Lys og salt

Av Hans Erik Nissen

Dere er jordens salt! Dere er verdens lys! Matt 5,13.14

Djevelen arbeider stadig for å ta troen fra et Guds barn. Hvordan gjør han det? Det skjer ved å ta fra den troende det som troen griper om. Vi tenker ofte anneriedes, fordi vi i alt for høy grad skiller troen fra troens innhold.

I Luthers lille katekisme har det andre kapitlet overskriften ''Troen''. Så følger trosbekjennelsen og forklaringene til den. Skulle overskriften dekke de flestes tankegang, skulle Luther ha skrevet: "Det som troen tror på". Men for Luther var troen så nært knyttet til sitt innhold at han kaller troens innhold for "Troen".

Djevelen vet at Luther har rett. Kan han ta troens innhold fra en kristen, da er det også forbi med det å tro. Lykkes ikke det, prøver han om han kan svekke troens innhold, for da svekker han troen, og da er den første seier på veien mot frafallet vunnet.

Bildet av deg selv

Vi har alle et bilde av oss selv som menneske. Som regel tenker vi ikke på det, men det er i høy grad med på å bestemme våre valg og handlinger. Noen har rike evner, men de bruker dem ikke, fordi de har et feilaktig bilde av seg selv. De synes ikke at de duger til noe, og så holder de seg tilbake og sier nei, hver gang de blir oppfordret til å påta seg en oppgave.

I det åndelige liv gjør Satan alt han kan for å ødelegge en kristens bilde av seg selv. Satan sier: «Se på deg selv». Det er så nærliggende å følge hans råd. Når jeg skal vurdere meg selv som menneske, må jeg nødvendigvis se på mine evner, krefter og muligheter. Derfor oppleves det naturlig å gjøre det samme når jeg skal bedømme meg selv som kristen.

Men bildet av deg selv som et Guds barn finner du kun i Ordet.

For vår åndelige far C.O. Rosenius var det viktig å fastslå at det bibelske bilde rommer tegn på at du er i nådens stand: Du er begynt å hate den synd du elsker. Jo visst merker du kjødets motvilje, men du har samtidig fått en ny lyst og trang til å være sammen med Jesus i Ordet og bønnen. Du har også fått en kjærlighet til Guds barn, som er fremmed for en vantro.

Når det er sagt, følger en lang liste over alt det i kristenlivet som burde og skulle ha vært helt anneriedes. Rosenius bruker ordene: kald og død og tom. De er rystende, men sanne. Hvordan er det mulig at mitt hjerte ikke stadig brenner og gjennomstrømmes av kjærlighetens varme, når jeg eier en Frelser som tok min plass under Guds forbannelse, og har gitt meg plass ved høytidsbordet i himmelen som en av sine utvalgte? Hvordan kan det være at jeg, som er levendegjort med Kristus, likevel kan synes at det hele er fjernt og dødt? Hvordan er det mulig at jeg, som har del i hele Guds fylde, likevel må si: Jeg føler meg kald og død og tom?

Fra disse spørsmål går veien inn i selvanklagene, som bærer overskriftene: Ikke nok! Du leser ikke nok i Bibelen. Du ber ikke nok. Du vitner ikke nok. Du elsker ikke nok. Du tror ikke nok. Kanskje er du en eldre kristen, som for år tilbake lot anklagene resultere i nye beslutninger og nye forsøk på å overgi deg helt til Herren og hans vilje. Nå skal det mitt alvor da være å gjøre hva Herren vil! Noe ble kan hende litt bedre, men aldri så godt at det ikke stadig hører hjemme under overskriften: Ikke nok!

Nå gjør du ikke flere forsøk, for du vet at det likevel ikke blir bedre med deg.

Bibelens bilde avet Guds barn

For djevelen er det fryktelig dersom du finner bildet av deg selv som et Guds barn på det rette stedet. Så lenge du har blikket rettet mot deg selv, er han noenlunde rolig. Men roen er forbi når du vender deg mot Ordet og fester lit til det bildet Ordet tegner av deg. Da vokser din tro, og du kan stå sjelefienden imot. Når du først begynner å regne med at Jesu ord: "Dere er" for å være like så sikre og faste som hans ord "Jeg er", da legges seierstonen inn i ditt liv: «Evig seier nu jeg eier alltid Herre Krist i deg!» Det kan du synge, for nå har du den tro som har seiret over verden. Det er ikke troen i seg selv, men det den griper om, som gjør deg til seierherre. Luther taler om troen som en ring, Den er bare en simpel ståltråd, men griper om en kostelig diamant.

Når Rosenius synger: «Selv ringest kristen er i deg, o Jesus, helt rettferdig, salig», da er det ikke et bilde han har fått ved å se på den beste kristen han kjente i Sverige. Om ham sier han: «Det beste menneske i seg er døden verd, har synd utallig». Men i Ordet ser alt helt anneriedes ut. Der er et Guds barn hva det er i Kristus! Det er samtidig rettferdig og synder. Begge deler er helt og fullt reelt. Du er helt fortapt i kraft av deg selv. Du er helt rettferdig i kraft av Jesus.

