Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
”Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende: Jeg vet om din trengsel (svensk: känner ditt lidande) og din fattigdom – men du er rik – og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge. Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død” (Åp 2,8-11).
Like vanskelig som det var for Jesu første disipler å forstå at han skulle dø, like vanskelig er det for oss å forstå at vi skal dø – kanskje som martyrer. Men dette er en sannhet som Jesus ofte minner oss på gjennom både ord og eksempel i Skriften og i kirkehistorien. Derfor vil vi i dag, på Stefanus’ dag, særlig stanse innfor Jesu ord til oss gjennom sendebrevet til martyrmenigheten i Smyrna.
Dette var en menighet som allerede hadde gått igjennom lidelser, men som nå skulle få lide enda mer. De tålte allerede spott fra jødene, men måtte nå forberede seg på å også bli kastet i fengsel. Nå levde de, men de formantes til å være tro inntil døden. At dette ikke bare skal forstås som en formaning til å være tro inntil man dør en ”naturlig” død, men at det i denne sammenhengen snarere skal betyr at deres tro og bekjennelse kommer til å ”koste” dem livet, det framgår både av brevets ånd – hvordan Jesus presenterer seg, og av de særlige løftene som denne menigheten får – og av historiens vitnesbyrd. Det var i denne menigheten at Polykarp ble brent på bål i år 155.
Hvorfor har mennesket på den ene siden et umettelig behov for omveksling? Hvorfor appellerer reklamen hele tiden til vår hunger etter fornyelse og forandring? Det har sikkert en ikke uvesentlig sammenheng med at vi av naturen er fiender av ham som ER. Fiender av den Uforanderlige, han som i evigheters evigheter er Den Samme.
Men på den andre siden kommer en ikke utenom det at mennesket også har et behov for trygghet, behov for noe fast og uforanderlig. Vi har sikkert alle opplevd uro, smerte og sorg når mennesker som har betydd mye for oss, av ulike årsaker, blir erstattet med andre. Det kan være en avholdt lærer, en tillitsvekkende og dyktig lege eller en åndelig leder. Den som har levd noen tiår har sett makthavere komme og gå. I blant har man gledet seg over byttet. Andre ganger har man bevet.
Israels barn hadde gode dager i Egypt så lenge Josef levde. Men en dag var han ikke lenger blant dem. Det førte til at deres forhold gradvis ble verre. Ja, det kom tider da det kostet livet å være født inn i Abrahams slekt. Det var sikkert mer enn én som tenkte: Tenk om Josef hadde levd i dag, hvor annerledes hadde det ikke da vært! Men slik tenkte ikke Herren, for hans tanke var å få sitt folk ut av Egypt, og å føre dem inn i et mye bedre land der han alene var Gud. Mon tro om han hadde fått dem med seg ut i ørkenen dersom de ikke først hadde fått det usedvanlig vanskelig i Egypt?
Er det ikke slik at de mest verdifulle og innholdsrike pilgrimssangene blir født når håpets lys får møte oss i lidelsens ovn?
Når vår himmelske Josef fór opp til himmelen, så forlot han oss ikke. Han forsikret at han er med oss alle dager inntil verdens ende. Ingen har vært før ham, og ingen kommer etter. Han er den første og den siste. Den tid kommer aldri da Jesus ikke vil finnes hos sine egne. Vi behøver aldri å tenke: Tenk om Jesus hadde levd i dag!
Når det gjelder viktige avtaler her på jorden, mennesker i mellom, må de alltid opprettes skriftlig. For når som helst kan jo en av partene gå bort. Når det gjelder Jesu løfter, så har vi dem skriftlig, samtidig som han som har gitt oss løftene aldri noen sinne kan dø! Og dette er det andre han minner oss om når han presenterer seg som
Han fører oss her direkte fram til langfredag og påskedag! Han minner oss om sin – og gjennom det også vår! – seier over synd, død, djevel og alt ondt.
”… ved Guds nåde skulle [han] smake døden for alle” (Heb 2,9). ”Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast” (Apg 2,24). Han har smakt døden i alles sted, og nå dør han aldri mer. Han er oppstandelsen og livet Derfor skal den som tror på ham leve om han enn dør!
Tenk så godt at han først vender vår oppmerksomhet mot seg, før han taler om hvilken lidelse som kan vente oss for hans skyld. Det gir frimodighet og fortrøstning. Dette så også Waldenström klart en gang, da han skrev: ”När honom jag ser, emot döden jag ler
Och går lugn emot gapande grav,
Ty jag vet nu, att han för mig seger ock vann
Över döden, dess udd han bröt av”.
Lova Herren 432,3)
Intet menneske kan til fulle sette seg inn i og forstå din situasjon. Dersom noen har vært igjennom de samme prøvelsene som deg, så bidrar det som regel til en bedre forståelse. Men ettersom hvert menneske er helt unikt både hva gjelder utrustning, begavelser og erfaringer, så blir det allikevel bare stykkevis. Et menneske kan ikke lese den andres tanker og følelser, og enn mindre forstå dem i noen større utstrekning, ettersom de stammer fra et helt unikt individ.
Men nå sier Jesus at han vet om din trengsel (svensk: känner ditt lidande) og din fattigdom og hvordan du spottes. Og husk på at det er han som er den Første og den Siste, Begynnelsen og Enden, som sier dette til deg.
