content="text/html;charset=ISO-8859-1">
Artikel nr 6 fra blad nr 1 - 2007
Emne: Fra troens slagmark
Erstatningsteologi og andre motforestillinger
Av Per Haakonsen

Svært mange – også velmenende kristne – er ikke i stand til å forestille seg at dagens Israel har noe å gjøre med Bibelens Israel. At landløftene i Det gamle testamentet skulle ha gyldighet 2000 år etter at jødene ble fordrevet fra sitt land, er simpelthen et for stort tankesprang for mange. Det må vi til en viss grad ha forståelse for. For også kirkefader Martin Luther brukte det store tidsspennet – da 1500 år – som argument for at jødene ikke lenger kunne være Guds folk. 

Jødenes tilbakevending til sitt eget land utfordrer vår fornuft. Men som kristne må vi ha i tankene at det bibelske tidsperspektiv ikke er vårt. Bibelen har evigheten for øye, vi har stort sett bare vår egen levetid for øyet. En dag er i Herrens øyne som 1000 år sier Bibelen (2. Pet.3.8). Den himmelske tidsregning er meget forskjellig fra vår egen. For Herren blir ikke vår tidsregning noe argument. 

Kirkens teologer har opp gjennom tidene satt opp et batteri av motargumenter for at Israel fremdeles kan være Guds folk. Vi skal nøye oss med å ta for oss to av de tankerekkene som har lang tradisjon og som fremdeles er i bruk. 

Erstatningsteologi og kirkelig antisemittisme 

Kirken har opp gjennom historien prøvd å organisere sin forståelse av Israel og det jødiske folk. Et av de mest velkjente og mest omstridte grep går under betegnelsen erstatningsteologi. Som uttrykket sier er det noe som skal erstattes. Det som skal erstattes er løftene til Israel – utvelgelsen, landløftet og velsignelsen. Tanken er at etter at jødene hadde forkastet sin Messias og fortsatte med sin tradisjonelle gammeltestamentlige gudsdyrkelse, valgte Herren seg ut et nytt Gudsfolk – de kristne. Alle løftene til Israel ble overført på de kristne. Landløftet til Israel ble erstattet med Guds rike. Guds rike var kirken her på jord og himmelen i evigheten. Landet var blitt åndeliggjort. Det var kirken som nå var utvalgt til å føre Guds løfter videre og det var kirken som nå var bærer av Guds velsignelse. 

Det er selvsagt noe sant i dette. For som vi allerede har sett, har landløftet en åndelig side som er Guds rike i tid og evighet. Som kristne er også vi i åndelig forstand Abrahams barn og vi har i kraft av troen fått del i de løfter som gjaldt Israel. Derfor leser vi Det gamle testamentet og tar løftene til Israel som Guds løfter til oss selv. Ord om trøst og håp for Israel blir også ord om trøst og håp til oss. Så langt er denne forståelsen riktig. 

Men det blir galt når det sies at løftene til Israel nå bare eksklusivt kan anvendes på den kristne kirke, at de ikke lenger skulle ha noen gyldighet for det jødiske folk fordi disse er falt utenfor nåden ved fornektelsen av Jesus som Messias. Dette strider jo direkte mot det Paulus sier i Romerbrevet der han slår fast at Israels utvelgelse og løfter gjelder fremdeles. Det gjelder både den åndelige og historiske siden ved løftene. En dag skal Israel vende om og få del i Herrens velsignelse. Den dag er ennå ikke kommet. Men vi har sett Herren handle på det historiske plan med Israel. Ved at jødene har fått vende hjem til fedrenes land, ser vi en begynnende oppfyllelse av landløftet. 

Dessverre kom erstatningsteologien meget tidlig inn i den kristne kirke. Det var Justin Martyr (død år 165 e. Kr) som med stor tyngde førte denne teologien inn i kirken. Justin var den store bibelfortolker i det annet århundre. Han nøyde seg ikke med å forstå de Jesus-troende som en fornyet kjerne innen Guds Israel, slik som de første urmenighetene hadde gjort. Men de kristne var et nytt folk som erstattet det jødiske folk som Guds folk. Han så på jødene som et ubotferdig folk som fra naturens side var disponert for vantro, og utelukket muligheten for omvendelse og tro for jøder. Dertil ga han jødene aleneskyld for Jesu død. 

