Gud har gitt oss hele tre kapittel i Bibelen om profeten Bileam. Samlet er han nevnt ca 60 ganger i de bibelske skrifter. Han fremstilles som et advarende eksempel for Guds folk til enhver tid. Både Peter (2 Pet 2,15) og Judas (v. 11) advarer oss mot å slå inn på Bileams vei. Det er veien til frafall.
Hva var Bileams synd? Grunnleggende besto den i at han tilsidesatte Guds enkle og klare ord for å oppnå en personlig gevinst. Det er ransakende å se hvordan det skjedde. Det skjedde ved små skritt, nesten umerkelig, men ikke desto mindre katastrofalt. Den hedenske kong Balak sender bud til Bileam for å få ham til å forbanne Israels folk, 4 Mos 22. Utsendingene lover ham en god lønn hvis han gjør det, og Bileam er tydeligvis fristet. Men Gud kommer i en drøm og gir ham klar beskjed: ”Du må ikke gå med dem! Du må ikke forbanne folket, for det er velsignet”, 4 Mos 22,12.
Likevel tar Bileam dagen etter det første skritt inn på ulydighetens vei. Han vil ikke direkte trosse Gud. Det tør han ikke. Men han vil heller ikke som en lydig profet bøye seg for Guds ord, gjøre seg til ett med det og myndig hevde det overfor andre. Hans svar til Balaks utsendinger lyder: ”Dra hjem til deres land, for Herren vil ikke la meg gå med dere”, 4 Mos 22,13.
Bileam lar ikke utsending-ene være i tvil om at han selv er på deres side. Han kan godt forstå dem, og personlig ville han gjerne følge dem, men Herren vil dessverre ikke la ham gjøre det!
Hvilken kristen kjenner ikke fristelsen til å tale på denne måte? Forkynnere møter fristelsen til stadighet. Mye av det vi skal si, vekker motstand hos våre tilhørere. Det er vanskelig å tale om Guds vrede og å kalle syndere til omvendelse. Det er hardt å gi sann bibelsk veiledning i spørsmål hvor Guds ord synes ute av kontakt med vår tids holdninger. Vi merker ikke bare en kritisk reaksjon utenfra, men også innenfra - fra vårt eget hjerte og følelsesliv. Hva er da mer naturlig enn å gi uttrykk for det i vår forkynnelse: ”Jeg forstår dere godt! Jeg har det på samme måte! Jeg synes også det er urimelig og urettferdig. Jeg kan slett ikke bære det. Hvis det sto til meg, skulle det være helt annerledes! Men Gud har dessverre sagt...”
Hva skjer når vi taler slik? Vi får en gevinst! Vi unngår at motviljen mot budskapet vender seg mot oss selv. Vi kan fremtre som varmhjertede, gode og følsomme mennesker. Så kan det godt være at våre tilhørere vender seg mot Gud og hans ord, men vi går fri! Våre tilhørere forstår at vi heller ikke selv bryr oss om det Gud sier! Vi synes det er for hardt. Vi har et bedre og kjærligere hjerte enn Gud!
Jo, vi oppnår en stor gevinst, men våre tilhørere betaler også en stor pris. De går glipp av å møte Gud som han er! Den Gud, som forener hellig strenghet og evig kjærlighet, på en måte som overgår vår erkjennelse og ikke kan rommes av våre følelser. Den Gud, som taler både lov og evangelium og mener begge deler! Den Gud, man ikke diskuterer med, men bøyer seg for og gir ham rett, og derved frelses! Det er denne Gud vi er kalt til å la mennesker møte i vår forkynnelse. Gjør vi det? Eller taler vi så unnskyldende om Guds vesen og vilje at vi indirekte legitimerer kjødets motvilje mot ham, og gir inntrykk av at det er en sunn menneskelig reaksjon? I så fall er vi blitt gudsopprørets forsvarere!
Som profet var det Bileams kall å gjøre seg til ett med Guds ord og å forkynne det til Balaks utsendinger i hele sitt vekkende alvor. Det kunne ha kostet ham dyrt, men det kunne også ha ført til omvendelse. Nå vek han utenom, vernet seg selv og stilte seg i praksis på sine tilhøreres side - mot Gud.
Den lære vi skal slutte av dette er ikke at vi ikke må føle med våre tilhørere og preke med tårer. Tvert imot! Det gjorde Jesus, Luk 19,41; Joh 11,36. Men hans tårer var ikke uttrykk for hans egen indre reaksjon mot Guds ord. De var uttrykk for en oppriktig nød for dem som ikke ville høre Guds ord og omvende seg!
