Soningsblodet

Av Jan Bygstad

«Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt»

Vi skal en stund stanse opp for det som er selve grunnlaget for vår tro, grunnlaget for vårt håp, og som er samlet i ordet i Hebreerbrevet Kap.9,22: Uten at blod blir utgytt, skjer det ikke forlatelse, som det stod i de gamle oversetteisene.
    Dette ordet hører sammen med det vi leser i 3.Mosebok 17,11 , der vi hører Herren si slik: Jeg har gitt dere blodet på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.
    Blodet er altså den nådegave Gud har gitt, og så har han knyttet vår frelse sammen med dette. Dermed er vi inne i det Bibelen har å si om soningen, som vi skal se nærmere på.
    I våre dage er det svært mye tale om Guds kjærlighet, og det synes likesom å være slik at mange svever i den tro at bare det tales mye om Guds kjærlighet, så har også evangeliet vært forkynt. Eller bare det tales mye om Guds nåde, så har evangeliet vært forkynt. Det vi imidlertid skal være klar over, er at allmenn tale om Guds kjærlighet eller allmenn tale om Guds nåde, det er ikke i seg selv evangeliet.

Evangeliets kjennetegn

    Evangeliet, hva er det? Evangeliet er et bestemt budskap som har særlig to kjennetegn ved seg for at det skal kunne være et sant evangelium.
    For det første er evangeliet kjennetegnet ved at det er budskapet om at Guds Sønn gikk i vårt sted og tok på seg vår synd og bar Guds dom over synden. Det er altså budskapet om den stedfortredende død og soning. Det er det ene kjennetegnet på et sant evangelium.
    Det annet kjennetegn på evangeliet er at dette evangelium, dette som Herren forkynner om sin Sønn, det er noe som rekkes oss av nåde, uforskyldt ved troen.
    Altså: Alt som har med loven å gjøre og ulike sider av lovens krav, er utelukket fra evangeliet. Alt som har å gjøre med vårt samvirke eller vår medvirkning i frelsen, er absolutt ekskludert fra budskapet om frelsen. Med en gang vi og vårt og det vi måtte ha å fare med, kobles inn, er det ikke lenger evangeliet.
    Dette er de to kjennetegn som er budskapet om evangeliet, og dersom det tales uspesifisert om Guds kjærlighet eller nåde uten det, da er talen ikke kristen, men allmennreligiøs.
    Dette er det viktig å være klar over, for mange synes det er vakkert å høre sentimentale og tåredryppende ord om hvor mye kjærlighet Gud har. Men så sant dette ikke konkretiseres i at Guds kjærlighet er åpenbart på et bestemt sted og på en bestemt tid i historien, nemlig på korset, blir talen om Guds kjærlighet altså almennreligiøs.
    Det vi her er inne på, kan vi samle i en sum i Ordet i 1. Johannes' brev 4,10 , der apostelen skriver slik: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
    Når han altså sier slik: I dette er kjærligheten, gir han en nærmere bestemmelse av - om du vil, en definisjon på - hva Guds kjærlighet egentlig er og hvor denne Guds kjærlighet åpenbares for oss: på korset. Og derfor er talen om soningen, om korset og om blodet helt nødvendig for at evangeliet skal være et sant evangelium.

