Søndag 25. januar 1953 holdt Professor Hallesby gjennom Norsk Rikskringkasting en preken som siden ble ointalt som vår tids verste og største helvetespreken talt av en norsk teologiprofessor.
Hallesby uttalte her blant annet (ordrett sitert):
“Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. Du vet at du kan ikke og vil ikke dø som du er nå. Du må bli omvendt innen du dør, men du vil ikke omvende deg nå.
Vet du at også Satan preker omvendelse. Ja, han preker ofte med tekst fra Bibelen. Da han fristet Jesus i ørkenen, begynte han med å si: “Det står skrevet”, og så siterte han et helt vers fra Det Gamle Testamentet.
Når han preker omvendelse, sier han: “Det står skrevet at du må omvende deg, ellers kommer du i helvete, men, sier han: “Det haster jo ikke slik predikantene alltid forteller”
Dette er sikkert Satans fineste list. Han får menneskene til å tro at de vil omvende seg siden. Det gir dem mot til å leve uomvendt. Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?”
Så langt Hallesby og det omstridte avsnitt av hans preken.
Om jeg den gang, da den ble holdt, bare var i mitt l6.år og relativt ny på veien som en kristen, oppfattet jeg ikke Hallesbys radiotale som en regulær helvetespreken hvor ordet “helvete” kom til å stå i Sentrum. Dess mer lød den for meg som en åndsbåren, hjertevarm vekkelses- og omvendelsespreken med direkte rett-på-sak-tale om tidens og evighetens største alvor.
Personlig kjente jeg mennesker som etter Hallesbys radiotale bøyde kne i stuen og ga seg over til Gud.
Likeledes hørte jeg fortalt om en pinsemenighet på mine hjemmetrakter som høylydt priste Gud for profetrøsten (Hallesby) som de hadde hørt i Norsk Rikskringkasting, en overraskende støtte til klar forkynnelse fra uvant hold. Noe tilsvarende hadde man vel ventet så vel fra baptistisk som metodistisk hold, men den gang ei. Som i Den Norske Kirke stod dissenterne splittet i fortapelses- spørsmålet til tross for all økumenisk tale om kristen enhet.
Men når dette er sagt, må det samtidig tilføyes at det var ikke hos dissenterne at striden om Hallesbys radiopreken oppstod.
For først og fremst vakte talen betydelig oppmerksomhet innad i Den Norske Kirke, og med en biskop på Hamar Bispestol, Kristian Schjelderup i hovedrollen (som ikke engang hadde hørt Hallesbys preken) fulgte et omfattende ordskifte i massemedia om kirkens bekjennelse og læren om de evige helvetesstraffer.
Den samme Schjelderup hevdet videre at læren om et evig helvete ikke hørte hjemme i “kjærlighetens religion”. Men Hamar-bispen stanset ikke her. For å få klarlagt om han med sine uttalelser hadde satt seg utenfor Den Evangelisk-Lutherske Bekjennelseskirke, bad han selveste Kirkedepartementet (et verdslig politisk departement) treffe sine tiltak, og i statsråd av 19. febr. 1954 ble det gitt kongelig resolusjon på at Biskop Schjelderup ved sine uttalelser om de evige helvetesstraffer ikke kunne ansees å ha stilt seg utenfor bekjennelsen.
Saken fikk imidlertid etterspill på bispedømmemøtet i Lillehammer i 1956 og på det l8. frivillige landsmøte i Oslo høsten 1957.
1. mai 1957 arrangerte de lutherske organisasjoner innen kirken et større lekmannsmøte på Nærbø i Rogaland hvor professor Hallesby selv holdt et tidsaktuelt foredrag om “Vårt forhold til vranglæren”.
Etter Fast Grunns gjengivelse av denne tale gjør man seg i ettertid mange tanker om hva Hallesby sa for femti år siden og den situasjon som Den Norske Kirke og dens organer befinner seg i anno 2007. For ikke å gå altfor detaljert til verks vil jeg peke på noen hovedpunkter.
Først hva Hallesby hadde å meddele om den liberale teologi, at noen dødsattest over vranglæren aldri hadde vært utstedt og at den lever i beste velgående, noe som viste seg å stemme bare to dager etter hans bekjente radiopreken og like fram til dags dato.
