"Virtual Reality" - en rapport fra "Teknologinævnet"

Av Jens Olsen

Vi kjenner det fra videospill og flysimulatorer: et begivenhetsforløp som vi ser, hører, og kanskje til og med føler; begivenhetene er styrt av en maskin, men vi kan selv gripe inn og mer eller mindre være deltakere i det som skjer. Det er et slags samspill hvor jeg reagerer på det maskinen gjør, og den reagerer på det jeg gjør. Jo bedre maskinen er programmert, jo mer naturtro, "virkelige", ja, man kunne fristes til å si "intelligente", virker dens reaksjoner. Fenomenet kalles "skinnvirkelighet" (noe som gir seg ut for virkelighet). Det engelske ord "Virtual Reality", som både faller naturlig å bruke og inneholder det ønskede paradoks, er også etter hvert blitt bruksord på dansk. Den vitenskapelige betegnelse for utvikling av maskiner som kan reagere på det som skjer omkring dem, og således "lære noe", er "kybemetikk" (av gresk: kybernésis = styring, forvaltning, dirigering), og det avledete amerikanske slangord "cyberspace" (det komputerstyrte verdensrom) er også i ferd med å gli inn i vårt språk.

Fenomenet Virtual Reality (VR) er over oss allerede, og for å få en vurdering av de mulige teknologiske, sosiale og etiske konsekvenser av at VR i temmelig nær framtid vil bli en del av mange menneskers hverdag, satte teknologirådet i Danmark i 1993 ned et panel av unge mennesker. Våren 1995 kom det så ut en liten bok som legger fram panelets og de enkelte paneldeltakeres tanker om og holdninger til de mulige konsekvenser VR kan få for menneskers hverdag.

Panelet peker på tre områder hvor VR finner, eller vil komme til å finne, anvendelse:

1. Underholdning

2. Undervisning

3. Kommunikasjon

Komputerspill med flott grafikk og stereo lyd er allerede på markedet, men det neste skritt er også tatt: VR-masken der personen får plassert to små komputerskjermer tett foran øynene, som gir ham en opplevelse av å befinne seg i en tredimensjonal verden. Og denne fornemmelse støttes av stereolyden i hodetelefonene. Joystikket, som er personens kommunikasjonsmiddel til denne verden, er så smått i ferd med å bli erstattet av en hanske, som kan lese av en lang rekke hånd- og fingerbevegelser. At personen i sitt synsfelt har en hånd som beveger seg i takt med hans egen, er med å forsterke fornemmelsen av å være til stede i det komputerskapte rom. I de fleste VR-spill som er kjent i dag, er spilleren i et rom, hvor han skal kjempe med fiender, eller prøve krefter med spennende oppgaver - altså ren underholdning. Men man kunne tenke seg hvordan teknikken kunne bli anvendt i undervisningen: at eleven for eksempel i historie kunne komme til å oppleve begivenhetene, ikke bare passivt som i film, men selv gå midt inn i dem, ja, rett og slett å kunne delta aktivt i dem.

Anvendelsesmulighetene er mangfoldige: Ved hjelp aV VR kan en arkitekt "bygge" et hus, gå rundt om det og se på det fra alle vinkler, se hvordan lyset faller i et rom på forskjellige tider av året, prøve med forskjellige byggematerialer, og til og med beplante hagen; kort sagt se det i alle tenkelige situasjoner, lenge før det første spadestikk er tatt. Ved hjelp av VR kan en lege på bakgrunn av no en skanninger "åpne" en pasient og se på hans innvoller fra alle mulige vinkler og således både stille en sikker diagnose og forberede en operasjon. Ja, boka beskriver en situasjon der det ble foretatt en operasjon, hvor kirurgen og pasienten befant seg i hver sin ende av USA - ved bruk av VR.

Panelet legger også inn en rekke overordnede vurderinger på VR:

De mener at selv en meget jevnlig bruk av VR ikke i noen særlig grad vil forandre ens virkelighetsoppfatning. Dels vurderer de at grafikkens kvalitet og bildets forsinkede reaksjon på hurtige bevegelser (p.g.a. maskinens begrensede regnehastighet) vil holde en fast i fornemmelsen av "uvirkelighet" (dette vil likevel sannsynligvis forandre seg med forbedret teknikk). Dels mener de at brukeren vil kunne holde fast barnets sikre skjelning mellom "virkelighet" og lek", uansett hvor realistisk "leken" er. Men jeg synes de overser følgende to viktige kjensgjeminger: Det man har sett på film, står mye mer "virkelig" i ens hukommelse enn noe man bare har hørt eller lest.