Justin avskrev jødene som et Guds redskap og som et Guds folk. Jødene hadde for all fremtid tapt sine bibelske rettigheter. På det grunnlaget overfører han de gammeltestamentlige løfter til Israel til kirken. Det gjelder også landløftet. Ja, Justin gikk særdeles langt i så måte. Han mente at jødenes land - eretz Israel - ikke bare i teologisk forstand tilhørte kirken, men at det også rent fysisk gjorde det. Landet tilhørte kirken og de kristne. 

Justin sine tanker vant tilslutning blant andre kirkeledere som Hippolyt og Origenes og kom til å dominere oldkirken. Johannes Chrysostomos (344-407) som var kjent for sine talegaver, utviklet læren om Kristusmordet. På grunn av denne forbrytelsen fantes det ”ingen soning”, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse.” ”Gud hater dere”, var budskapet. 

Kirkefader Augustin (354-430) maktet ikke å ta et oppgjør med denne teologien, men han tvert imot forsterket den. I sin ”Traktat mot jødene” skriver han at jødene bare hadde livets rett fordi de i sin fornedrelse skulle være et ”vitnesbyrd om sin egen urett og om vår sannhet”. ”La dem få leve blant oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket.” 

Etter at kirken var blitt anerkjent i Romerriket på 300 tallet, satte den i tråd med sin læremessige oppfatning i verk en rekke tiltak rettet mot jødene på det praktiske plan. Ekteskap mellom kristne og jøder ble forbudt og nye synagoger ble nektet oppført, for å ha nevnt noe. Kirkens ledere førte en politikk som gikk ut på å isolere jødene og gjøre dem til annenrangs borgere i samfunnet. I Middelalderen toppet dette seg med påbudet om at alle jødene skulle bære et spesielt kjennetegn på klesdrakten og med opprettelse av egne ghettoer for jødene. Kirken gikk også i bresjen for å stenge jødene ute fra alle ledende stillinger i samfunnet. 

Nå skal det også sies at Pavekirken til tider prøvde å stoppe de verste overgrepene mot jødene. Med en viss berettigelse kan det sies at Pavekirken har fremstått som jødenes forsvarer. Men dette unnskylder ikke de mange overgrep som kirken direkte eller indirekte har hatt medansvar for. 

Dessverre maktet heller ikke Martin Luther (1483-1546) å endre på kirkens jødefiendtlige tradisjon. Martin Luther tok et radikalt oppgjør med den Katolske kirke på mange sentrale punkter, men den katolske kirkes forståelse av jødene lot han bli stående. På den måten ble den Lutherske kirke aldri noe korrektiv til katolikkene. Tvert om, mot slutten av sitt liv kom han med hatefulle utfall mot jødene. I traktaten ”Om jødene og deres løgner” (1543) foreslo han å brenne synagogene, ta fra dem bønnebøkene og med trussel om dødsstraff forby rabbinerne å undervise – for å ha nevnt noe. I en preken like før sin død oppfordret han å drive alle jøder ut av Tyskland. Luthers tanker har på mange måter stått modell for antisemittismen like frem til vår tid. 

Poenget er her at erstatningsteologien har tjent som inspirasjon og moralsk begrunnelse for mange av de overgrepene som jødene er blitt utsatt for opp gjennom århundrene. Det er paradoksalt og grusomt at kirken har forfulgt sine egne åndelige røtter. Enda verre er det at det har skjedd i ly av en teologisk forståelse. Det var først under inntrykket av redslene fra den annen verdenskrig, at kirken begynte å snu. I dag har for eksempel Pavekirken bedt jødene om unnskylding for de lidelser som kirken har påført jødene opp gjennom historien. Men den har nektet ethvert medansvar for de 6 millioner jøder som mistet livet i konsentrasjonsleirene under siste krig. 