Soningens tjeneste i Det gamle testamente

Ordet som vi leser i Hebreerbrevets niende kapittel: Uten at blod blir utgytt, skjer der ikke forlatelse, bygger på det som vi hører om soningens tjeneste i Det gamle testamente. Og hele hensikten med offerlovgivningen slik vi finner den omtalt særlig i 2. og 3. Mosebok, er å gi oss et forbiIde som skal anskueliggjøre for oss hva det er som skjer i Jesu død på korset.
    Uten at vi forstår denne bakgrunn, har dette bakteppe i minne når vi taler om soningen på korset, forstår vi bare stykkevis hva det egentlig dreier seg om. Så la oss nå bruke noe tid på å se nærmere på hva som læres om denne sak nettopp i 2. og 3. Mos.
    I kapitlene 19 og 20 i 2. Mosebok hører vi om hvorledes Herren åpenbarer de ti bud. De ti bud åpenbares slik at Herren lar denne åpenbaring bli ledsaget av en forferdelig manifestasjon av sin egen majestet, sin egen herlighet og hellighet. Og dette gjør et så veldig inntrykk på folket at når det hører Herrens røst tale fra toppen av Sinai berg, står det at da folket hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte, og så sa de til Moses: Vi kan ikke leve dersom vi må høre denne forferdelige røst. Tal du til oss, sier de til Moses, så vil vi høre.
    Så ber de altså at Moses skal være mellommann mellom seg og Herren. Dermed kommer det en sannhet til syne.
    Det første behov som melder seg for folket når loven er åpenbart, er behovet for en mellommann. En mellommann mellom den hellige Gud og folket. Folket blir seg bevisst nettopp i åpenbaringen av loven at denne hellige Gud tåler vi ikke, makter vi ikke, kan vi ikke stå ansikt til ansikt med - vi trenger en mellommann. Og litt lenger nede, i slutten av det 20. kapittel, gir Herren så loven om alteret.
    Dette medfører at den andre delen av 2. Mosebok, som begynner med det 19. kapittel og slutter i det 40, er inndelt slik at Herren i kapitlene 20 til 23 åpenbarer sin lov og med det sin hellighet.
    Men kan folket bestå for en så hellig Gud, stanser Gud ved bare å åpenbare sin hellige lov? Nei. For at folket i det hele tatt kan bli stående og bli værende som et Guds folk, åpenbarer Herren videre, fra kapittel 25 av:

Soningen

Han innstifter soningens tjeneste idet han gir loven om tabernaklet, tempeltjenesten, prestenes tjeneste som mellommenn, og ofrene. I dette anskueliggjøres for oss nettopp forholdet mellom lov og evangelium. Loven som sier: Du skal, og du skal ikke, gis i kapitlene 20 til 23, og fra kapittel 25 kommer budskapet om hvordan denne synd mot den hellige Gud kan sones, slik at folket kan bli bevart som Guds folk.

Løfte knyttet til soningen

Da skal vi legge merke til at det nettopp er i forbindelse med innstiftelsen av soningens tjeneste at Herren gir dette bestemte løfte som vi hører i 2. Mosebok 29, fra vers 43 av. Etter vi har hørt om innredningen av tabernaklet med det aller helligste, nådestolen der inne og så videre, så sies det:
    Der, altså over nådestolen, der vil jeg komme sammen med Israels barn og de skal helliges ved min herlighet, og jeg vil hellige sammenkomstens telt, og alteret og Abraham og hans sønner vil jeg hellige til å tjene meg som prester, og jeg vil bo midt i blant Israels barn, og jeg vil være deres Gud, og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud som førte dem ut av Egyptens land for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren, deres Gud.
    Og legg merke til dette: Herrens løfter om at han vil bo midt iblant folket, slik at han skal være deres Gud og de hans folk. Det er et løfte som ikke knyttes til lovens: du skal, og du skal ikke, men til innstiftelsen av soningens tjeneste. Når soning er fullbyrdet, da blir Herren vår Gud. Det er det som sies i dette.
    Derfor ser vi det også når Herren Jesus trer inn i verden, slik som vi hører det i innledningen til Johannesevangeliet, der vi leser: Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.
    Det utrykket som er oversatt i våre bibler med og "tok bolig iblant oss" , der står det etter grunnteksten egentlig: Og slo opp sitt tabernakel iblant oss. For det er nettopp i forbindelse med tabernaklet og soningen at løftet er gitt: Jeg vil være deres Gud og dere skal være mitt folk.
    Det som er bakgrunnen for talen om soning i det gamle testamente, er altså for det første loven som taler om Guds hellighet. For det annet er det en bestemt tenkning i vår Bibel rundt det som har med synd å gjøre, og det er uhyre viktig å være klar over hvordan Bibelen tenker og taler om synd. Slik mennesker ofte tenker om livet, tenker man at når man har gjort en handling, så er det noe som, vel, det er er gjort, det ligger bak, og så går man videre. Men slik er det ikke med synd.

