Intet kristent fellesskap unngår indre brytninger. Det kan nok være kortere eller lengre perioder med sterk åndelig enhet og trygt brorsfellesskap. Men det varer ikke i ubegrenset tid. Før eller senere vil det komme brytninger, konflikter og spenninger.
En hovedårsak er at vi som kristne fortsatt er syndere, som er begrenset både i vår åndelige innsikt og i vår innbyrdes kjærlighet. Derfor kommer det konflikter mellom oss. En annen hovedårsak er at vi har en mektig åndelig motstander, som til stadighet søker å ødelegge den kristne menighet ved å bryte ned vår enhet i troen på og tjenesten for Jesus.
Ikke alle våre indre brytninger er i utgangspunktet like alvorlige og farlige for troens liv. Som kristne har vi forskjellig temperament, og vi har også forskjellige vurderinger av spørsmål som det ikke gis noe bestemt bibelsk svar på. Det kan skape spenninger mellom oss, og fordi vi er syndere, kan det også utvikle seg til alvorlige konflikter. Her er det avgjørende at vi møter hverandre med et broderlig sinn så vi på den ene side gir plass og rom for det fulle spektrum av sunn menneskelig ulikhet, og på den andre side tar hensyn til hverandre, så vi ikke utsetter medkristne for noe som sårer dem eller krenker dem: ”Og dersom du volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet” (Rom 14,15). Det er nødvendig at vi blir minnet på denne formaningen om igjen og om igjen. Tar vi den til oss, kan vi leve godt med disse forskjeller i det kristne fellesskap.
Helt annerledes forholder det seg med uenighet om den kristne lære og forkynnelse. Her er vi til enhver tid kalt til å ”stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud V. 3).
Ikke minst i vår tid kan det være grunn til å minne om dette - av to grunner: dels fordi uevangelisk og ubibelsk lære brer seg i sammenhenger som tidligere var bibeltro, og dels fordi tidsånden påvirker oss til å gi plass for de nye tanker. Vi skal se på begge disse forhold.
Gjennom størstedelen av det 20. århundre har det vært mulig å skjelne forholdsvis klart mellom to grupper i den kristne kirke både i de nordiske land og i den vestlige kristenhet for øvrig: bibeltro og bibelkritikere, konservative og liberale.
På internasjonalt plan, og ikke minst i den engelsktalende verden, har de bibeltro kristne funnet sammen i det som er blitt kalt ”den evangelikale bevegelse". Denne bevegelse har bekjent seg til Bibelen som Guds sanne ord og har på dette grunnlag ønsket å kalle mennesker til omvendelse og frelse ved tro på syndenes forlatelse i Jesus. Bibeltroskapen har ytret seg i at man har fastholdt mange sannheter som er sterkt anstøtelig for den menneskelige fornuft og følelse: skillet mellom vantro og troende, omvendelsens nødvendighet, hedningenes fortapte tilstand, den uløselige sammenheng mellom forkynnelsen av Guds dømmende lov og Guds frigjørende evangelium, menneskets dype syndeforderv og straffskyldighet overfor Gud, helvedes pine som de vantros evige straff. Troskapen mot disse anstøtelige og ”mørke” deler av Guds ord har imidlertid vært en avgjørende forutsetning for det som må betegnes som den evangelikale bevegelses viktigste og mest sentrale kjennetegn: en levende glede over og en kraftfull forkynnelse av det bibelske evangelium om syndenes forlatelse i Jesus; om Jesus som Guds offerlam og vår stedfortreder; om hans blod som renser oss for all synd; om vår fulle og uforanderlige rettferdighet for Gud i ham; om det trygge barnekår i Jesus med en fri samvittighet og en åpen adgang til Gud; om den troende menighet som et fellesskap av skrøpelige syndere uten ytre prakt og herlighet, men med en evig rikdom, herlighet og kraft i Kristus; om det velsignede liv som en kristen i verden under en åpen nådehimmel i tjeneste for Gud og nesten med kamp og strid og motstand, men i fellesskap med Jesus og på vei mot en evig forløsning og en herlig ny jord.
