Av Kristian Fagerli
Vi er i Egypt, ca 1400 år før Kristus. Gudsfolket har vært i
trelldom i
400 år. Nå er det blitt forkynt at utfrielsen står for døren. Og den
store, den siste plagen går over landet. Fra hus til hus, fra dør til
dør. Og skrik og klage og jammer og ve sprer seg fra landsby til
landsby, fra landsende til landsende.
Til vern mot denne dommen skulle
Guds folk slakte et lam. Årsgammelt, av hankjønn, feilfritt. Og de
skulle stryke blod fra dette slaktede lammet på sine dørkarmer og på
tverrtreet over døren. Dette blodet skulle så være tegnet når
morderengelen kom. Når han så blodet, skulle han vite at her hadde det
skjedd en stedfortredende død, og på det grunnlag gå forbi denne døren
og dette huset.
Og jødene skulle steke lammet over ild, og så tilegne
seg dette som slik hadde vært i ilden. Med bitre urter. Med sko på
føttene, med belte om livet og med stav i hånd. Reiseklare. Beredt til
oppbrudd og vandring. For snart gikk toget, og de måtte være klare på
kort varsel! For egypterne skulle i stor frykt nøde folket til å fare!
Ja, det viste seg at hastverket ble så stort at det ikke var tid til å
ha surdeig (gjær) i brøddeigen, langt mindre sitte og vente på at den
skulle bli gjennomsyret! Nei, i all hast måtte gudsfolket ta sine
deigtraug på skuldrene, og begi seg på heimvei uten å se seg tilbake!
I
sju dager åt de så kun dette usyrede brød. For fienden, som de nå
flyktet fra, ville forfølge dem, og med alle midler prøve å dra dem
tilbake til det gamle livet og dets slaveri.
Fra denne dag har dette
vært en uforanderlig lov i Israel: Det brød som skulle ledsage
påskelammet, var brød uten surdeig:
Du skal ikke ete syret
brød til det. I sju dager skal du ete usyret
brød til det, trengselsbrød – for i hast dro du ut av landet Egypt –
for at du alle ditt livs dager skal komme i hu den dagen du gikk ut av
landet Egypt. 5. Mos. 18:3.
(I vår tradisjon kommer ordet skjærtorsdag av denne praksisen. Skir er
det gamle ordet for ren eller ublandet, og vi har uttrykkene En jomfru
ren og skjær og Skirt gull.)
Så gjør vi et sprang:
Vi er i Korint, år 55 etter Kristus. Det er like før påske. Paulus har
noen år tidligere, på sin andre misjonsreise, grunnlagt en menighet i
denne moderne havnebyen. En liten flokk mennesker bekjenner nå troen på
Jesus Kristus også her.
Selv er Paulus i Efesus. Omsorgen for alle
kristenflokkene lå imidlertid over ham, dag og natt, og han prøver å
holde kontaktene med de troende. Nå får han høre nyheter fra Korint og
de troende der, nyheter som uroer ham. Blant annet hører han om at en
som lever i åpenbar synd, ikke blir rettledet. Synden og verden holder
på å innhente en bror! Han vil ha syret brød til påskelammet! Om med
det står han i fare for å bli dratt tilbake til det liv og den verden
der han hadde levd før! Alle rundt ham vet om forholdene, men ingen
griper inn! Han får fortsette i sin synd! Det er ingen anger, ingen
bekjennelse, ingen omvendelse, intet oppgjør. Og Paulus vet at hvis
dette får fortsette, vil det ødelegge hele menigheten. Og det blir et
langt, sterkt påskebrev til troens folk.
Vet dere ikke at en
liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den
gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For
vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med
gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets
og sannhets usyrede brød. 1. Kor. 5:6-8.
Og vi gjør enda et sprang:
Vi er i Norge, år 2007 etter Kristus. I dag skal vi lese disse versene.
For dette budskapet til de troende i Korint, er ikke bare til dem, men
også til
”alle som på
hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn”,
1. Kor.1:2. Så var det også til oss!
Nå er det vår påske som stunder til. Nå skal vi holde høytid.
Ja, sier
du, det er så mangt å uroes over, i vårt land og folk.
Men her skal vi
la land og folk ligge.
Det er også så mangt å uroes over i vår kirke og
våre organisasjoner.
Men her skal vi også la vår kirke og våre
organisasjoner ligge.
Nå ville Herren tale med meg om min høytid og min
surdeig. For merker jeg ikke hvordan den gamle fiende kommer etter meg?
Merker jeg ikke hans brunstkåte pusting i nakken? Og merker jeg ikke
hvordan dette vekker noe i meg? Jo, jeg drages mot det. Det tiltaler
meg. Ja, mitt gamle menneske elsker det. Og jeg står i fare for å godta
det i mitt liv som Herren ikke godtar. Se gjennom fingrene med. Slutte
fred med. Ikke være så nøye med. En liten surdeig? Skulle den være så
farlig? En liten frukt. Har Gud virkelig sagt?
Denne påsken ville
Herren minne meg om at faren for meg er ikke først fremst motstanden
fra det åpne, erklærte hedenskapet. Den største faren er bristen og
frafallet innenfra.
La oss holde høytid. Med bønn om vekkelse og oppvåkning i våre liv. Så
vi kan se og tenke og prioritere som Mesteren ser og tenker og
prioriterer.
Det sømmer seg for en lære-svein, en lære-gutt.
La oss holde høytid.
