Artikel nr 10 fra blad nr 1-2006
Emne: Bokmelding
“En levende forsamling i kirkesamfunnet” - Ny bok av Mikkel Vigilius


Av Kjell Dahlene

Mikkel Vigilius er bibel- skolelærer ved Luthersk Misjonsforenings Højskole i Hillerød. Han har allerede markert seg sterkt i den kristne debatt som en profilert åndelig leder. 

Nå har han tatt den filosofiske doktorgraden på en kirkehistorisk avhandling som han har kalt ”Kirken i Kirken” eller uttrykket som oftest brukes i denne avhandlingen - ”ecclesiola in ecclesia”. Det betyr den lille kirken i den store. 

Vigilius starter med urmenigheten og skildrer dens særpreg i en hedensk sammenheng samtidig som han trekker forbindelseslinjene tilbake til den gammeltestamentlige menighet. Den trer fram som et hellig samfunn samtidig som den er fullt klar over at den er et fellesskap av frelste syndere. 

Spenningen mellom den lille menighet i den store blir i stor grad først aktuell når den kristne kirke vinner aksept i samfunnet. Gjennom keiser Konstantin får den privilegier, og fra 380 e.Kr. får den en begunstiget stilling. Da blir det fordelaktig å tilhøre den kristne kirke, men den åndelige kraft minsker. Kirkemakten øker og storkirken overkjører ofte en levende menighet som vil leve etter og av Gud ord. 

Boken gir en bred plass til Luthers kirkebegrep og er meget interessant lesing. Han påpeker hvordan Luther i sin første tid ønsket en levende menighetscelle som kunne virke fruktbringende på den store kirken. Han skriver om dette i ”Tyske messe”. Men han klager over at han ennå ikke har folk til å danne denne menighetskjerne av. En del negative erfaringer førte til at Luther senere kom til å vektlegge dette noe amierledes. 

Vigilius viser hvordan ”lutherdommens annen reformator” Philip Jakob Spener fornyet Luthers tanker om de helliges samfunn og satte dem ut i livet. Det ble skapt levende menighetsceller som de kalte konventikler. Her fikk nådegavene komme fram. Det han her løfter fram er meget tankevekkende og inspirerende. Pietismens positive sider kommer tydelig fram, og det er ikke minst viktig i dag der den pietistiske arv angripes på mange hold, også innen de organisasjoner som tidligere signaliserte et pietistisk ståsted. 

Størst plass og bredest omtale får de lavkirkelige bevegelser i Norden. Her møter vi kirkesynet til Rosenius og Svenson i Sverige, - til Hauge, Johnson, Hope og Hallesby i Norge, - Grundtvig, Møller, Beck og Ussing i Danmark. Alle sammen hadde de syn for det levende kristenliv som ble levd innenfor en større kirkelig ramme med en viss selvstendighet. Men synspunktene var en del forskjellige. Men Vigilius påpeker til stadighet at han savner et helhetlig kirkesyn hos dem. Det kommer nok av at han selv har et annet kirkesyn i bunnen. Hans kirketenking er prinsipielt frikirkelig. Og han tar med seg dette når han skal vurdere de aktuelle kirkehistoriske hendelser i tiden som har gått. Personlig kan jeg ikke dele hans vurdering av de kirkelige forhold i Norge. 

Avhandlingen tar også med en vurdering av lekmannsorganisasjonenes gjennomslagskraft i siste halvdel av det tjuende århundre. Her er det mange tanker til ettertanke. Tilbakegangen i abonnementtall på misjons- og oppbyggelsesblader og antall foreninger er svært iøynefallende. Og det får oss til å spørre: Hva med veien videre. Vi har godt av å møte de utfordringene Vigilius stiller oss ansikt til ansikt med. 

Denne avhandlingen er meget interessant. Til tross for at den er omfangsrik, er den knapp i formen. Hver setning er innholdsmettet og det gjør at skal en lese den med utbytte, må en bruke tid på den. 

Den inneholder et hav av historiske opplysninger og da er det nesten ugjørlig at det ikke sniker seg inn noen feil her og der. På side 108 kommer han i skade for å si at metodistkirken kom til Norge ti år etter baptistene, mens saken er at metodistene etablerte seg i Norge samtidig med den forste lammerske frimenighet. Lammers var bare tidligere på áret 1856 og ble dermed den forste. 

Et kosmetisk lyte ved boken er at i overføringen fra data til trykk har ordskilleren sviktet en del. Dermed henger en hel del ord sammen, og det kan forstyrre lesingen noe, men stort sett går det bra. 

Mikkel Vigilius har gitt oss en fantastisk interessant bok. Selv om det er kirkesynet som er hovedsaken i boken, får en samtidig med seg mye kirkehistorie. For min del var det han skriver fra Norge kjent stoff, men han gav meg mye informasjon om det lavkirkelige kristenlivet i Sverige og Danmark som jeg ikke var så kjent med. 

Jeg vil sterkt anbefale denne avhandlingen til dem som ønsker å være orientert i det som har rørt seg i kristenlivet i Skandinavia de siste hundre år. Den krever en del av leseren, men så blir utbyttet desto større.