår kristenslekt. Derfor står vi svake. Mange bekjennende kristne har mistet det evige perspektiv over sitt liv. Derfor blir det lite bønn og lite tro (Luk 18,8).
”I de siste dager skal det bli religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete”, sier William Booth. Og så legger han til: ”Det eneste som kan demme opp mot denne tiltagende avkristning er en vekkelse ved Den Hellige Ånd”.
Hva er vårt kall i denne tid? Jesus svarer på det: ”Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide” (Joh 9,4).
Vi må stå midt inn i tiden – med SANNHETEN som måleenhet – og evigheten som mål. Gud leder oss slik i tiden at vi kan berges for himmelen. Men da er det nødvendig at Herren får vekke oss opp.
Hvis Guds Ånd får holde oss våkne, blir vi innsiktet på vekkelse. Venter vi på vekkelse? Går vi til et møte med forventning? La oss ha tro til èn som kan vekke – nemlig Gud (Mark 11,22-24). Når Jesus kommer igjen, kommer han for å hente fruktene av sitt Ord. Har vi vårt ankerfeste i Ordet – og dermed i himmelen?
La oss be om vekkelse! Det er ikke for sent å be om vekkelse over land og folk!
(Fra ”Levende forkynnelse eller tomme ord?”)