Leser vi i Amos bok vil vi uvilkårlig bli stanset for ordene i kap 8 vers 11-12: “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens Ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens Ord, men de skal ikke finne det"
Den åndskamp vi i dag står i, legger noen alvorlige spørsmål inn over oss som kaller oss med kristennavnet. Og når vi f.eks. leser i Guds ord om alvorlige begivenheter, så kan vi lett komme til å reservere oss litt. Ordene forekommer oss nemlig både upassende og ubehagelige. Med henblikk på ovenstående bibelord må vi derfor prøve oss selv, om det er noe som vi, du og jeg, skal tenke over og kanskje også ta med i vår forbønn med henblikk på vår åndssituation.
De to vers vi leste forteller om en tilstand, som kan komme i Guds folk, ved ikke å la seg lede av Gud og hans ord. Men da mange mennesker i vår tid ikke beskjeftiger seg særlig mye med Guds ord, kan det uhyggelige skje at man får et vrangt og entydig bilde av Gud. Sett med det menneskelige øye ser det derimot ikke vrangt ut.
Men, å få et vrangt og feilaktig bilde av Gud er dog mer alvorlig enn noe menneske kan forestille seg. Det finnes vel nesten ingenting som er mer alvorlig. Likevel er det noen som sier: “Er det nå nødvendig å gjøre oppmerksom på den slags. Det er jo med på å gjøre mennesker både urolige og redde”
Da vil jeg svare, at det gjør også meg, både urolig og redd, ikke minst for mitt eget gudsliv. Dessuten sier Guds ord også at i de siste tider er det mennesken som skal falle fra troen, 1Tim 4,1. Det sier oss, at blir det ikke talt om disse ting da kan vi med rette bli anklaget for svikt i forkynnelsen. Og da Guds ord også minner om konsekvenser i forbindelse med det vi her taler om, da må vi desto mer gjøre oppmerksom på det, også om noen måtte ha et ønske om det motsatte.
I Hebr. 3,12-13 leser vi: “Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.”
Og i Dommerboken 16 leser vi om Samson
og syndens bedrag. Han lot seg lokke og forføre.
Det står om ham, at han trodde, at han nok en
gang skulle kunne klare seg overfor filistrene.
Men da leser vi disse alvorsord i vers 20: “Han
visste ikke at Herren var veket fra ham.” Tenk, å
bli forlatt av Gud, uten selv å vite det.
Og kommer det så langt, da må det henge sammen med, at det Gud taler, ikke alene blir overhørt, men det blir også forkastet. Og kanskje uten å tenke over konsekvensene, selv om de er forutsagt i Guds ord.
l den forbindelse er det vanskelig å la være å stille spørsmålet: “Kan det som vi møter i Amos” bok, kan det også komme til å skje i våre land i dag?”
Hertil må nevnes at det finnes ingen garanti i Guds ord for at det ikke kan skje i vår tid. Og så må vi stadig huske ordene fra 1 Kor 10,11, om de advarende eksempler: “det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til." Og det må også gjelde ordene fra Amos” bok.
La oss først se litt på hvem Amos var. Han skulle være samtidig med profetene Joel og Jonas og Hoseas. Og så leser vi om ham, at han var fårehyrde, eller kvegavler. Og så står det om ham, at han dyrket morbærfiken. Hva sier det oss?
Det sier oss, at Amos var en ganske alminnelig mann og ikke som sådan profet i alminnelig forstand. Likevel så var det ham, en morbærfikendyrker, en kvegavler, som Gud tok ut til en oppgave som Han/Gud ville ha gjort og utført i sitt folk.
På Amos°s tid var Israel inne i en rik materiell utvikling. Og på overflaten syntes alt å stå bra til. Men denne rike og materielle utvikling bekymret Amos. Og det var jo også fordi at med en rik og materiell tilstand følger det ofte noe “annet” med, nemlig gudløshet og ringeakt for Guds ord. Det leder våre tanker hen på menigheten i Laodikea (Åp 3), som Herren måtte utspy av sin munn, på grunn av deres lunkenhet: “Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel ynkelig ogfattig og blind og naken" v 17.
Synet Amos fikk, var at han så Guds dom henge over det gudløse folk. Og det var da han så seg kalt til å forkynne som han gjorde. Med advarsel og dom. Men det må understrekes at denne forkynnelse, den kom ikke bare fra en morbærfikendyrker, en kvegavler, men den kom fra Gud selv. Den Gud, som hadde et inderlig ønske om å frelse sitt villførte folk. Og så tror vi at Gud vil det samme i dag. Frelse de villførte.
Vil vi lese litt mer i Amos' bok, da vil vi også legge merke til at da Amos i sin profeti og forkynnelse vendte seg til folket, da ble han anklaget for sammensvergelse. I kap 7,10 leser vi disse merkelige ord: “Landet kan ikke tåle alt det han sier.“ Og hva var det armet enn uttrykk for at folket ikke ønsket å bli gjort oppmerksom på deres farlige tilstand. De ønsket ikke å bli gjort oppmerksom på deres villfarelse. Ja, de ønsket ikke reelt å bli gjort oppmerksom på deres synd. De ville følge og fortsette deres egne veier. Slik som tilfellet også er i dag. Og resultatet ble merkelig nok dette, i første omgang, at det var Amos som ble utvist av Israel.
Med andre ord så var det Gud som tok den mann som kunne hjelpe folket. Det var ham Gud tok fra dem, på grunn av deres ulydighet. “Landet kunne ikke bære Guds ORD.” Og det vil i realiteten si at Gud tok forkynnelsen av ordet fra dem.
