Min lykke er ikke all rikdom og glans,
innflytelse, ære og makt.
Min salighets lykke er nettopp som hans
å eie den evige krone og krans,
i tro på det han har fullbrakt.
Min lykke er selv ikke lovens program,
hvor mye den enn må bety.
Min salighets lykke er gitt meg i ham,
all lovens oppfyller og sonofferlam.
Den sannhet har født meg på ny.
Å, kunne jeg være hans, hellighets salt
og kjærlighets lys, som er god!
Til det er jeg elsket og kåret og kalt.
Det skjer når min salighets lykke i alt,
er han, ved forsoningens blod.
Min lykke er ikke det jeg har fått gi
av gaver jeg nettopp har fått.
Min lykke er ikke å fryde seg i
forkynnelsens kunst som mitt livs melodi.
Nei, da blir jo Kristus forrådt.
Nå skulle jeg skjelve i redsel og be.
For hjertet vil eie sin skatt
i gudgitte gaver og evner. For se:
at da går jeg inn i den evige ve,
i selvlaget storhet bedratt.
Min lykke er ikke et livsideal,
som jeg skulle forme så visst,
med meg som Guds kirke og åndskatedral.
Da gikk jeg til tross alt inn i helvetes kval,
fortapt under dommen til sist.
For har jeg min lykke i det som jeg «skal»
og «bør» eller «må» eller «vil»,
da lever jeg midt i et hemmelig fall,
og da blir jeg aldri – tross selve Guds kall –
just det som han kalte meg til.
Min lykke er ikke min kamp og min bønn,
min gudsfrykt, og offer og slit.
Det gir meg jo aldri den himmelske lønn.
Min lykke, min fred og mitt liv er Guds Sønn.
Han ene er verd min tillit.
Min innerste, dypeste lykke er slik
han gir den, som evig er sann.
Hans ed og hans løfter er helt uten svik.
Det gjør meg, den fattigste synder, så rik.
Min salighets lykke er Han.