Det er grunn til å dvele ved dette. For i dag ligger antisemittismen på ny for hånden. Vi må spørre: skal kirken følge i gamle spor eller tar den mål av seg til å være et korrektiv i tiden?

Kirkens stilling til staten Israel og til Bibelens landløfter er en god indikasjon på hvor det bærer. 

Dagens kirkebilde er dessverre uklart. Mange har funnet det opportunt å tone ned erstatningsteologien i frykt for å bli slått i hartkorn med antisemittisme. Men blant andre lever den i beste velgående som noe selvfølgelig og uforanderlig – omtrent som tyngdekraften. Ved landets konservative teologiske lærested – Menighetsfakultetet – blir det fremdeles med stor tyngde fremholdt at land til Israel er uinteressent. For det står ingenting om landløftet i evangeliene, sies det. 

Blant mer israelsvennlige teologer ved samme fakultet er tonen imidlertid en noe annen. Her prøver man å justere kartet (teologien) etter terrenget, men uten å forkaste erstatningsteologien helt. Blant disse heter det seg at opprettelsen av staten Israel og jødenes tilbakervending, kan være begynnelsen på at Herren gjør noe nytt med dette folket - også på det åndelige plan. Man håper på at jødene på et eller annet tidspunkt vil vende om og komme til tro og at dette også kan rettferdiggjøre landbesittelsen. 

Dessverre er det lite som tyder på at den offisielle kirke, ved sine biskoper og styringsorganer, har tenkt å endre sin tradisjonelle holdning overfor jødefolket og staten Israel. Den har ikke kommet med støtte-erklæringer eller positive uttalelser når det gjelder Israel. Tvert om – Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke (kirkens utenriksdepartement) – har med jevne mellomrom gått ut i media med støtteerklæringer til palestinerne. Kirkens nødhjelp som også arbeider i Midtøsten, er heller ikke kjent for å være særlig israelsvennlige. 

”Alle de gammeltestamentlige løfter må bekreftes av Det nye testamentet” 

Et annet hovedargument mot å overføre de Gammeltestamentlige løfter til Israel til vår egen tid lyder slik: 

Bare de løfter til Israel som kan bekreftes i Det nye testamentet, har gyldighet for vår tid. Og ettersom landløftene ikke eksplisitt bekreftes i NT, så har de ikke lenger noen gyldighet. 

Dette argumentet er meget utbredt i teologiske kretser og har nærmest fått status som kronargument. Synspunktet har lange tradisjoner ved vårt ”konservative” lærested og har fremdeles sine talsmenn. Den bærende tanke i dette resonnementet er at åpenbaringshistorien i og med Jesus komme i kjød, er kommet opp på et nytt og høyere plan som skyver Det gamle testamentet i bakgrunnen. 

Fra en legmanns synsvinkel er jo denne måten å tenke teologi på er ganske besynderlig, for hvis den er riktig, blir jo store deler av Det gamle testamentet satt ut av betraktning. Rent praktisk setter det også alminnelige bibellesere i en vanskelig situasjon – for hvorledes skal vi vite som gjelder og ikke gjelder i Det gamle testamentet? For Israels venner blir det spesielt vanskelig ettersom svært mye av det stoff som omhandler Israel nettopp ikke bekreftes i Det nye testamentet. Dette gjelder Israels utvelgelse og særstilling, velsignelsen og landløftet. 

Fra et læremessig ståsted må en spørre hvorvidt det er riktig å nedprioritere Det gamle testamentet til fordel for Det nye? 

Svaret på dette må vi søke i Bibelen selv. For Det nye testamentet vitner nok så klart om hvorledes det ser på Det gamle. 

Vi kan selvsagt ikke ta dette emnet opp i noen bredde, men vi vil henvise interesserte lesere til Hugo Odebergs hefte ”Kristus og Skriften” som utkom i flere opplag på 60-tallet og som nå også er utgitt på nytt i våre dager. Skriftet har forord med varme anbefalinger av Carl Fr. Wisløff. 

