”Og ved den niende time
ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama
sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Mat 27,46
Hele verdenshistorien fra syndefallets dag preges av synd, lidelse og
død. Da de første menneskene syndet mot Gud, fikk det katastrofale
konsekvenser for hele menneskeslekten.
Men Gud, i sin nåde, ønsket å frelse menneskene og ha samfunn med den
enkelte. Derfor ga han løfte om en frelser, samtidig som han ville
straffe slangen som hadde forført de to første menneskene.
På syndefallets dag sa Gud til slangen: ”Og jeg vil sette fiendskap
mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse
ditt hode, og du skal knuse hans hæl”, 1 Mos 3,15.
Det Gamle Testamente er derfor en frelseshistorie hvor Gud velger seg
ut en person og et folk. I dette utvalgte folk ble det i ”tidens fylde”
født et barn, Guds Sønn og Menneskesønnen.
Selv om Jesus gjorde bare vel, forkynte at himmelens rike var kommet
nær, helbredet syke og tok seg av de forkomne, ble han anklaget for
gudsbespottelse og dømt til korsfestelse.
På Golgata ble Jesus, Guds Sønn og sant menneske, naglet til korset og
korsfestet mellom to røvere. Han led og døde til fastsatt tid. Dermed
ble Skriften oppfylt som sier: ”Og
han ble regnet blant
ugjerningsmenn”, Mk 15,28.
Evangelisten Matteus forteller at fra den
sjette time falt det et mørke over hele landet, til den niende time.
Mørket symboliserer at nå er det mørkets makter som råder. Denne
verdens gud og hans åndehær har en kortvarig triumf, men disiplene er
rådløse og fortviler. I Gud-forlatthetens mørke kjempet og stred Jesus
Kristus, mens mørkets makter omringet ham både i det ytre og i hans
indre. Han ble hånet og forkastet av sitt folk, forrådt og forlatt av
sine disipler, foraktet av de romerske soldater, forbannet av loven.
Han ble korsfestet som en farlig opprører, og led døden på den
grusomste og mest forsmedelige måte og dø på. ”Å dø lem for lem”, som
en har sagt, omringet av fiender og onde åndsmakter på alle kanter.
Ikke nok med at han led fysisk, men hans indre smerter og angst var
nesten ikke til å holde ut.
Han bar all verdens synd og skyld, sier Skriften, Joh 1,29. Han var
helt alene om dette, forlatt av sin egen Far og ropte i sin smerte og
angst:”Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?” Hans smerterop er
en gjenklang fra Salme 22,2. - På denne måten smakte Jesus den åndelige
død. Det er å være forlatt av Gud og ikke ha kontakt med Gud.
Jesus
smakte den åndelige død for deg og meg for at ikke du og jeg skal bli
forlatt av Gud og bli overlatt til oss selv og de onde åndsmakter.
Prof. Carl Fr. Wisløff sier: ”Men Jesus gikk i ditt og mitt sted inn
under dommen. Han ble en forbannelse for oss. Gal 3,13. Han ble forlatt
av Gud, for at ikke du og jeg skulle bli forlatt av Gud. Ikke i
fristelsen og anfektelsen, ikke i livets hardeste kamp, ikke i dødens
nød og strid skulle vi bli forlatt av Gud – og ikke i fortapelsens
mørke. Jesus tok straffen på seg”. ( Fra andaktsboka ”Daglig brød”.)
Ikke nok med det at han var forlatt av Gud, men han ble også forbannet
bort fra Gud. Apostelen Paulus sier det slik: "Ham som ikke visste av
synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli
rettferdige for Gud”, 2 Kor 5,21. Legg merke til hva Guds
ord sier om
Jesus. Dette edle og rene menneske som oppfylte Guds lov til punkt og
prikke og var uten synd, ble gjort til synd som om han var bare en
masse av synd.
Gud ”fordømte synden i
kjødet” sier Paulus, Rom 8,3. Jesus smakte med
andre ord den evige død. Det er å være forbannet bort fra Gud under
hans vrede i all evighet. Dette gjorde han for deg og meg for at ikke
vi, som har tatt vår tilflukt til Jesus, skal bli fordømt og bli
gjenstand for Guds vrede til evig tid.
Evangelisten Matteus forteller videre at Jesus ropte igjen med høy røst
og oppgav ånden, Mat 27,50. Kirkefaderen Augustin sier: ”Kristus ropte
på døden med høy røst, nå da Hans Fader-verk var fullbrakt”.
Da skjedde det noe: forhenget i templet revnet, jorden skalv og
klippene revnet og gravene åpnet seg, (se Mat 27,51-52).
Jesus døde og
ble begravet, men han sto opp igjen den tredje dagen. Nå sitter han ved
Guds høyre hånd i himmelen og ” går i forbønn for oss”, Rom 8,34.
Jesus har seiret over døden, djevelen og de onde åndsmakter. Apostelen
Paulus sier:”Han
avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem
åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset”,
Kol 2,15.
Djevelen og de onde åndsmakter er beseiret, men dommen er
ikke eksekvert ennå. Ved Jesu seier ble ordet i 1 Mos 3,15 oppfylt –
slangens hode ble knust. Guds ord sier at en dag skal djevelen og de
onde åndsmakter kastes i ildsjøen, hvor også dyret og den falske profet
på den tid allerede er. ”Og
de skal pines dag og natt i all evighet”,
Åp 20,10. Dermed er den onde og hans åndsmakter
uskadeliggjort og
fjernet for evig tid.
Men for Guds folk er det en sabattshvile tilbake, Heb 4,9. Guds ord
taler om en ny himmel og en ny jord, om det nye Jerusalem som stiger
ned ut av himmelen fra Gud, ”
gjort i stand som en brud som er prydet
for sin brudgom”( se Åp 21,1-2). Så sier apostelen
Johannes videre:
”Se, Guds bolig er hos
menneskene . Han skal bo hos dem, og de skal
være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud”, Åp
21,3.
Da kan den frelste skare synge som sangeren synger:
”Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår,
Æren og prisen i evighet får! Amen, halleluja! Amen!”