- Det kan komme til å bevirke at begivenheter man har "opplevd" i VR, på lengre sikt står i fare for å bli husket som noe man virkelig har opplevd. Det vil etter mine begreper tilsløre både ens virkelighetsoppfatning og ens personlighetsoppfatning

- Det vil også kunne bevirke at budskap som blir mottatt gjennom VR, vil komme til å stå som mer "sanne" enn det man har hørt eller lest seg til. Og det kan komme til å åpne uhyggelige muligheter for at en kynisk makthaver kan manipulere med mennesker den dag VR er alle manns eie. Panelet antyder at noe slikt naturligvis er en mulighet. Men de legger i hele deres vurdering til grunn et positivt og humanistisk menneskesyn, som innebærer troen på at mennesket tross alt vil velge det gode.

Det er interessant i denne forbindelse at panelet ikke hefter seg ved at selve VR helt direkte avslører det motsatte. Det fascinerende ved VR er at man i det virtuelle univers får mulighet til å utfolde seg helt fritt, uten at ens handlinger får reelle konsekvenser og uten at man etterpå skal stå til ansvar for sine handlinger. Her oppfylles drømmen om det fullstendig frie menneske. Og hva slags handlinger er det så dette frie menneske straks griper til? Voldshandlinger, mord, utryddelse av motstandere, hærverk. Det er dette både videospill og VR-spill går ut på, og det er det naturligvis fordi det er det brukeme vil ha.

Helt ubevisst kommer VR til å behefte det bibelske menneskesyn at "menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av." (1 Mos 8,21). For øvrig, uten å kommentere det nøyere, nevner rapporten at i de store komputemettverk (som jo er en slags cyberspace), har man vært nødt til å innføre en rekke moralnormer med tilhørende sanksjoner (f.eks. utelukkelse fra nettet i en viss tid) for dem som brøt normene.

Jeg er blitt bedt om å vurdere rapporten, men jeg vil nå ikke la være å si litt om vårt forhold til selve fenomenet VR.

For det første mener jeg at VR utmerket kan utvikle seg til å bli et av de redskaper Antikrist vil komme til å benytte seg av i sitt verdensomspennende maktapparat til manipulasjon av menneskers bevissthet. Men vi skal ikke bekjempe det av den grunn. Vi skal utnytte dets positive sider og samtidig være på vakt overfor misbruk.

Derimot ser jeg et annet perspektiv som i mine øyne er langt farligere for den kristne menighet. Det gamle amerikanske slagord "Tf you can't beat' em, join'eml" (hvis du ikke kan slå dem, så slå deg sammen med dem!) har store deler av den kristne menighet tatt til hjertet i de senere år. Alt det som er noe stort, og som regnes for noe i denne verden, det har kristne ledere tatt til hjertet for å bruke det som middel til forkynnelse av evangeliet. Rockekonserter, gateteater, talkshows osv. osv. Hensikten har utvilsomt i mange tilfeller vært god. Men det har gått som Jesus forutsa: verdslighetens surdeig har gjennomsyret hele deigen.

Derfor kunne man frykte at de kristne kom til å se på VR som det store evangeliseringsmiddel: tenk hvor sterk forkynnelsen engang kunne bli hvis man kunne oppleve de bibelske beretninger lys levende, gå rundt mellom personene, møte Jesus og Peter og Johannes og Paulus, ja, til og med kunne tale med dem og stille dem spørsmål!!

Men, spør mange, hva galt er det egentlig i det? Hvorfor er det noe du frykter? I virkeligheten har vi allerede begynt på denne veien for lenge siden: bibelske legender, bibelsk film - og så det neste skritt: bibelsk VR. Ved lesing av VR-rapporten ble det klart for meg hva det er som er galt. Det står i kapitlet "VR - et nytt undervisningsmiddel" følgende: "Visualisering av en begivenhet krever mange flere detaljer enn bøkene kan gi om emnet. Hvem skal så "finne på" disse detaljer?" Det er her faren er ved å bruke de meget sterke audiovisuelle midler i forkynnelsen. De mange nødvendige detaljer må vi finne opp selv, og så får de sin opprinnelse i den menneskelige fantasi og den menneskelige religiøsitet, som begge hører til den falne menneskenatur. Den bibelske substans drukner, den blir til en statist i det store bilde. Og det budskapet mennesket så møter, er ikke evangeliet, men "det som oppkom i et menneskehjerte" - altså allmennreligiøsitet.

Og så helt til slutt en liten historie som røper hvordan barns virkelighetsoppfatning formes av de sterke audiovisuelle medier. Det var en barnekretsleder som fortalte meg at hun skulle til å gjennomgå ørkenvandringen i tekstopplegget. En av gutten e fortalte at han kjente den, for den hadde de hjemme på video. På et tidspunkt i gjennomgangen avbrøt han henne og sa at det hun fortalte passet ikke, for slik var det ikke på videoen. For ham var sannheten det han så "i virkeligheten" på fjernsynet - ikke det som sto i boka.

Faren ved å knytte sin virkelighetsforståelse til et bildemedium er allmenn. Men i forbindelse med evangeliet og vårt gudsforhold er den livsfarlig. -