Artikel nr 10 fra blad nr 6-2005
Emne: Bibelforum
På veien til Emmaus


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

“Det er sikkert mange som kunne ha hatt lyst til å ha lyttet til da Jesus talte med de to disiplene på veien til Emmaus. da han forklarte hele Skriften (Det gamle testamente) for dem slik at “hjertene deres brente i dem". Slik skriver Guttorm Raen i forordet til "Pâ veien til Emmaus". Manuset til denne boka var det siste Raen skrev for han døde. Vi vil nå la denne boka gå som en serie i Bibelsk Tro framover. 

1 . VANDRERNE 

To menn kom ut av byporten i Jerusalem. Det var en av de portene som vendte mot vest. og de tok veien dit åsene gradvis skråner nedover mot slettelandet ved Middelhavet. De var på vei til Emmaus, et par timers gange fra Jerusalem. 

Det var tidlig på ettermiddagen, før ferdselen hadde tatt seg opp igjen etter de varme middagstimene. 

Mennene så ut som de hadde hastverk med ä komme seg bort tra byen. 

Men da de kom på høyde med det nord-vestre hjørnet av bymuren. stanset de uvilkårlig opp og så bortover mot området på fiellet nordenfor byen. Tre tomme kors var synlige på en liten fjellknaus. 

Tror du det kan være noe i det vi hørte i dag morges? spurte den ene. 

Det kan det umulig være. Men jeg undres på hva det kunne være som fikk Maria Magdalena og de andre kvinnene til å ta slik på vei. 

Ja, det var merkelig. Det så jo i grunnen ut som de nesten hadde avfunnet seg bedre enn oss med dette at han er død. De ville bare gå til graven for å sørge der, og for å fullføre salvingen som det ikke var tid til før sabbaten. 

Og nå er de blitt helt hysteriske og sier at de tror at han lever. Nei. det er nok best at vi kommer oss av sted herfra så fort som mulig. 
De begynte â gâ igjen. 

Men tankene kretser stadig om det som hadde hendt de siste dagene. 
Hva var det som gjorde at yppersteprestene plutselig bestemte seg for å gripe inn nâ, like før høytiden? 

Ja. de har jo prøvd på det mange ganger. Men de har vært redd for å lage for mye oppstyr blant folket. Og nå slår de til - nettopp når det er samlet aller mest folk i Jerusalem. 

Og slik som folk hyllet ham da han red inn i byen på eselfolen! Jeg kan ikke forstå at det kunne snu seg så fort -. hvordan de fikk folk med på å rope at han skulle bli korsfestet. 

Aller mest uforståelig er det at han skulle dø pâ en slik måte. 

Mens de gikk og snakket sammen, hadde de ikke lagt merke til en annen mann som kom gående, før han var kommet opp på siden av dem. Siden de alle skulle i samme retning. var det naturlig at de slo følge. 

Jeg forstår at det er noe dere er veldig opptatt av, sa han. Hva er det dere går og snakker om på veien? 

De stanset og så på ham. Først fikk de det ikke til å svare ham. Sorgen over det som var skjedd, preget ansiktene deres. 

Så spurte en av dem, han som het Kleopas: - Hvordan kan det ha seg at du har vært i Jerusalem og unngått å høre om alt det som har hendt der de siste dagene? 

Hva er det dere tenker på? spurte han. 

Det var som det bruste over for dem da de begynte å forklare det de tenkte på. 

Det er jo dette med Jesus fra Nasaret, han som var en profet, han som gjorde så mange kraflige gjerninger og talte så mektige ord at det ikke kunne være tvil om at han var sendt av Gud. Og det skjønte folk ogsâ. Og nå tok folkets ledere. våre yppersteprester og rådsherrer, og dømte ham til døden og sørget for at han ble korsfestet. 

Vi hadde håpet at han var den som skulle forløse lsrael. Men nâ er det alt tre dager siden han ble korsfestet. Og ikke bare det - i dag har vi opplevd noe som har gjort oss enda mer forskrekket og i villrede. Det er noen av de kvinnene som har vært med i den flokken som fulgte ham - som vi også har gjort - som er årsak til det. Tidlig i dag morges ville de bort til graven for å salve hans legeme. Men de kom tilbake i full fart og fortalte at de ikke fant det. I stedet hadde de sett et syn av engler som sa at han levde, påsto de. 

Noen av de mennene som hører til flokken vår. dro da ut til graven. Merkelig nok fant de at det stemte det kvinnene hadde sagt at graven var åpen. Og ham sa de ingenting til. 

Han som hadde slátt følge med dem. så pà dem med et underlig blikk. Det var alvorlig. strengt og sorgfullt. og samtidig et blikk som ga uttrykk for omsorg for dem.