Aldri kommer den dag da du må si: ”Ja Jesus forsto meg så godt, men nå er han borte, og den som har kommet i stedet er ikke en gang halvparten så bra”. Nei, han lever for evig, og han kan aldri lyve, eller – selv i beste forstand – si mer enn hva det finnes dekning for. (Hvor ofte sies det ikke mennesker imellom: ”Jeg forstår akkurat hvordan du har det”, skjønt dette i beste fall hører hjemme blant de største overdrivelser). For er det noen som virkelig kan si at han kjenner din trengsel, din fattigdom osv, så er det Jesus. Les selv hva David sier i Salme 139!
Herre, du ransaker meg og kjenner meg... Langt bortefra forstår du min tanke… Du kjenner nøye alle mine veier... For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen. Han kjenner, han forstår, han kjenner nøye, han vet det alt sammen.
Han har skapt deg helt unik, han har ledet deg på dine veier, og han kjenner dem nøye alle sammen! Om alt det du har opplevd til nå så vet han både hvorfor og til hva! Det gjelder også alt det som ligger foran. Han kjenner også nøye alle kommende veier i ditt liv! Om dem alle så vet han både hvorfor og til hva!
Du kommer til å få lide! Intet godt fødes uten lidelse. ”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg 14,22). ”Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham” (Rom 8,17).
Men mot alt dette setter Herren sitt allmektige: ”Frykt ikke”. Men hva skal jeg da gjøre for å ikke frykte? Du skal ta imot hans allmektige ord: ”Frykt ikke”. Det er kraft i Jesu ord!
Så mye hadde Peter forstått at det ikke lønte seg for ham å forsøke å gå på vannet. Men dersom han fikk et ord av Jesus, så… Derfor sa han: ”Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!” Jesus sa: ”Kom!” Og da steg Peter ut av båten og gikk på vannet. Ut i ord ”Kom!” ville ha blitt Peters grav. (Matt 14, 22-33).
Når du som tror på Jesus blir tatt til forhør, kanskje torturert, kanskje henrettet, så kan du likesom Peter si: ”Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!” Og så sier han ”Kom!” Tenk, da er den største dagen i ditt liv kommet! Da skal du for evig få komme og få være hos ham! Og så blir skuddet løsnet, eller bålet tent, eller torturen intensivert, inntil din Ånd vender tilbake til Gud.
– Men hvordan skal jeg få kraft, hvordan skal jeg kunne bli stående? undres du. Han som er den Første og den Siste, han som var død og er blitt levende, han som kjenner deg ut og inn, han som har ofret alt han har for å gjenløse deg, og som har tegnet deg i begge sine hender, han som sier ”frykt ikke for det du skal lide”, skulle han nå forlate deg, skulle han nå ikke gi deg det du trenger for å komme igjennom det siste stykket?
Han som åpnet Rødehavet for sitt folk, banet han ikke også en vei gjennom Jordan, som på denne tiden svømte over alle sine bredder? Skulle han la fosteret bli fullmodent men ikke gi kraft til å føde? Han som sier til oss at vi skal sette oss ned og regne etter hva det vil koste før vi begynner å bygge et tårn, for å se om vi er i stand til å fullføre bygget, skulle han begynne på det gode verket, men siden ikke ville eller være i stand til å fullføre det? – Nei, nei, svarer du. Slik er han ikke. Ham kan man stole på. – Men hvordan skal jeg kunne klare dette?
Stol på Ham som aldri kommer til å kunne svikte et eneste ett av sine løfter! Han oppfordrer deg til å være tro inntil døden. Det betyr at du ikke skal gå i egen kraft, men i Ordets kraft, i Herrens kraft. Overlat din sak til ham som har omsorg for deg. Uten ham formår du ingen ting. Men i ham vinner du en overveldende seier.
Når Peter begynte å se på bølgene i stedet for å se på den Første og den Siste, da sank han med en gang. Lot Frelseren ham da synke ned i fortapelsen? Nei, og atter nei. ”Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham”. Men han stilte også et berettiget spørsmål: ”Hvorfor tvilte du?” Mener du virkelig, ville han si, at jeg ikke står ved mitt ord? Hvilken grunn har du for å tvile på det? Ja, svar på det!
Når Stefanus hadde fått kraft til å holde sin siste tale, så gjenstod det enda et vitnesbyrd – martyrens. ”Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd” (Apg 7,55). Når det nå riktig ”drar seg til” for Stefanus, så er Hjelperen der og vender hans blikk mot himmelen. Men ikke mot en mørk eller en stengt himmel, men mot en åpen himmel! Og hva får han se, jo han får se Jesus den Første og den Siste, han som var død og er blitt levende.
Likesom Israels barn fikk ha arken og nådestolen midt ute i Jordan når de gikk inn i løftets land, så fikk nå Stefanus se sin nådestol. Og legg merke til at han ser Jesus stå ved Guds høyre hånd! Jesus, som vi ellers bekjenner at ”sitter ved Guds, den allmektige Faders, høyre hånd”, han har nå reist seg opp for å ta imot sitt barn, for å gi ham livets krone, seierskransen.
Blir det glede i himmelen når et menneske omvender seg, så blir det enda større glede når et menneske når fram, og er berget for evig! Da priser himmelen seg lykkelig for å ha blitt beriket med enda en uvurderlig dyrebar menneskesjel!
”Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” (Rom 8,31-32). Amen, ja Amen.
La oss be med Lina Sandell:
”Sist när kvällens skuggor falla, och min sol i
natt går ner, Jesu, var mig då ock nära, du som
liv i döden ger! Göm mig djupt i vita skruden,
som du vann med blod och sår, och från jordens
storm och vinter bär mig hem till sol och vår.”
(Lova Herren 500,6)
(Overs: J.E.Aasmundtveit)