Odeberg viser til at hele Jesu undervisning av sine disipler var basert på Det gamle testamentet. Jesus hadde ikke egne ord å tilføye men holdt seg hele tiden i avhengighet av det som stod skrevet i Det gamle testamentet. Dette gjaldt også etter Jesu død og oppstandelse. Når Jesus skal forklare Emmausvandrerne hva som var skjedd, begynner han å undervise dem i Det gamle testamentet ”fra Moses og alle profetene” (Luk.24.25-27). 

Hvis det hadde vært slik at deler av Det gamle testamentet hadde falt ut og blitt uaktuelt som følge at det fullbrakte frelsesverk, skulle vi ha trodd at disiplene var blitt gjort oppmerksom på dette. Men det skjer nettopp ikke. Jesus bebreider Emmausvandrerne for at de var ”så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt.” Det var altså ikke nødvendig for Jesus å korrigere Det gamle testamentet, tvert om, det må innprentes nok en gang. 

Odeberg sier det slik: ”Det går ikke an å velge mellom Det nye og Det gamle testamentet. … 

Det nye testamente er nemlig slik at selv om det fremtrer som oppfyllelsen av Det gamle testamente, så utsletter det seg selv i forhold til Det gamle testamente. Om Det gamle testamente tas bort, blir, ifølge Det nye testamente, ikke Det nye testamente igjen, men ingenting blir igjen.” (s.20) 

Jesus er Skriftens Herre og forfatter. Det gjelder Det gamle testamentet like mye som Det nye. Det er selvsagt forskjell på de to testamentene når det gjelder graden av åpenbaring. Det er også historiske forskjeller som skyldes at de omhandler ulike tidspunkt i Guds frelsesåpenbaring. Men vi finner den samme teologien i begge testamentene. Både Det gamle og nye testamentet representerer like mye Guds ord. Derfor kan Paulus si om Det gamle testamentet at ”Den hele Skrift er innblest av Gud” (2. Tim. 3.16). 

For det annet er det ikke helt riktig å si at landløftet ikke kan spores i Det nye testamentet. Landløftet ligger implisitt i tekstene mange steder. For eksempel sier Paulus om sine landsmenn, jødene, at de har barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene (Rom. 9.5). Paulus sitt anliggende er å argumentere for at Israels utvelgelse ligger fast. Det gjør han ved å peke på de frelsesgoder som Israel har fått, og sentralt blant disse er paktene og løftene. Her siktes det til de løftene som Gud har gitt Abraham, Isak og Jakob. Blant disse finner vi også landløftet. 

Et annet eksempel på det samme finner vi i Sakarias lovprisning (Luk.1.72-73). Sakarias lover Gud for den frelse han har forberedt i Kristus, og for at han kommer sin hellige pakt med Abraham i hu. I Abrahamspakten finner vi også landløftet. 

Når vi undersøker dette nærmere, ser vi at ”paktene”, løftene til fedrene, omtales mange steder i Det nye testamentet (Ef.2.12, Hebr.6.13, Gal.3.8, Ap.gj.3.25). Kristus er kommet i henhold til løftene, sier Paulus (Gal.3.16). Med det menes at han er kommet i henhold til det ætteløftet som Abraham fikk. Men Abraham fikk ikke bare et slektsløfte, han fikk også løfte om land og velsignelse. Skulle vi da ikke tro at også dette ligger fast? 

Et tredje forhold er det rent praktiske at landet Israel var ikke omstridt på Jesu tid. Rett nok var det okkupert, men det var ingen som bestred at landet tilhørte det jødiske folk. Så hvorfor skulle da Det nye testamentet bekrefte landet? Det var ingen nødvendighet som tilsa det. Jødene bodde i sitt eget land og det ble tatt som en selvfølge. 

Det første bud for å glede seg over Bibelens ord om Israel, er at vi tror det vi leser. Skyver vi Det gamle testamentet i bakgrunnen som noe uaktuelt, blir vi uten forståelse for Israel. Ja, verre enn det – lukker vi våre øyner for Guds ord i Det gamle testamentet, risikerer vi at Guds egen ånd også lukker våre øyner for Guds ord i Det Nye. 

(Fra boken ”Israel, Guds folk”, Sambåndet Forlag A/S)