Artikel nr 8 fra blad nr 6-2007
Emne: Vitnesbyrd og tjeneste.
Hvordan holde gudstjeneste?

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Mikkel Vigilius

”Alt under ett tak!” Det har vært ønsket for mange misjonsfolk i de senere år. Et samlet menighetsliv i ett hus. Resultatet er blitt et voksende antall ”misjonsmenigheter”.

Når hele menighetslivet kommer under ett tak, blir noen ting lettere, men der følger også en utfordring med som er både vanskelig og viktig: å bygge opp en evangelisk gudstjeneste. Hvordan gjør vi det?

Frihet under ansvar 

I Den Augsburgske Bekjennelse er det en passus som handler om dette: ”Det er ikke nødvendig at det overalt er ensartede menneskelige tradisjoner (overleveringer) eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker....” (Artikkel 7).

Her settes det klare ord på at gudstjenestens ytre form er et adiaforon. Der er ikke èn riktig måte å holde kristen gudstjeneste på til enhver tid og på ethvert sted. Her er det frihet.

Det gjør det imidlertid ikke lettere å finne den rette gudstjenesteform i dag. Snarere tvert imot, for ønskene går i mange retninger – også blant misjonsfolk.

Noen vil videreføre misjonshusets uformelle og enkle møteform. Andre foretrekker folkekirkens høytidelige liturgi. Atter andre ønsker karismatiske former. Noen mener at gudstjenesten bør tilrettelegges med henblikk på de ikke-kristne, mens andre betoner at dens musikalske form bør appellere til unge. Noen ønsker en gudstjeneste ledet av menighetens hyrder og lærere. Andre ønsker en fri form som enhver kan utforme som en vil.

Hva skal en så gjøre? Hvordan når en fram til en felles forståelse?

Bibelen må vise vei 

Mye avklarer seg for oss når vi går til Bibelen. Her blir det for det første klart at friheten på dette område faktisk ikke er en frihet for oss til å forme gudstjenesten etter våre egne ønsker, idealer og tanker. Gud har selv tenkt tanker om gudstjenesten, både hensikt og innhold. Og Guds tanker går på tvers av alle tider og kulturer. De er forpliktende også for oss i dag. Det vi har frihet til er å finne former som tilgodeser og utdyper Guds tanker og dermed tjener hans frelsende gjerning hos oss i dag.

Skal vi være i stand til dette, må vi imidlertid først fordype oss i Guds tanker. Borte fra Bibelens åpenbaring av Guds tanker blir vi uunngåelig preget og bestemt av den rådende tidsånd og kultur. Vi er barn av vår tid, og vår tid er ikke minst kjennetegnet ved å sette mennesket i sentrum og innrette alt etter menneskets eget ønske og følte behov.

Guds tanker går i en annen retning. Ingen kommer imidlertid fram til en sann forståelse av Guds tanker uten å komme inn i et personlig møte med Gud selv.

Når Gud vil gi oss åndelig forståelse av de ting som har med ham selv og hans gjerning å gjøre, begynner han med å føre oss inn i et møte med ham selv, slik han er i sin opphøyede hellighet og i sin ubegripelige nåde i Jesus. Han møter oss i sitt ord som lovens Gud og nådens Gud. I dette møte virker han tro og åndelig liv i våre hjerter. Her, og kun her, forstår vi innenfra, hvem Gud er, og hvordan vi rett bør tre fram for ham – i ærefrykt, tilbedelse, lydhørhet og i jublende takk og glede over frelsen i Jesus. Sann åndelig dømmekraft også om den rette gudstjenesteform har sitt utspring i dette frelsende og fornyende møte med Gud i ordet (Rom 12,2).

For Guds ansikt 

Har vi møtt Gud i ordet, da vekker det både takknemmelighet og frykt hos oss, når vi i Bibelen hører at vi i gudstjenesten står for Guds ansikt (1 Kor 14,25). Den levende Gud er midt iblant oss (Mat 18,20). Han er sentrum i gudstjenesten, ikke vi. Han taler til oss gjennom det forkynte ord til vekkelse, tro og åndelig vekst. Han rekker oss sin nåde gjennom ordet og sakramentene. Og vi svarer med tilbedelse, bønn, takk og sang. Hvilken innstilling sømmer seg når vi står for Guds ansikt? Hvilke ytre former minner oss selv og våre barn om at vi har med en hellig og nådig Gud å gjøre? Gudstjenestens ytre former må avspeile Guds vesen og vårt forhold til ham.