Med henblikk på våre egne land og den situasjon vi befinner oss i som land og folk i dag, med en tiltagende gudløshet i både kirke og samfunn, så er det ytterst alvorlig å tenke på at utvisningen av Amos kan vel også skje på lignende måte i dag? Slik at Herrens sanne forkynnere må bli tatt fra oss. For alvorlig er det å ringeakte Gud og hans ord.
Det er mange ting som tyder på at vi nå opplever en veldig trang tid med hensyn til advarsler og formaninger. Noe som Guds ord ellers ikke sparer på. C. O. Rosenius sier: “Så lenge det ennå er litt olje på lampen, så elsker Guds barn FORMANINGEN.”
Som utviklingen har formet seg i snart mange år, også i kristenfolket, så kan den frykten melde seg: Må Gud en dag flytte den lysestake vi har hatt i våre land i mer enn tusen år? Flytte den fordi vi ikke lenger “kan bære hans ord” Og noe verre kan vel nesten ikke tenkes, om det skulle gå slik, som Amos profeterte, og som lød: “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens Ord.”
Det er ikke sikkert at det blir mangel på forkynnere. Det er heller ikke sikkert at møter og samlinger fremover blir en mangelvare. Men kan det komme til å gå slik at vi fremover kommer til at mangle forkynnere med en forkynnelse, som tør stå på Skriftens evige og klare grunn og fundament og sannhet, og som klart og utvetydig tilkjennegir det som Gud har talt i sitt ord?
Ingen vet hvordan det kommer til å gå. Derfor er det ikke så enkelt å gi et svar på spørsmålet. Men det er alvorlig, og det er tankevekkende. Ikke minst på grunn av den alvorlige åndssituasjonen som vi befinner oss i, og hvor slett ikke så få må gå skuffet hjem fra et møte. De fikk ingen føde for sin sjel.
Og når bekymringen for mange av oss oppstår, henger det jo også sammen med at når vi ser på det kirkelige landskap, da er vi jo langt på vei kommet inn i en blindgate. Og det, som der forekommer, det blir jo ikke bare i statskirken, men beveger seg også utenfor med en smitte som sniker seg inn i forsamlingene. Flere ledende menn, som vi tidligere har hatt tillit til, har nå inntatt nye og annerledes holdninger.
Den tid vi opplever i dag vil for mange som kjenner litt til fortiden, og som kjenner litt til historien, forekomme meget annerledes enn tiden gjorde før. Det blåser nemlig i dag vinder inn over oss som har klart å endre på mange ting. Den arv vi talte om før i tiden, arven fra både Luther og Rosenius, den tales det ikke så mye om lenger. Ser vi på boksalg mange steder er de i høy grad preget av bøker av meget tvilsom karakter.
I Johs. Sandveds kommentar til Amos' bok står følgende skrevet: “I sin store godhet hadde Gud gjennom århundreder sendt sine tjenere til Israels folk. Da var det en beleilig tid. Da var Gud å finne. Men nå forkynner Herren med rystende alvor, at nådetiden har en ende.” Det vil si at det kan komme tider, da det ikke lenger er mulig å finne Gud - i FORKYNNELSEN? Da spør vi: “Holder vi i dag, flere steder, på å nærme oss denne tilstand? Vel, mange mennesker samles. Store møter og arrangementer, med forskellige innslag. Men, finnes Guds sannhetsord til tukt og formaning, trøst og oppbyggelse?
I snart mange år har det lydt en forkynnelse i blant oss, som har betonet Guds kjærlighet så sterkt, at den annen side av Gud, hans hellighet og vrede over synden, nesten ikke er kommet frem. Og en slik forkynnelse er nok langt farligere enn de fleste forestiller seg. Og hva kan dette ikke resultere i?
Men ennå er det noen som tørster etter Livets Ord. Det er stadig vekk mennesker som hungrer etter brød. Og i den sammenheng kan vi ikke la være med å tenke på apostelen Peter.
Han hadde vært inne i store vanskeligheter. I Joh 21 leser vi om en uvurderlig samtale han får med sin Frelser. Og samtidig får han pålagt en oppgave, nemlig å forkynne Guds Ord til liv og trøst.
Etter Jesu gjentagne spørsmål, om han elsker Jesus mer enn de andre gjør, sier Jesus til ham: “ Vokt mine får! ” På norsk: “Fø mine får.”
Og det er nettopp dette det dreier seg om. Vi må alle ha føde for våre sjeler. Får vi ikke den sanne føde, da dør vi. Sjeleføden som vi alle behøver, er nå engang ikke noe som forkynnere bare kan “plukke” ut av Guds ord, etter eget forgodtbefinnende. Det gjelder også den føde som ikke passer og smaker det naturlige menneske.
Det må nesten, som aldri før, fordi vår tid er så ond, forkynnes både lov og evangelium, forkynnes om synd og nåde, frelse og fortapelse om vi skal “overleve” den avslutningstid vi er inne i. Blir en slik forkynnelse ikke praktisert, og blir den ikke hørt, da kan vi neppe påregne å nå frem til det himmelske mål. La oss be om flere forkynnere til denne viktige oppgave.
Vi tror at Guds ord har en særlig innbydelse til oss i avslutningstiden. En innbydelse til IKKE å ringeakte verken hans advarsler eller formaninger. Men derimot, å lytte til dem. Og også gjøre det slik, at budskapet fra Amos' bok om å søke Herrens ord, ikke blir en forgjeves søken, fordi vi ikke tok imot Guds ord, som Guds ord.