Noe er felles for alle Guds barn, og noe er forskjellig. – Vi er alle født til verden, og vi må en gang forlate den. Men hvordan livet arter seg og hvordan den enkelte opplever livet, er forskjellig. Men Guds Ord vil lære oss og gi oss råd om hvordan vi bør leve i denne tiden.
Ordet sammenligner kristenlivet med en kamp eller løp på arenaen, den åpne plass på amfiteateret. – På lignende måte som deltakerne legger av seg alt som tynger før start, oppfordres vi til å ”legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss”.
Med andre ord oppfordres vi til å legge av jordiske bekymringer, sorger, vonde følelser og våre syndige tanker, ord og gjerninger. Hvorfor? – For disse ting og forhold vil ta kreftene og motet fra oss og dermed hemme oss under livsløpet.
Likesom tilskuerne omkranset arenaen, har vi mange vitner til vårt livsløp eller livskamp. Ifølge kap. 11 i Hebreerbrevet er dette trosvitner fra den gamle pakt. Det er imidlertid ikke slik å forstå at de ser oss, men at deres liv under forskjellige forhold er forbilledlig for oss som lever i den nåværende verden.
Både menn og kvinner er nevnt – som i liv, arbeid, lidelse og død, holdt fast ved Herrens løfter om en kommende Messias, selv om de ikke fikk oppleve hans jordiske komme.
Vi vil nevne noen av disse som er nevnt ved navn, men også si noe om dem som vi ikke kjenner navnene på.
I Heb 11,4 leser vi om Abel, som ved tro bar fram et bedre offer enn Kain. Han fikk vitnesbyrd om at han var rettferdig, for han hadde tatt sin tilflukt til Herren.
I Heb 11,5 tales det om Enok. I 1 Mos 5,24 leser vi følgende: ”Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.” Han fikk det vitnesbyrd at Gud hadde behag i ham. Samtidig sies det at uten tro er det umulig å være til behag for Gud (v. 6).
Videre tales det om Noah som i hellig frykt bygde en ark til frelse for sin husstand. I 120 år bygde Noah på arken og måtte tåle mye fleip og spott fra andre mennesker. Men han stolte på Herren som hadde varslet han om det som skulle skje. Han ble rettferdiggjort av tro, mens verden, de vantroende, ble fordømt.
I Heb 11,8 ff. tales det om Abraham som ved tro drog ut til det sted han skulle få til arv. Han levde i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. Så skal vi legge merke til hva Guds ord sier: ”For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper” v. 10.
Abraham så nemlig fram til fullendelsen av denne tid, til ”Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem…” (Heb 12,22). I Åp 21 leser vi også om staden, den hellige stad, det nye Jerusalem som skal stige ned ut av himmelen fra Gud hvor ved stadens mur på de tolv porter var det skrevet navnene på Israels tolv stammer. Likedan har byen eller staden 12 grunnsteiner, og på dem var det skrevet navnene på Lammets (Jesu Kristi) tolv apostler.
Sara nevnes også, og det sies at hun aktet ham (Herren) trofast som hadde gitt løftet (v. 11). Alle disse døde uten at de opplevde det som var lovt (v. 13). Men de hadde sett det langt borte og var takknemlig for det og gledet seg ved det. Målet så de der framme. Derfor oppfattet de seg selv som fremmede og utlendinger på jorden. De var bare gjester her på jord. De så fram til, og lengtet etter, et bedre land, nemlig det himmelske. Gud anerkjente dem som sine barn og har gjort i stand en stad til dem (v. 16).
Videre fortelles det at Abraham ble satt på prøve da han ble bedt om å ofre Isak.
”Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde” (v. 19). Isak ble et forbilde på Jesus.
Josef, som lot sin far, Jakob, og hele hans hus, komme til Egypt i en vanskelig tid, stolte på at Herren ville føre folket ut av Egypt til løftets land.
Det fortelles om foreldrene til Moses at de trodde på Herren, og derfor fryktet de ikke for kongens bud, men holdt gutten skjult.
Moses ble oppdratt av Faraos datter, men han nektet da han ble stor å kalles hennes sønn.
