Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne” Rom 12,2.
”Av store forsamlinger fremgår det ingen vise beslutninger” (Fredrik den store).
I 2 Mos 23,2 kan vi lese disse bemerkelsesverdige ord: ”Du skal ikke følge mengden i det som er ondt”. At dette er en viktig formaning viser ikke minst utviklingen i Nazityskland i forrige århundre. Også i dag ser vi at mengden blir påvirket av hatefulle stemninger i den muslimske verden, men også hos oss gjennom bl.a. rasistiske holdninger og forakt for annerledes tenkende. Mengden definerer i dag også sitt eget ”humanistiske” toleransebegrep, hvor det i virkeligheten blir vist dyp intoleranse for dem man selv definerer som intolerante. Resultatet er blitt at om man står fast på Bibelens ord i spørsmål om for eksempel samboerskap, homofili, fosterdrap eller Israel som Guds utvalgte folk, ja da blir man pr. definisjon stemplet som ekstrem, fundamentalist og stokk konservativ.
Den danske filosof og teolog, Søren Kierkegaard, er i sine bøker svært opptatt av forholdet mellom hin enkelte og majoriteten. En av Kierkegaards mest berømte formuleringer lyder: ”Mengden er usannheten”. Inspirasjonen fra Kierkegaard er tydelig når en av Ibsens skikkelser sier at minoriteten har alltid rett. Troen er i følge Kierkegaard mer og mer blitt et anliggende for mengden. Man tror at bare man er døpt, så er man kristen. Men dette mener Kierkegaard er å gjøre kristendommen om til et uforpliktende spill. Spørsmålet er derfor hvordan man blir en kristen innenfor kristendommen. Etter mitt syn er problemstillingen minst like aktuell i dag. Sakramentalismen er i Norge minst like utbredt som den var i Danmark på Søren Kierkegaards tid. Vi står i fare for å bli sittende igjen med en kristendom uten Kristus, omvendelse, gjenfødelse og kall til hellig etterfølgelse. Det gir derfor stor mening å gjøre et klart skille mellom kristenheten og den sanne Guds menighet.
Bibellærer Øivind Andersen sier det slik: ”Som kristne er vi ikke kalt til å følge med tiden, men derimot til å følge Jesus”. Det å følge ”tidsånden” og det å følge Jesus ser i følge Rom 12,2 ut til å stå i motsetning til hverandre. For ”skikk dere ikke lik denne verden” kan like godt oversettes med ”skikk dere ikke lik denne verdens tidsånd”. Tidsånden har alltid dette kjennetegn at den står imot Guds tanker og Guds vei. En av sjelefiendens strategier er derfor å få oss som hører Jesus til, til å tenke slik som denne verden gjør. For klarer han å stjele vår tanke, følger snart en verdsliggjort vandring etter. I Ord 23,7 står det: ”For som han tenker i sin sjel, slik er han.” Det er derfor så viktig at Herren får bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus, og derfor lyder ordet: ”men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes”. For meg fremstår Bibelens Enok som et stort forbilde. I ei tid som var preget av vantro, umoral og ugudelighet, så valgte Enok å vandre med Gud. Han vandret i tro til hva Herren hadde sagt. Han gikk mot strømmen, i stedet for å følge mengden i det som var ondt! Jeg tror han praktiserte hva vi finner nedtegnet årtusener etter at han ble bortrykket til Herren, i 2 Kor 10,4-5: ”For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus”.
I Hebr 13,13-14 gir Herren oss en viktig formaning: ”La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer”. En har sagt at Guds barn er brakt innenfor forhenget, men utenfor leiren! Mens mengden hånte og spottet gikk Jesus alene veien til retterstedet Golgata, utenfor porten. I Mark 14,50 står det så betegnende: ”Og alle forlot ham og flyktet”. Han som er veien og sannheten og livet gikk denne tunge veien som vår stedfortreder, for at de villfarne får, representert ved mengden, skulle få et levende håp! Som Guds barn kalles vi ikke til å gå veien til Golgata, slik Jesus gjorde. Den veien gikk han i vårt sted! Men vi kalles til å praktisere Matt 16,24: ”Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg”.
(Fra “Lys over Land”)