Dette er evangeliet! Det vil lyde uforandret helt fram til Jesu gjenkomst, og i hver generasjon vil det vinne en høst av mennesker som kommer til tro, og ved troen får Guds barn særlige kjennetegn: hjertets takknemlighet og glade lovsang til Jesus som Guds lam, som har kjøpt oss til Gud med sitt blod (Åp 5,9-10; l4,3)!
I det 20. århundre har den evangelikale bevegelse i høy grad vært tjener for dette evangelium. Men det er dypt foruroligende tegn på at store deler av bevegelsen nå beveger seg vekk fra Bibelens ord og dermed fra sin tidligere åndelige linje.
Et stigende antall av evangelikale ledere hevder nå synspunkter som for få årtier siden med full bibelsk rett ville bli betegnet som falsk lære og åndelig forførelse: at det er uvesentlig om man er bibeltro eller bibelkritiker; at Bibelen er uklar og åpen for mange forskjellige fortolkninger; at vi bør søke å møte Gud og få åndelige opplevelser utenom Bibelens ord; at Gud ikke er allvitende og uforanderlig, men i utvikling; at evangeliet i vår tid ikke handler så mye om å få syndenes forlatelse i Jesus som om å leve godt med Gud og mennesker; at det er underordnet om vi har en protestantisk eller en katolsk frelseslære; at hedningene kan bli frelst uten å høre om Jesus; at det neppe finns noen evig straff og pine; at vi skal være mindre opptatt av å redde andre og oss selv til himmelen og mer opptatt av å forbedre denne verden.
Læreoppløsningen i den evangelikale bevegelse har vært tiltagende gjennom de siste tre årtier. I de siste par år har den fått et særlig klart og radikalt uttrykk i det som kalles Emergent Church-bevegelsen. Bevegelsens ledende representant er den amerikanske prest Brian McLaren, som ikke minst er kjent for boken ”Kristen på en ny måte”.
McLarens ønske er å reformulere kristendommen, så den blir forståelig og oppleves relevant for det postmoderne menneske. Det er ingen grunn til å betvile hans oppriktighet, og han har uten tvil god føling med vår tids mennesker - hva de har sympati for og hva de har motvilje mot. Problemet er at det i høy grad blir dette som bestemmer hans teologi. Han ender med en kristendom som nærmest er fullstendig renset for anstøtelige momenter.
Følelsesmessig ærlighet er et sentralt ideal for McLaren. Han ønsker en kristendom som han følelsesmessig kan stå inne for. Her opplever han seg tydeligvis i opposisjon til de kirker og kristne som kjemper for å fastholde og forkynne de ”mørke” deler av Bibelens ord. At det kan være svakheter og feil ved sådanne kirker og folk, og at deres lidenskap for den bibelske lære kan være kjødelig og ukjærlig, skal ikke benektes. McLaren synes bare å være ganske og aldeles blind for at kampen for å bevare og gi videre det bibelske budskap i hele sin fylde er en apostolisk fonnaning og en absolutt betingelse for at den kristne kirke kan bevare sitt åndelige liv og virke som et lys og salt i verden. Han synes å ta for gitt at mennesker som kjemper for å holde fast på de anstøtelige deler av Guds ord, enten er følelsesmessig usunne eller uærlige. Selv vil han være ærlig, tro mot sitt hjerte, autentisk, og resultatet blir en kristendom som uten tvil vil oppleves sympatisk av mange i vår tid, men som er uten bibelsk og evangelisk forankring, radikalt åndelig forførende og rommer alle de synspunkter som er gjengitt ovenfor.
Hvordan bør vi stille oss til denne utfordring? Den nordisk-lutherske menighet er ingen øy i den vestlige kristenhet. Vi påvirkes av det som skjer i den evangelikale bevegelse. De nye tanker kommer også til oss. Hvordan skal vi forholde oss til dem?