Hva er synd?

Synd er etter bibelsk tankegang noe som henger ved meg når jeg har gjort det, slik at gjort synd bærer jeg med meg som en bør, som en byrde som jeg alltid har på mine skuldre, på mitt hjerte.
I Bibelens grunntekst kommer dette frem på en spesiell måte som ikke gjengis i våre bibeloversettelser. Det er slik at den hebraiske måten å uttrykke skyld på som vi hører det for eksempel i offerlovgivningen, når det sies at en eller annen har gjort noe og ført skyld over seg, så står det bokstavelig at han bærer synd.
Synd er noe som jeg bærer med meg når jeg har gjort det, og dette er en bør som ikke noe menneske på noen måte kan fri seg selv fra. Den ligger på meg, og tynger meg. Og så blir spørsmålet: Hvordan kan menneske bli fri denne bør? Jo det er nettopp av denne grunn Gud har innstiftet soningens tjeneste. For å gi menneske et nådemiddel som frir oss fra døden.

Offeret som syndebærer

Her må vi se litt på noen detaljer rundt det som foregår i forbindelse med soningen. I 3. Mosebok kapittel 4 finner vi lovgivningen om syndofferet. Vi hører om ulike typer offer, som ulike grupper av personer i folket kan bringe, men det er bestemte trekk som går igjen.
    Det første hovedtrekket er at når et menneske blir seg bevisst sin synd som er gjort, så skal en hente offerdyret og ta det med til helligdommen til presten. Så skal dyret stilles på nordsiden av brennofferalteret, og hva skal så skje?
    Jo, da skal synderen legge sine hender på offerdyrets hode, og så skal han bekjenne sin synd over offerdyret.
    I den rabbinske lovgivningen for hvordan dette foregikk, sies det at dette skal skje på den måte at synderen ikke legger hendene lett på dyrets hode, men han skal legge begge hendene på dyrets hode og så legge hele sin tyngde over det idet han bekjenner synd. Og idet dette skjer, så foregår det noe ganske bestemt: Synden fraregnes synderen og legges over på offerdyret som er uskyldig, og så blir offerdyret gjort til syndebærer i synderens sted.
    Det som da skjer er at nå får dette offerdyret et nytt navn, det blir et syndoffer, står det i våre bibeloversettelser. Men grunntekstens ord for syndoffer er rett og slett synd, offerdyret blir gjort til synd, som om det bare er en eneste stor masse av synd der det nå står ved alteret.
    Det er dette som ligger bak det ordet fra 2. Korinterbrev 5: Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss. Det er nemlig tale om offer-terminologi, ordbruk om offeret fra Det gamle testamente. Han ble gjort til synd - og da må han dø. For syndens lønn er døden.
    Det er en lov som ligger nedlagt i skapningen like fra før fallets dag: Dersom du eter av det, skal du visselig dø. Men nå har Gud altså gitt den nådens ordning at han lar en uskyldig part gå i den skyldiges sted og lide døden i den skyldiges sted. Det er det som skjer med offerdyret. Nå må dyret dø, og så slaktes det der ved alteret.
    Det som skjer videre, er betegnende for hva som skjer i soningen. For offerdyret slaktes da på den måten at halspulsåren kuttes over, og så samles blodet i gullskåler av presten som skal foreta soningen.
    Hva skal han så gjøre med dette blod? Blodet skal bæres inn i helligdommen, og han skal ta av blodet fra vanlige syndoffer og stenke noe av det foran forhenget til det aller helligste, og så skal han stryke blodet på alterets horn, røkofferalteret som står foran forhenget.
    Om dette sier den rabbinske lovgivning slik: Når blodet rører alterets horn, da er offeret virkekraftig, det vil si: Da er det skjedd soning, da har Gud tatt vekk synden.
    Bakgrunnen for dette, at blodet på denne måten skal bæres inn for Guds ansikt i helligdommen, er også noe som ligger i Bibelens tenkning rundt synd.
    Synd er majestetsforbrytelse. I synden er det, når jeg gjør synd, Gud som er den forurettede part. David gir uttrykk for dette i Salme 51 , hvor han sier: Mot deg alene har jeg syndet. Og dette sier han enda han har syndet grovt også mot mennesker. Han har slått Urias ihjel, forsyndet seg med annen manns hustru - sannelig har han gjort synd mot mennesker. Men ansikt til ansikt med Herren er det én sak som er blitt mer og mer påtrengende for ham: Det er mot Gud han har syndet, mot deg alene. Gud er så å si den forurettede part.
    Når det er to parter, der den ene er den forurettete, og den andre er den som har handlet ille, så er det jo den forurettede part det skal godtgjøres hos. Så bæres blodet inn for Guds ansikt i helligdommen. Det er han som skal forsones, for det er han som er vred.