Har vi møtt Gud i ordet, og har vi erfart at dette ord er kilden til kraft, fornyelse, liv og vekst i troen på Jesus, så forstår vi også hvor rikt det er at gudstjenestens egentlige mål ifølge Bibelen er å la oss møte og høre Guds ord (1 Kor 14). Det må gis tid og plass i menigheten både for den grundige bibelforkynnelse ved kalte predikanter og for de troendes innbyrdes oppbyggelse med vitnesbyrd. (1 Kor 14,26-33; 1 Tim 5,17). I en tid hvor mange søker åndelig kraft, trøst og hjelp i karismatiske og meditative opplevelser, er det avgjørende å holde fast på at hjertet styrkes ved ordet om nåden (Hebr 13,9).

Nattverdens plass 

Har vi erfart befrielse ved å ha med Gud å gjøre på forsoningens grunn, så gler vi oss over at nattverden i NT gis en sentral plass i den kristne gudstjeneste (Ap.gj 2,42-47; 20,7). Nattverden forkynner til en hver tid det helt avgjørende i den kristne tro: At det er plantet et kors mellom Gud og oss. At Jesu blod har vunnet oss fred med Gud èn gang for alle. At hans blod renser oss fra all synd og åpner døren for oss til paradis. At vår altoverskyggende skatt og rikdom er syndenes forlatelse i Jesus. Rett forvaltet og mottatt bevarer nattverden oss under alle forhold i en fri evangelisk tro og et sunt åndelig spor.

De troendes forsamling 

Har vi levd med Gud en tid, vet vi at vi har bruk for en stadig fornyelse i troen på Jesus for å være i stand til å vitne om ham og tjene ham med glede og takk. Derfor er det en dyp trøst at gudstjenesten ifølge NT nettopp er de kristnes åndelige fornyelsessenter hvor de gjennom nådens midler fornyes og oppbygges i en frimodig og rik tro på Jesus (1 Kor 14,12; Ef 4,11-16; Kol 3,16-17). Gudstjenestens primære målgruppe er ikke de vantro, men de troende. Evangeliseringen overfor de vantro foregår ikke i NT når menigheten samles, men når den spredes: 7 dager i uken, 24 timer i døgnet overalt hvor de kristne kommer fram som lys og salt i verden. Ikke-kristne er velkommen ved gudstjenesten, men den er først og sist de troendes åndelige kraft- og fornyelsessenter. Nettopp ved dette tjener den til å fremme et åndskraftig evangeliseringsarbeid – på NT`s tid så vel som i dag.

En ledelse av åndelig modne menn 

I livet med Gud erfarer vi at der er sterke krefter både i verden og i vårt eget indre som vil forføre oss bort fra troen. Derfor ser vi det somen stor hjelp og gave når Gud i NT foreskriver oss å kalle åndelig modne menn som ledere av menigheten og gudstjenesten (Ap.gj 20,17-35; Tit 1,5). Lederne har det overordnede ansvar for at gudstjenesten tjener det formål Gud har med forkynnelse og bønn, sang og musikk. Sangens rette formål er i NT ikke musikalsk appell og stimulering, men oppbyggelse og lovprisning (Kol 3,16). I NT`s menigheter sang en GT`s salmer, som er rike på forkynnelse av Guds gjerninger, men også hymner og åndelige sanger. Hva som skulle synges var i siste instans ledernes ansvar – og er det fortsatt i dag.

Bibelen har mye mer å si om dette emne. Vi har bruk for å lese det og grunne på det. Veien fram til en felles forståelse av disse ting går gjennom å ta Guds ord på alvor. Først og sist må vi ta Guds ord til oss personlig til åndelig fornyelse og vekst i åndelig dømmekraft: ”Bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje” (Rom 12,2). 

(Oversatt fra dansk)