Det er trosstyrkende å lese hva Guds ord sier om Moses: “Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden” (v. 25). Et liv i denne verden uten Gud, er et liv i synd og nytelse for det naturlige menneske. Moses ville heller lide sammen med Guds utvalgte folk, Guds eiendomsfolk, enn å ha et kortvarig liv i synden og så stå til regnskap for Gud. Til tross for Kristi vanære var det viktigste for ham å nå fram til Guds rike og få sin lønn fremfor å nyte verdens goder i Egypt. Derfor forlot han Egypt uten frykt. ”For han holdt ut som om han så den usynlige” (v. 27). Det vil si Herren, Jesus.
I 2 Mos 12, flg. fortelles det om påskelammet. Hver familie skulle ta et lam (eller et kje) uten lyte av hannkjønn, og det skulle være ett år gammelt. Lammet skulle slaktes, og blodet skulle strykes på begge dørstolpene og på øverste dørbjelken på de hus hvor de var samlet.
Så sier Herren: ”For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren.
Blodet på de hus hvor dere er, skal være til tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt” (2 Mos 12,12-13).
Etter at dødsengelen hadde gått gjennom Egypt og drept den førstefødte sønn både hos Farao og andre, lot Farao folket fare. Derfor gikk de i tro gjennom Rødehavet. Men da egypterne prøvde på det samme, druknet de. Herren berget folket både fra å drukne og fra å bli drept av den mektige egypterhæren.
De fleste vi har lest om til nå, er store troens menn. Men nå får vi høre om en skjøge ved navn Rahab. Hun er også nevnt blant dem som hadde tatt sin tilflukt til Herren. Det fortelles i Josva 2, 1 flg. om Josva som sendte ut to speidere som skulle se seg om i landet, og da særlig i Jeriko. De tok seg inn i huset til Rahab, og hun tok seg av dem. Derfor gikk hun ikke til grunne sammen med de vantro, men hun og hennes familie ble reddet.
Andre navn som nevnes, er: Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene. Men forfatteren av brevet sier at tiden vil ikke strekke til, skulle en si noe om alle disse.
Derfor sies det generelt om dem (Heb 11,33-35): ”Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver.” (Josva og David er eksempler på det førstnevnte. Når det gjelder det sistnevnte, kan vi her tenke på Daniel i løvehulen, Dan 6).
- slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike (v. 34). (Eks. på det første er Hananja, Misael og Asarja (Dan 3) som oppholdt seg i ildovnen uten å ta skade av det). Elias var en av dem som slapp unna sverdet (1 Kong 19,14). Kong Hiskia var blant dem som ble frisk igjen etter sykdom (Jes 38,21).
Gideon var veldig i krig og slo fiendehærene på flukt (Dom 7,20). I kap. 11,35 vender forfatteren seg nå fra dem som handlet i tro til dem som led i tro: ”Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.”
Noen fikk sine liv tilbake, men andre led døden. De ville ikke fornekte sin tro, men så fram til en legemlig oppstandelse.
”Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel”(v. 36). Vi kan her tenke på dem som måtte lide, men ikke bøte med livet for sin tro. Blant alle disse kan vi nevne profeten Jeremia (Jer 20, 1flg.).
Videre sier ordet i v. 37: ”De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hård medfart.”
Steining var en vanlig henrettelsesmetode blant jødene. I 2 Krøn 24,21 fortelles det at profeten Sakarja ble steinet til døde. Ifølge tradisjonen ble profeten Jesaja gjennomsaget på kong Manasses tid. Profeten Uria var blant dem som ble drept ved sverd (Jer 26,23). I forfølgelsene under Antiokus Epifanes opplevde mange jøder den redsel som vi ser beskrevet i dette verset.
Midt mellom de henrettelsesmetodene som neves i dette verset, står det om at noen ble ”fristet”. De ble med andre ord lokket med besnærende tilbud til å frasi seg troen og dermed gå fri. Satan har følgelig mange metoder for å få en troende bort fra Herren.
”Verden var dem ikke verd” (v. 38). Verden ligger i det onde, og verden ville ikke høre sannheten. Verden var ikke verdig å ha slike sannhetsvitner boende blant seg. Derfor måtte de streife omkring i ødemarker og fjelltrakter, og de holdt til i grotter og jordhuler.