Det er et viktig spørsmål som ikke skal besvares for hurtig. For ofte vil våre umiddelbare tanker og vurderinger i betydelig grad være preget av tidens alminnelige holdninger og verdier, det vi kaller ”tidsånden”.
”Tidsånden” i dag er kjennetegnet ved en dyp mistillit til at det er mulig å finne og kjenne sannheten. Man kan høyst finne en personlig sannhet. lngen kan hevde å kjenne sannheten på en slik måte at han eller hun kan gjøre den gjeldende for andre, og da slett ikke på det åndelige område. Derfor må vi gi hverandre frihet til å tenke og mene forskjellig. Vi kan lære av hverandre, men aldri belære hverandre. Vi må være romslige og gi plass for forskjellige syn og holdninger, som så kan utfordre og berike hverandre i en dynamisk prosess.
Vi kjenner tankegangen, og ingen av oss er immune overfor dens påvirkning. Over tid kryper den under huden på oss og kommer i større eller mindre grad til å bestemme våre følelser. Vi føler at den er riktig. Vi føler at romslighet er en god og positiv ting ~ også i den kristne menighet. Og det er jo sant et stykke på vei for så vidt som det er tale om romslighet for den sunne menneskelige ulikhet, slik det er omtalt ovenfor. Men hvis romsligheten utstrekkes til uevangelisk og ubibelsk lære, er det fatalt.
Bibelen lar oss ikke i tvil om at den falske lære er en kanal for forførende og trosnedbrytende åndskrefter. Gir vi falsk lære plass hos oss, vil den med en naturlovs nødvendighet og kraft virke nedbrytende på vår tro og vårt åndelige liv og dermed på vår enhet. Gir vi den våre ører, finner den våre hjerter. Faren med den falske lære blir bare så mye større av at den ofte virker sympatisk, kjærlig og god. Nettopp derfor kan den vinne lydhørhet og føre mange vill.
Med god grunn formaner Jesus oss igjen og igjen til å være på vakt overfor de falske profeter og understreker nettopp at de typisk nok kommer i en sympatisk og tilforlatelig skikkelse: ”Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupske ulver” (Matt 7,15).
Jesu ord er ikke i samklang med tidsånden, og vi kan kanskje også merke en reaksjon mot dem i vårt eget sinn: Er det virkelig en rett kristen holdning dette å forholde seg vaktsomt og kritisk etterprøvende til det som vi møter fra folk som bekjenner seg som kristne og virker oppriktige? Skal vi ikke være åpne for Ånden? Jo, det skal vi! Vi skal være åpne for den Ånd som taler i Skriften, og denne Ånd formaner til å være på vakt overfor falske lærere, prøve dem, avsløre dem og awise dem:
”Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra deml” (Rom 16,17).
Når vi vurderer andres lære, vurderer vi deres ord og ikke deres hjerter. Bare Gud kjenner hjertene. Men det er en uløselig del av kampen for utbredelsen av det sanne evangelium i verden at vi avslører og feller dom over den falske lære. Vi må gjøre det for troens skyld, for misjonens skyld og for å bevare den sanne åndelige enhet i menigheten.
Menighetens sanne enhet er ”Åndens enhet” i en felles tro på og glede over den fred vi eier med Gud i Jesus (Ef 4,3). Denne hjertenes åndelige enhet kan bare bevares ved Guds sanne ords forkynnelse og mottakelse. Dette er målet for all sunn bibelsk sannhetstroskap: At Guds sanne og levende ord fortsatt må bli forkynt uforfalsket og uavkortet, så vi ledes til tro på og glede over Jesus, vokser i troen på ham og tjener ham med glede, inntil han kommer!
Gud gi at vi må bli sannheten tro - i kjærlighet! (Ef 4,15).
(Overs. A. J oramo)
| “Lær meg a kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt! Jeg vet at hva jeg fikk i eie, er borget gods, og alt er ditt. Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil på målet ser, og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer” Nr 530 v 1 i Sangboken) |