Dernest ble det gitt et klart svar i Hallesbys tale på hvorfor en verdslig statsmakt av Schjelderup ble forespurt om hans forhold til bibel og bekjennelse.
Svar 1) fordi biskopen befant seg i et
åndelig dilemma
Svar 2) fordi den liberale teologi stod
for svakt i Den Norske Kirke og trengte en
ansiktsløftning
Svar 3) fordi Schjelderup selv ønsket
den liberale teologi likeberettiget med
bekjennelsestroskapens teologi i kirken.
Så kom da den kongelige resolusjon med oppfyllelsen av Schjelderups ønsker til punkt og prikke, - fremfor at det teologisk sett usakkyndige departement burde overlatt til kirken selv å vurdere Schjelderups tro og teologi, handlet de politiske myndigheter stikk motsatt av to grunner:
1) fordi den vranglærende biskop erklærte
seg i overensstemmelse med bekjennelsens
ånd
2) fordi det stod strid hos teologene om
fortapelsen.
Ved at departementet tok seg vann over hodet og ga et sådant skjebnesvangert prejudikat (rettsavgjørelse med karakter av norm.regel for senere avgjørelser) innebærer dette at en hver vranglærer og vranglærende prest uansett teologisk ståsted kan handle etter bekjennelsens ånd, og her var Hallesbys Nærbø-tale klinkende klar og ikke til å ta feil av: Fra den stund av (19. februar 1954) da den verdslige statsmakt ga Kristian Skjelderups teologi sin godkjennelse, opphørte Den Norske Kirke å være en bekjennelseskirke, og jeg tror Hallesby også på dette punkt hadde rett.
Ved det som skjedde i 1954 ble også Calmeyergate-linjen fra 1920 brutt hvor 950 prester og legfolk fra hele Norge prioriterte å følge Skriftens klare ord samt nekte samarbeid med dem som offentlig fornektet Guds Ord og Kirkens bekjennelse med klare henvisninger til Rom 16,17 og 2 Joh 10.
Men hva har så skjedd i de femti år som har gått etter Hallesbys tale på Nærbø-møtet? Er frontlinjene blitt klarere i kampen mot den liberale teologi eller er kristenheten på vikende front i vårt land i dag?
Da Menighetsfakultetet ble opprettet i 1908 fikk vi en helt ny læremessig plattform ut fra et bibelsk-konservativt grunnsyn. En bestemt overbevisning førte til handling! MF ble den gang et klart alternativ til den teologiske utdannelsen ved Universitetet - som var preget av liberal teologi. I mange årtier fremover hadde MF en rik og betydningsfull oppgave med å utdanne teologer, hvorav de fleste gikk inn i den offisielle kirke som prester, men noen ble også kalt til våre bibelskoler som lærere. Og når en betenker at åndshøvdinger som Ole Hallesby og Carl Fr. Wisløff har vært lærere ved denne institusjon, er det ganske klart at dette har hatt en velsignet ringvirkning til forkynnelsen i våre kirker og til undervisningen ved bibelskolene våre.
I lange tider hadde MF en klar bibelsk forankring. Så sent som i 1955 uttalte et enstemmig professorråd at man “anså det som stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner innehadde presteembetet”. Men så inntraff det en helt ny situasjon høsten 1972 da flertallet i lærerrådet nærmest gjorde helomvending, og mente at det ikke lenger er stridende mot Skriften at kvinner innehar presteembetet.
Flertallet av professorene mente altså at de apostoliske formaninger (for eks. 1Tim 2,11-14) kun må betraktes som tidsbetingede og ikke lenger forpliktende for oss i dag. Samtidig var det også andre foruroligende tendenser ved bibelsynet som begynte å gjøre seg gjeldende. En historisk-kritisk metode ved fortolkning av Det Gamle Testamente fikk stadig mer feste. Disse tekstene skulle først og fremst forståes ut fra profetenes samtid - og ikke ut fra Kristus-åpenbaringen og oppfyllelsen i Det Nye Testamente. Faren ved en slik fortolkningsmetode er åpenbar. Skriftenes indre sammenheng blir borte og metoden forutsetter prinsipielt at en ikke må trekke Kristus inn i Det Gamle Testamente (ved fortolkning). Som en sa: “det blir nærmest vanntette skott mellom GT og NT!”