De var ”fremmede og utlendinger” i verden (1 Pet 2,11). De troende har sitt ”hjemland i himmelen” (Fil 3,20).
Men selv om alle disse fikk et godt vitnebyrd, oppnådde de ikke å få oppleve det som var lovt.
De opplevde ikke å se Messias og den messianske tid komme. De levde i løftene og stolte på dem, men de døde før denne herlige tid da Messias steg fram på arenaen.
Om dette taler Jesus til sine disipler i enerom: ”Salige er de øyne som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!” (Luk 10,23-24).
De troende i den gamle pakt så fram til at Messias (Kristus) skulle komme, og de ble frelst ved Jesus Kristus, selv om de ikke fikk oppleve hans komme i menneskelig skikkelse mens de levde.
Vi, derimot, ser tilbake på historiske kjensgjerninger som skjedde for ca 2000 år siden. Vi leser blant alt annet om krybben i Betlehem, korsfestelsen på Golgata og oppstandelsen på den tredje dagen.
Hvorfor oppnådde de ikke fullendelsen? Heb 11,40 taler om at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss. Hadde de oppnådd fullendelsen, hadde ikke vi blitt født og dermed ikke nådd fullendelsen. Men Gud ville også at de øvrige i menneskeslekten skulle få del i Jesu Kristi frelsesgoder. Derfor kom Jesus i tidens fylde, på den tid Den treenige Gud hadde bestemt fra evige tider i sitt råd.
Når vi tenker på alle disse som omtales i Heb 11, så er det noen få navngitte personer som Herren har fått brukt i sin tjeneste i sin tid. Men de fleste er ukjente mennesker som levde i samfunnet med Herren og fulgte hans lov og tok del i offertjenesten. De stolte på løftene om han som skulle komme. De måtte lide hån og spott. Noen ble også pint og torturert. Noen led martyrdøden, andre berget sitt liv, men døde etter en tid.
Felles for dem var at de var fremmede og utlendinger i denne verden, og de så fram til at en Frelser skulle komme. De så fram til Guds evige rike, staden som skulle komme ned fra himmelen, og hvor Gud skulle være alt i alle. De så fram til å få takke og prise Gud i all evighet.
– De hadde sett det langt borte, og de gledet seg og så fram til å oppleve det. Men vi som har fått del i Guds endelige åpenbaring ved Det nye testamente, kan se det klarere. Vi skal sammen med trosvitnene fra den gamle pakt en dag få se det helt klart. Apostelen Paulus sier det slik: ”Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd” (2 Kor 3,18).
Å lese og å høre om disse trosvitnene fra den gamle pakt skal være til hjelp og trøst for Guds folk som lever i dag. Liksom de levde i en verden som gikk imot dem fordi de hadde satt sin lit til Herren, så lever vi i en verden hvor de fleste mennesker enten ikke bryr seg om Frelseren, eller hater Jesus Kristus og kristendommen. – De har imidlertid fullendt løpet, mens vi er underveis mot målet. Løpet vårt er ikke fullendt ennå.
Men det er viktig for oss at vi legger av alt som tynger slik som løperne på rennebanen gjorde før løpet. De var da opptatt av bare selve løpet og konsentrerte seg om det og la bort alle problem og konflikter (se 1 Kor 9,24-25). Det viktigste er å få seiersprisen. På idrettsbanen var det for å få en forgjengelig krans, men for de troende er det om å gjøre å få den uforgjengelige kransen. Om dette sier apostelen Paulus: ”Jeg har stridd den gode strid, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme”, (2 Tim 4,7-8).
Løpet eller striden er forskjellig for den enkelte. For noen går løpet i fattigdom og mangel på materielle ting. Hver dag går med til å skaffe det mest nødvendige. Andre må gjerne stride med dårlig helse og sykdom. Hver dag er gjerne smertefull. Atter andre opplever sorg og tap av sine kjære i ung alder og må gjerne leve resten av livet i ensomhet. For atter andre igjen er livet fullt av spott, tortur og forfølgelse. For andre igjen synes livet å være mye enklere. De har både en god helse og materiell overflod. Faren er da at en kan sløves og sovne og dermed bli liggende etter.