Dere er noen dårer. sa han. Dere skulle jo kjenne godt til det som er skrevet hos profetene. Og så er dere så forskrekkelig trege til á skjønne hva det betyr! Dere trodde han var en profet, ja, at han var Messias. Og dere hadde rett i det. Men har det ikke gått opp for dere at det står skrevet at Messias først måtte lide for han kunne oppnå den herligheten han skulle få? Det er jo dette som er oppfylt i de hendelsene dere snakker om. La meg vise dere hva det er som står skrevet. 

Det ble en underlig tur til Emmaus den dagen. l stedet for à være en flukt for å komme unna det som de to disiplene syntes var så vondt og uforståelig, ble det en reise gjennom det som Gud hadde talt om på forhand i Det gamle testamente, som hadde sitt mål i nettopp de begivenhetene de hadde vært vitne til. 

La oss i det følgende i tanken forsøke á være med på denne ferden gjennom Det gamle testamente, slik Jesus Kristus selv forklarte disiplene det. For det var jo han som kom og gikk sammen med dem, selv om de ikke skjønte det før etterpå. 

2. BEGYNNELSEN 

Det begynte allerede for Israel ble utvalgt til å være Guds folk, ja, allerede før verden ble skapt. 

Han sa en gang: Jeg er før Abraham ble til. Han er Ordet som alle ting ble skapt ved. Hans myndighet er Guds myndighet. Ja, han er selve glansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen. Han er den som oppholder alle ting ved sin krafts ord. Han står over alle englene. over hele skaperverket. Han eier alt. Hans trone står fast for alltid, i rettferdighet. Så stor er han, han som kom for â være Menneskesønnen. 

Mennesket ble skapt i Guds bilde. til liv og velsignelse i samfunn med ham. Men Adam og Eva falt i synd - en synd som rammet hele menneskeslekten. 

Likevel ga Gud allerede pâ fallets dag løfte om frelse: Kvinnens sæd skal knuse slangens hode. En av menneskeslekten skulle gjenopprette fallet. Eva selv tenkte hennes førstefødte var den løftet pekte pâ, men han ble i stedet den første manndraper. 

Slik ble menneskenes historie deretter en beretning om følgene av synden - over hele jorden. Men den er også en historie om hvordan Gud brydde seg om dem han hadde skapt i sitt bilde. 

Gud handler i historien og med enkeltmennesker. Allerede i verdens første familie skiltes veiene. Kain gikk sin egen vei, mens Abel trodde Guds ord og fikk vitnesbyrd om at Gud regnet ham som rettferdig. 

Blant dem som pâkalte Herrens navn, står Enok fram som en med særlig klart vitnesbyrd. Han vandret med Herren, og trodde fullt og fast at Gud ville oppfylle sine løfter. 

Da synden nådde sitt fulle mål, måtte Gud gripe inn til dom i Noahs dager. Men han sendte samtidig frelse for dem som tok imot, og lot kallet til omvendelse lyde - mens arken ble bygd. Noah var gudfryktig, og ble en forkynner av Guds dom, men også et vitnesbyrd om frelse for dem som fulgte Herrens ord. 

Den nye begynnelsen som fant sted etter vannlommen. vitner ikke bare om det som skjedde den gangen. Gud hadde lovt at han ikke skulle ødelegge jorden gjennom vann en gang til. Likevel var ikke syndens problem oppgjort. Noa selv ble seinere et eksempel på dens makt. Derfor peker beretningen om vannflommen framover. Den vitner både om at menneskene har fått kallet til omvendelse før denne verden tar slutt nàr Menneskesønnen kommer igjen. og om at Gud frelser dem som tror. 

Synden fikk følger både for forholdet til Gud og for forholdet blant menneskene seg imellom. Babels tâm er et tegn pa dette. Pâ den ene siden bruker menneskene sine evner og den kultur de har frambrakt, i overmot, til å forsøke â bygge et minnesmerke og et middel som fører dem opp på Guds plan. Pâ den andre siden griper Gud inn med forvirring nettopp i det middel som binder menneskene sammen på en særlig måte - språket. 

Midt i denne brokete utvikling handler Gud ved å utvelge redskap for sin frelse. En mann ble utkàret til á være stamfar for et folk som skulle føre frelsesplanen videre. Gjennom det folk som stammet fra ham, skulle frelsens velsignelse nå til alle folkeslag. Det er et vitnesbyrd om Guds egenartete handling. Pâ samme måte som profetien om "kvinnens sæd” peker det framover mot oppfyllelsen giennom den salvede. 

Igjen viser Guds handling seg ä være helt annerledes enn mennesker tenker. Abraham måtte vente lenge før løftets sønn ble født. Og heller ikke gjennom denne sønnen ble løftet om et stort folk oppfylt