Den store forsoningsdagen

På den store forsoningsdagen ble blodet ikke bare stenket foran forhenget, men ble av øverstepresten båret inn i det aller helligste og stenket på nådestolen.
    Også her har vi rabbinernes klare lovgivning som sa: Når blodet rører ved nådestolen, er offeret virkekraftig.
    Her møter vi i jødisk litteratur om disse ting et underlig trekk, for det sies ganske klart hvorledes blodet skulle sprenges på nådestolen. Syv ganger skulle Aron dyppe sin finger i blodet for å stenke på nådestolen, og det skulle skje på dette vis: Ved at der ble gjort et korsets tegn der inne i det aller helligste.
    Det er underlig å tenke på at slik har Aron stått med blod og gjort korsets tegn i det aller helligste fra begynnelsen av. Dermed tales det svært sterkt om hva dette blodet er forbiide på og peker fram imot.

Hvorledes soningshandlingen blir utført

Så sies det gjentatte ganger i 3. Mosebok kapittel 4, etter at det er sagt hvorledes presten skal handle når han bringer blodet inn foran Herrens ansikt: Således skal presten gjøre soning for dem, så de får forlatelse (v 35).
    Legg merke til to ting her. For det første pekes det på hvorledes presten gjør tjeneste som stedfortreder. Han skal gjøre soning for dem, det vil si, i stedet for. I synderens sted trer han inn for å gjøre dette.
    For det annet, det står en følgesetning her. Han skal gjøre soning for dem, nemlig så de får forlatelse. Syndenes forlatelse er frukten av at det er gjort soning med blod.
    Dette lærer oss og peker på det helt grunnleggende at syndenes forlatelse er noe som er grunnfestet i en handling som gjøres rent ytre sett. Det er ikke noe som er festet i noe som ligger i mitt eget hjerte, i noe jeg føler, i noe jeg kan gjøre i min bot, i min anger eller i noe annet som måtte kunne være i min fromhet. Nei, syndenes forlatelse er grunnfestet i noe som er gjort av en annen, uavhengig av meg og utenfor meg.
    Syndenes forlatelse er altså festet i noe helt objektivt som Gud har sørget for skal bli gjort. Det hviler ikke på noe i mitt hjerte, men på noe som Gud har gjort, og som han har innstiftet etter sin gode vilje.

Synden blir skjult

Så sies det altså: Således skal presten gjøre soning for dem.
    Ordet soning betyr etter grunnteksten at synden blir skjult, og hva betyr det? Hvem er det synden er skjult for når den sones? Jo, den er skjult for Gud.
    Dette er underet i det som skjer i soningen. Han er den levende Gud som ingenting er skjult for, han som har øyne som ildsluer, og som ser inn i hjertets innerste mørke avkroker. Du kan ikke gjernme deg for ham, hvor du enn går, hans hånd vil finne deg, hans øye vil utgranske deg. Men nå lærer Skriften at for dette altseende øyne er synden skjult når der er gjort soning.
    Det er et under, og det er soningens under som det ligger en veldig trøst i. Når Skriften taler om dette så sier den slett ikke at synden er skjult for deg.
    For deg og meg skal det være slik at vi stadig skal se synden i våre hjerter. Vi har den for våre egne øyne, sannelig har vi det, men budskapet er: For han som er Herre er den skjult, og så er du fri. Ren og rettferdig i Guds øyne. Det er løfte, og det er underet i dette.
    Her er det jo våre hjerter har så usigelig vanskelig for å falle til ro, for vår anfektelse springer jo stadig ut av dette at vi har synden for våre øyne i vårt eget liv og i vårt eget hjerte. Men han som er Herre, har sagt: Er det gjort soning, er du fri.