Vi forstår ikke hvorfor det er slik. En ting er imidlertid felles for oss alle i denne verden: vi har vår gamle natur. Daglig må vi strides mot vårt gamle menneske som ikke vil være lydig mot Guds lov. Vi synder daglig i tanker, ord og gjerninger. Hvem kjenner ikke til egoismen og dens utslag? Derfor oppfordrer Ordet oss til å legge av synden som henger så fast ved oss.
Gud skal ha takk at Jesus tok alle synder på seg og døde en synders død for deg og meg (se Rom 5,8; 6,10). Derfor sier apostelen: ”Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus” (Rom 6,11). Med andre ord så er vi rene og rettferdige i Jesus Kristus. Så er vi da som Luther uttrykker det: samtidig rettferdig og synder. Vi er rettferdig i Jesus Kristus, men synder i oss selv – noe som vi vil være så lenge vi lever på jord.
Men vi skal med tålmodighet løpe i den kamp som ligger foran oss. Vi vet ikke i detaljer hva det innebærer av prøvelser og anfektelser, men vi får holde oss til løftene om at Herren vil være med oss alle dager.
Det viktigste for oss i livet er å ha noe fast å holde oss til og et fast mål. Guds Ord oppfordrer oss å ha blikket festet på Jesus. Under alt som møter oss i livet, er det viktigste for oss å se på Jesus. Når syndene plager oss i samvittigheten, skal vi få gå til Jesus med dem. Han har nemlig båret dem opp på korset og sonet og betalt skylden for oss. Derfor skal vi få leve i hans nåde som er ny hver dag. Blikket vårt skal rettes mot han for han er troens opphavsmann og fullender. Den treenige Gud kalte meg til samfunn med seg. Jeg søkte ikke Gud av meg selv.
Derfor sier Martin Luther i sin forklaring til den tredje trosartikkel følgende: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro. I denne kristenhet gir han hver dag meg og alle troende full tilgivelse for all synd, og på den ytterste dag vil han oppvekke meg og alle døde, og gi meg og alle som tror på Jesus et evig liv. Det er både visst og sant.”
Det var Den Hellige Ånd som åpenbarte hvem jeg var, en fortapt synder, og viste meg Jesus Kristus og hans frelsesverk. Jesus er troens opphavsmann og i tillit til ham får jeg leve i samfunn med ham, for han er også troens fullender – inntil jeg står salig hjemme hos Gud og priser ham som kjøpte meg med sitt blod.
Jesus måtte lide på korset og ta all verdens synd på seg. Hadde han ikke vært villig til det, ville hele menneskeslekten gått fortapt og han ville ikke kunne glede seg over menneskene. Men for å få den gleden å bli Frelser for alle botferdige syndere, ble han lydig til døden, ja, døden på korset.
Å bli korsfestet ble forbundet med å få en død med vanære. Det hevdes at korset som pine- og henrettelsesmiddel ble oppfunnet av perserne, men romerske borgere kunne ikke bli avlivet ved korsdød, bare slaver og opprørere i okkuperte land.
Romeren Cicero kaller korsfestelse ”den grusomste og frykteligste dødsstraff”. Historieskriveren Tacitus karakteriserer den som ”den elendigste av alle dødsmåter.”
Etter domsavsigelse ble den dødsdømte overlatt til å hudstrykes. Med hensyn til Jesus, ble han pisket før dommen ble avsagt.
Ifølge Studiebibelen var korsdøden uutholdelig smertefull. Sårenes inflammasjon, tørstens og sultens kvaler, blodsprenging i hode og hjerte, solens hete og nattens kulde uttømte litt etter litt den ulykkelige for hans siste krefter og gjorde ham fra seg selv av smerter. Vi kan også tenke på alle insekter som gjorde sin gjerning, og likedan villdyra som streifet omkring. Døden fulgte vanligvis ganske langsomt. I de fleste tilfelle levde den korsfestede mer enn 12 timer, i alminnelighet først etter 48 timer på korset døde vedkommende. – Jesus døde etter seks timer.
