Artikel nr 7 fra blad nr 5-2007
Emne: Bokklipp
Klageropet over Sodoma

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Hans Erik Nissen

Sodoma var en hedensk by. Synden i byen fremkalte et klagerop over den. Fra byen lød et rop mot himmelen, og Gud steg ned for å se om det virkelig var så ille som det hørtes ut etter klageropet. Det besøket betydde byens ødeleg­gelse og undergang.

Det nye Sodoma 

Med smerte ser vi synden triumfere i vårt gamle kristne fedreland. Vi må spørre: Hvorfor skal Danmark være et foregangsland når det dreier seg om å legalisere synden? 

Vi står nå der, hvor folkeflertallet fjerner synden ved å gjøre den lovlig. Samtidig er vi medlemmer av en kirke, hvor ledende krefter ønsker å uttrykke deres enighet med statsmakten ved en eller annen form for velsignelse. 

Løpe linjen ut? 

Er ikke løpet kjørt for vårt folk? Er vi ikke kommet så langt ut, at det ikke lenger er noe håp om redning? Kan vi gjøre annet enn å vente på Sodomas skjebne? 

Vi skal ikke gi forhastede svar. Først og fremst skal vi vokte oss for å tenke menneskelig. Guds langmodighet er større enn menneskenes. 

Hadde det vært 10 rettferdige i Sodoma, var det gått annerledes med byen. Om den besto eller ble ødelagt var ikke et spørgsmål om lovendringer. For ti rettferdiges skyld ville Gud ha skånet den. Hadde Lot sagt det i byens port, hadde man møtt ham med latter og betraktet ham som en tåpe. Guds visdom er dårskap i menneskers øyne. 

Hvem kan si, at Gud ikke vil handle på til­svarende måte overfor oss? Hvor har Gud i sin barmhjertighet tålt mye hån fra den skapning, som skylder Ham alt! 

Der, hvor Satans trone står 

Det er vanskelig for en kristen å leve i et gudløst samfunn. Det var det for Lot, og det er det for deg og meg. 

Vi smitte s så lett. Våre omgivelsers tankegang og levevis setter sitt preg på oss. Det skjer umerkelig. Litt etter litt endres syn og hold­mng.

Det var Lots lykke, at han var rettferdiggjort av tro på Ham, som skulle komme. Derfor var han rettferdig, selvom den nære kontakt med de gudløse tærte på kraft og frimodighet, så at han i nødens stund ikke så annen utvei enn å prisgi sine døtre til synd og elendighet. 

Hvor er faren stor også for oss! Dag etter dag taler mennesker til oss ut fra et annet livssyn enn det kristne. Det de sier, stemmer med vår naturlige tankegang, som er merket av syndefallets altgjen­nomtrengende gift. Derfor står vi i stadig fare for å bli enige med verden. Det er i virkeligheten kun en alvorlig og stadig omgang med Guds Ord, som kan bevare oss. 

I byens port 

Lot hadde sete i byens port. Slik har vi også i dag noen i vårt folketing, som sier nei til lover som åpner for synden og dens følger. Dem bør vi være takknemlige for. De utgjør langt fra noe flertall, likevel er det ikke uten betydning at det er noen som løfter banneret i troskap mot Herren og Hans ord. 

La oss be om, at Herren vil bevare både dem og oss på sannhetens rene grunn. Samtidig må vi takke for, at Herren vet hvor vi bor. Han kjenner våre forhold, og som vår dag er skal vår styrke være. Han vil sørge for sine. 

Tap ikke motet! 

I en tid som vår ligger motløsheten snublende nær. Den er farlig. Kvelende legger den seg over all gIede og trosfrimodighet. Motløsheten får bønnen til å forstumme. Nytter det å be? Hvor mange har ikke bedt om, at gudløsheten måtte stanse sin fremmarsj, men hva er skjedd? Det er som om vi står overfor en veldig flodbølge, som river nesten alt og alle med seg.

Likevel: Tap ikke motet! Be Herren om å bevare de rettferdige og øke deres antall. Tenk på, hvor stor plass Jesu disipler inntar i hans ypperste­prestlige bønn. Ta lære av Jesus og be for saltet i vårt folk. Det har ikke mistet sin kraft. Midt i en mørk og forvirret tid skinner de rettferdige som himmellys i verden. Kanskje ser den det ikke, men Gud kjenner sine. Kanskje vil Herren i sin barmhjertighet gi oss enda en nådetid.