Jesus sier: «Dere er verdens lys! Dere er jordens salt!» Jesus sier ikke: Dere skulle være verdens lys og jordens salt, men slik er det mange som leser disse ordene. Derved tappes Jesu ord for all giede og all kraft. Troen kan ikke gripe om ordet er, når en kristen i vantro unndrar seg Ordet ved å lese det anneriedes enn det står, og ikke barnlig og enkelt tror Ordet som det lyder. Det gjør du når du setter punktum etter det Jesus har sagt. Du må la Jesus få det siste ordet. Vantroen vil alltid sette tankestrek etter det Jesus har sagt, og fortsette med alle innvendingene, som avsvekker eller gjør Jesu ord ugyldige. Å tro Jesu ord er å la det gjelde som det siste.

Det du er i Jesus, er du ikke i kraft av hva han virker i dag, men du er det i kraft av hans Ord. Når Jesus sier at du er lys og salt, da er du det. Du er det i liv og vitnesbyrd. Tidens mørke, slektens frafall og ugudelighet, forakten og spotten av det hellige, den massive motstand både utenfra og innenfra i kirken, kan ikke gjøre deg til noe annet enn det Jesus sier du er: Lys og salt.

Er du stille for Ordet, får det lov til ved Den Hellige Ånd å virke i deg med sin iboende kraft. Ordet gjør det klart at gjennom ditt liv og vitnesbyrd møter andre ham. Fordi Jesus er verdens lys, er du det også. I den hellige dåp ble du forent med Jesus. Du er begravd med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. Det er ikke du alene som går denne veien, men Jesus og du vandrer sammen.

Når saltet mister sin kraft

Men saltet kan miste sin kraft. Det skjer når et Guds barn vender seg mot noe annet enn Jesus og hans Ord. Da Saul, Israels konge, ble opptatt av mennesker og deres reaksjoner, mistet saltet sin kraft i hans liv. Det er skjedd for utallige etter ham. Kristne blir opptatt av menighetens bedrøvelige tilstand, de gripes av motløshet over det åndelige forfall som på så mange måter kommer til uttrykk blant oss, eller det synes så håpløst å nå vårt folk, som også på det moralske området for alvor har vendt seg bort fra Herren. En følelse av åndelig avmakt og lammelse har tatt makten over mange kristnes sinn. Det er saltet som mister sin kraft.

Saltet har ikke sin kraft av det som det er i seg selv. Var det tilfellet, kunne det ikke miste kraften, så lenge det selv ville bevare den. Men en kristen har bare kraft så lenge han ingen kraft har i seg selv, og i sin hjelpeløshet og maktesløshet lar Herren være det for seg som han forsikrer i sitt ord. Da, og bare da, er han sterk. Med andre ord: Saltets kraft og lysets skinn er et spørsmål om forholdet til Jesus. Så lenge et Guds barn har alle sine kilder i ham, er det ingen av kildene som tørker ut, og en vantro vil møte en kristen som er under Åndens helligelse. Tenker du tilbake, har du møtt slike kristne. Sjelden var det blant de mest begavede og veltalende, men de var merket av den Frelser de levde så nær.

En av de elever jeg har hatt på høyskolen, fortalte at en eldre predikant noen ganger bodde i hans hjem i forbindelse med noen møter han holdt i misjonshuset. Det resulterte i ikke så få samtaler mellom predikanten og far til den nevnte eleven. De talte om mangt og mye, men hver eneste gang predikanten var reist, kunne eleven merke på seg selv at han var kommet nærmere Jesus. Predikanten var en Jesuskristen, og så lenge en frelst synder er det, mister han ikke sin kraft.

Du er heller ikke i tvil om at når Paulus kom, så kom Jesus. Vi merker det på hans brev. Han er ikke blind for menighetenes svakheter, feil, mangler og brist, og det har han noe å si om til irettesettelse, formaning og trøst. Men når han begynner å skrive om Jesus og den rikdom og fylde et Guds barn eier i ham, så kniper det for ham å få satt et punktum. Hjertet er fylt til bristepunktet, og ordene veller fram som en livets strøm fra en sprudlende kilde.

På tilsvarende måte forteller Johannes i begynnelsen av sitt evangelium om livet med Jesus. Jeg kan se disippelflokken for meg. Etter en anstrengende dag er de samlet omkring ilden, og Jesus taler til sine nærmeste. Johannes ser på ham, og han ser mer enn et menneske. Han ser ham i lyset av Ordet og ser hans herlighet, en herlighet den Enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet. Og så skjer det noe mer: Johannes tar imot fylden fra ham, og det er nåde over nåde. Så ser han Jesus i Guds favn og hører de livssalige ord, hvor Jesus er sin Fars tolk.

Det er inne i denne erkjennelsen av Jesus at saltet har kraft og lyset skinner. Slik var det den gang. Slik har det vært gjennom hele Guds folks historie. Slik er det i dag. Det er også håp for oss. Ordet og dets kraft er den samme, og vi får lov til å be om visdoms og åpenbarings ånd til å erkjenne Jesus. Gud er stadig den som gir villig og uten bebreidelse. Han har stadig besluttet å gi riket til sin lille hjord. Og hører vi til dem som har liten kraft i oss selv og nettopp derfor holder fast på hans Ord, vil han herliggjøre sitt navn for oss og gjennom oss.