Korsfestelse ble på den tid holdt for å være den mest forsmedelige og vanærende av alle straffemetoder. Den ble brukt, ifølge Studiebibelen, mot dem som hadde gjort seg skyldig i landeveisrøving, piratvirksomhet, mord, løgnaktig vitnesbyrd, opprør og forræderi, samt mot tempelranere og desertører.
Den som ble dømt til korsfestelse, ble også utsatt for både bøddelens, tilskuernes og dommernes, bespottelse og ydmykende behandling.
Ifølge Mat 27 ble Jesus også utsatt for spott og hån, ble spyttet på, ble ristet på hodet av. Også yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste spottet ham og ba ham stige ned av korset.
Ifølge Heb 13,12-13 var også selve stedet for henrettelsen, utenfor byporten, et vanærens sted.
Av denne grunn ble også den korsfestede Kristus et anstøt for jødene.
Korset står som et symbol på den vanære og fornedrelse Jesus Kristus frivillig tok på seg.
Dette skammens og forbannelsens tre gjorde Jesus Kristus ved sin død til seierens tegn. Derfor er det tomme kors blitt kristendommens symbol.
Døden kunne ikke holde på Jesus. Han sto opp igjen den tredje dagen, og 40 dager deretter for han opp til himmelen. Han sitter nå på høyre side av Guds trone.
Han er vår yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himmelen. Han gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist. Det vil si at han med sitt eget blod som offer gikk inn i det aller helligste i himmelen. ”Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld” (Heb 9,24). Nå lever han for å gå i forbønn for sine (Heb 7,25; Rom 8,34). – Det viktigste for ham er at hver enkelt som påkaller hans navn og lever i samfunnet med ham, skal nå fram til saligheten.
Jesus utøver også autoritet og makt. Apostelen Paulus sier om Jesus som var lydig til døden på korset! ”Derfor har og Gud opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Guds Faders ære” Fil 2,9-11. – Ved den endelige dom skal alle, frivillig eller ufrivillig, måtte bekjenne at Jesus er Herren til evig tid.
Guds Ord oppfordrer oss hele veien til å ha blikket festet på Jesus og gi akt på ham. Det vil si at vi hele tida skal gi akt på og under alle forhold og i alle situasjoner i livet ha Jesus, hans liv og gjerning i våre tanker og sinn. – Ikke noe annet menneske har møtt slik en motstand fra syndige mennesker. Han som var ren og rettferdig ble behandlet som den største forbryter og synder. Han som steg ned og ble kjød (menneske) for å frelse den fortapte menneskeslekten, ble anklaget for gudsbespottelse og ble korsfestet av syndige mennesker. Han var lydig inntil døden og fikk, utenfor porten, smake den mest vanærende og mest forsmedelige måten å dø på. Men det var for våre synder og misgjerninger han led og døde. Han åpnet veien til Gud, den som før var stengt på grunn av synd.
Derfor skal vi gi akt på Jesus og leve i fortrolig samfunn med han slik at vi ikke blir trette og motløse.
Vi har lett for å tenke på oss selv og våre omgivelser. Ofte møter vi motstand og ubehag i denne verden. Våre tre verste fiender: Verden, Satan og vårt gamle menneske frister og plager oss og vil at vi skal vende blikket bort fra Jesus. Gir vi etter for Satans fristelser, tidsåndens tanker og krav og vår syndige naturs begjær og ønsker, blir vi fort trette og motløse. Men vi skal vende vårt hjerte og våre bønner til Jesus Kristus. Han vil være med oss og lede oss hver dag så lenge denne verden består.
Apostelen Paulus oppfordrer oss til vende sinn og tanker oppover og sier: ”Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden” (Kol 3,1‑2).
Hvert Guds barn som vender blikket oppover mot Jesus, vil få ny kraft og styrke på livsveien og ikke bli trett og motløs.
Derfor er det sant som sangeren synger:
”Det
finst ingen grunn til mismot
for deg som på
Kristus trur.
Når han fylger med på ferda,
kvi
då ganga trist og stur?”
(Trygve Bjerkrheim. Nr 300 i Sangboken.)