En tendens til må nevnes: Der en historiskkritisk metode føres inn ved en bibelsk læreanstalt, viser det seg ofte at synet på Skriftens inspirasjon (ved Den Hellige Ånd) svekkes. Skriftens indre åndelige enhet blir borte, og frimodigheten til å forkynne med åndelig autoritet og overbevisning kan også etter hvert gå tapt. I forbindelse med at professor Wisløff fratrådte sin stilling uttalte han til Fast Grunn (1975, nr. 6): “MF står ikke lenger samlet som en klar veiviser i åndskampen”.
Om man drister seg til å etterlyse en forskjell på MF' s og Universitetets teologi anno 2007 er det snart bare navnet som skiller og som utgjør ulikheten, da kvinnelige som homofile prester har sin utdannelse fra begge anstalter.
I det statsutnevnte bispekollegium, som vi har i dag, har alle sin bakgrunn fra MF, mens deres teologi spriker i alle retninger i pakt med tidsånden. For år tilbake var kvinneprestspørsmålet et oppglødd tema. I dag er det homofili-spørsmålet som det strides om så vel i lærenemd som på fakultet, blant prester og bisper, mens forkynnelsen av frelse og fortapelse, vekkelse og omvendelse er forsvunnet fra kirkens prekestoler.
Et par tre ting til skal også nevnes fra Hallesbys Nærbøtale. Det er for det første hans omtale av Organisasjonenes Fellesråd (O.F.) bestående av de fleste lutherske organisasjoner i vår kirke som en gang i året med sine formenn og generalsekretærer møttes på øverste plan. (Det såkalte Geilo-møtet) til drøftinger av felleskirkelige anliggender fra legfolkets side. Men samtidig som Hallesby så positivt på O.F.s daværende eksistens, påpekte han også svakheten ved dets holdning til den liberale teologi hvor O.F. aldri ville fått igjennom en enstemmig erklæring just mot vranglæren. Hva som har skjedd med O.F. de senere år vet ikke undertegnede, da de enkelte organisasjoner i likhet med Den Norske Kirkes Presteforening, ikke lenger står sammen om de mest fundamentale spørsmål i Guds Ord, og her er nok av eksempler å peke på.
Da Det Norsk Lutherske lndremisjonsselskap og Den Norske Santalmisjon for år tilbake fusjonerte til Normisjon, ble kvinneprestspørsmålet i startfasen prioritert fremfor noe annet slik at begge syn ble tolerert i den nye organisasjonen, mens forkynnerspørsmålet nærmest ble skjøvet ut over sidelinjen, og i Det Norske Misjonsselskap råder det pr. i dag innbitt strid hvorvidt deres tidligere generalsekretær, nå homofililiberale biskop Tor Berger Jørgensen med sitt syn skal kunne nyttes som taler i organisasjonen eller ei, et spørsmål som bl.a. Jon Kvalbein i Dagens spalter har stilt NMS' s nåværende ledelse.
Når så Hallesby i sin Nærbø-tale for femti år siden omtalte Calmeyergaten-møtet fra 1920 som en engangsbegivenhet i Den Norske Kirkes historie, som ikke lar seg kopiere, tror jeg både at han så rett, og at han talte profetisk.
Med alt det rot som finnes innad i organisasjonene i dag med uklare linjer i lære som i bekjennelsesspørsmål, lar ikke et slikt møte seg gjennomføre med organisasjonsledere som halter til begge sider.
Skulle et slikt møte ha blitt til realitet, som enkelte har slått til lyd for, måtte det ha skjedd på tvers av de ledere organisasjonene har i dag og fram til de legfolk som virkelig våger å være i skuddlinjen i kampen mot vranglæren og vranglæreme.
| Ditt Ord, o Gud, er sverd og flamme, det trenger gjennom marg og bein. Det vet å knuse, vet å ramme, er hjertet enn så hardt som stein. La alle føle rett dets makt, at synden er det underlagt! |
Ditt Ord, o Gud, er østens stjerne som fører oss til Kristus inn. De vise følger den så gjerne og gledes ved dens klare skinn. Å, la oss alle lyses frem ved den til gledens rette hjem! |
| (Nr: 590 v 2-3 i Sangboken) | |