Poenget er heller ikke at vi ikke må være ærlige overfor oss selv og Gud om våre følelser av motvilje og smerte ved å skulle preke de anstøtelige og dømmende sider av Guds ord. Jeremias var hudløst og befriende ærlig på dette område, Jer 20,7-18. Men det var ikke noe han tok frem i sin forkynnelse til de uomvendte! I forkynnelsen gjorde han seg til ett med ordet, og opplevde derfor, som de andre sanne profeter og apostler, at motviljen mot Gud rettet seg mot ham. Som David formulerer det: ”Meg har spotten rammet fra dem som spotter deg”, Sal 69,10.
Dette er vilkåret for enhver sann forkynner av Guds ord. Hvor mye pryl og hvor mye motvilje kunne Paulus ikke ha unngått hvis han hadde talt som Bileam? Men det gjorde han ikke, og nettopp derved møtte mennesker gjennom hans ord den levende Gud! I beretningen om Bileam hører vi videre at Balak sender andre og mer fornemme utsendinger avsted med løfter til Bileam om en rikelig betaling hvis han bare vil forbanne Israel. Det er for så vidt intet nytt i deres forespørsel, og Bileam har én gang fått Guds klare og enkle svar. Men det er fornemme gjester som kommer, og de taler om en meget stor belønning. På denne bakgrunn svarer Bileam: ”Men bli nå her i natt, for at jeg kan få vite hva mer Herren har å si meg”, 4 Mos 22,19.
Bileam vet i grunnen godt hva Gud mener. Han hørte og forsto det ganske klart første gang. Men i samme grad han retter blikket mot muligheten for å bli anerkjent blant de fornemme og oppnå en stor økonomisk belønning, fortoner det seg stadig mer urimelig at denne vei er lukket for ham. Allerede før han har talt med Gud, har han overbevist seg selv om at Gud må ha noe annet og mer å si enn det enkle og klare: nei!
Hvem kjenner ikke til denne fristelse? Ønsket om å få Guds ord til å si noe annet enn det faktisk gjør, så veien åpnes til det vi ønsker. Fristelsen blir dobbelt alvorlig når den kommer til en forkynner i relasjon til den lære han skal formidle til andre. Det koster å holde fast ved Bibelens enkle og klare ord, særlig på de punkt hvor det strider mot tidsånden og mot det som andre vil ha oss til å si. Det kan forekomme så hensiktsløst og meningsløst bare å stå fast og fortsette å si det samme og oppleve at stadig flere vender seg fra oss, og at stadig flere dører lukkes igjen for oss. Hva fører det til? Omvendt kan vi se for oss at så mye ville bli lettere for oss, og mange muligheter ville åpne seg hvis bare vi kunne få et ”nytt syn” på tingene. Det er ikke fordi vi vil tilsidesette og oppgi Bibelen som norm og autoritet. Vi forstår oss selv som bibeltro, og det vil vi gjerne kunne fortsette med. Men jo mer vi ser på mulighetene, jo mer vokser Bileams tankegang seg sterk i våre sinn, og gradvis blir vi overbevist om at det faktisk er mulig å få Gud til at si noe annet og mer enn det han én gang har sagt!
Det er mange alvorlige og ransakende sider av Bileams historie. Men det uten sammenligning mest alvorlige er at Gud gir Bileam det svar han vil ha! Bileam kjenner sannheten, men han vil ikke vite av den Gud som sier nei! Han vil ha en annen gud, en gud som sier ja. Og så får han det! Gud gir ham hen til løgnen og lar ham tro det han vil. Han sier til ham at han har lov å gå med dem som vil ha ham til å forbanne Israel.
Bileam er lykkelig. Han får det som han vil! Nå ligger veien åpen, og han går glad av sted. Men han har fått Gud imot seg - uten å vite det! Et esel blir hans redning fra Guds straffende engel og fra døden, 4 Mos 22,23. To steder i GT møter vi det samme rystende og ransakende utsagn om Gud: ”mot den rene viser du deg ren, mot den falske viser du deg vrang”, 2 Sam 22,27; sml. 18,27.
Går vi til Guds ord med en målsetting om å få Gud til å si noe annet enn det vi allerede har hørt og erkjent som sannheten, så er vi inne på falskhetens vei. Da kan Gud handle med oss som han handlet med Bileam. Han forstiller seg, og lar oss høre det vi selv vil. Han gir oss hen til løgnen. Nettopp slik vil Gud handle i de siste tider, sier Paulus. Over dem som ikke har tatt imot ”kjærlighet til sannheten”, vil Gud sende villfarelsens makt ”så de tror løgnen”, 2 Tess 2,10-11. Noe verre kan man neppe forestille seg: å se løgnen som sannhet og ha Gud imot seg - uten å vite det!
Bileam fortsatte på ulydighedens vei og endte som en åpenbar forfører, 4 Mos 25; Åp 2,14. Men veien begynte med disse små og nesten umerkelige skritt: uvillighet til å gjøre seg til ett med Guds ord og uoppriktighet i tilgangen til Guds ord. Må Gud bevare oss mot Bileams vei og fastholde oss i et oppriktig og lydig forhold til sitt ord!
(Overs. Terje Altin)