Påskelammet

Det som er det grunnleggende offer i Skriften, er her et veldig bilde på hva vi taler om, nemlig det vi hører om i forbindelse med påskelammet i 2. Mosebok kapittel 12.
    Dere husker hvorledes det var med dette lammet, det skulle slaktes på den fjortende dag i den første måned, og så skulle blodet strykes på dørkarmene og på det øverste dørtre i husene der folket var samlet. Så sier Herren: Blodet på de hus som dere er i, skal være til tegn for dere. Når jeg ser blodet vil jeg gå dere forbi, og ikke skal noe slag ramme dere til ødeleggelse når jeg slår Egyptens land. Herren går gjennom landet, og så skal Egypten slås med dom. Så sier han: Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi.
    Det som altså er det avgjørende skille som skiller mellom mennesker om hvor vidt dommen skal ramme huset eller forløsningen skal bli det til del, det er dette ene at han som er Herre og Gud, ser blodet. Når jeg ser blodet, går jeg forbi.
    Det er altså slik at dette blod har den aller største betydning i Guds øyne. Det er det som gjør skille mellom dom og nåde, mellom frelse og fortapelse. Når jeg ser blodet, går jeg forbi.

Det aller helligste

Nettopp dette er det som er innholdet i soningen når øverstepresten går inn i det aller helligste. Folket ser jo ikke hva som foregår, det er skjult for deres øyne. Men også om dette offer gjelder det: Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi.
    Derfor er det også at det sies om Aron og hans prestetjeneste i denne sammenheng at Aron skal være prest og bære skylden for folkets overtredelse så vrede ikke skal ramme dem.
    Soningen stanser Guds vrede. Soningen hindrer Guds dom. Soningen åpner Guds himmel.
    For her har vi det store forbiide som kommer til oss idet den Herre Jesus ånder ut på korset med det siste rop: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Så står det at forhenget i templet revner. Dermed ble veien inn til det aller helligste åpnet opp.
    Men husker dere hva som var avbildet på forhenget der i helligdommen? Det var to kjeruber som var avbildet i vevnaden der.
    Hvem er kjerubene? Dem hører vi om i Den Hellige Skrift i 1. Mosebok 3. Da Adam og Eva hadde falt i synd og var vist ut av hagen, sier Herren: Så setter Herren kjerubene med det luende sverd foran inngangen til hagen for å vokte veien til livets tre. På grunn av synden er adgangen til Gud stengt, veien til livet er lukket, veien til himmelen er blokkert.
    Så revner forhenget. Det er ikke lenger kjeruber som står der med luende sverd og stenger vei. Det er åpnet adgang i Jesu blod inn i helligdommen. Det er gjort soning, veien er åpnet, og vi er fri.
    Det er dette som vi hører her i Mosebøkene, som er bakteppe for det som lyder til oss fra Hebreerbrevet 9 og 10. Vi leser fra og med Heb 9,11 :
    Da Kristus kom som øversteprest for de kommende goder gikk han gjennom det større og fullkomnere telt som ikke er gjort med hender, det er, som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. For så sant blod av okser og bukker og asken av en kvige, når det sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor mye mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.
    Det er gjort soning, synden er tatt bort fra Guds ansikt, og så er syndere fri ved at Gud selv har gjort denne handling i historien, reist et kors og latt sin Sønn lide døden i vårt sted, som vår øversteprest, som Guds Lam. Så er vi fri.
    Så handler all kristendom og alt kristent liv og tro om dette ene: Se det Guds Lam som bærer verdens synd.
    Det er vårt håp, det er vår tro, det er vårt liv. Se det Guds Lam som bærer, for når han bærer, så slipper jeg. Amen.

(Frøyland, 01.02.2003)