Jehovas vitner - et blikk på deres lære

Av Eivind Gjerde

Mange av oss har hatt besøk av Jehovas vitner på døra. De har gjerne vært to i lag. Et eldre og erfarent vitne, sammen med en ung som er under opplæring i å gå på husbesøk. Vitnene begynner ofte med å ta opp emner som har med å leve på en paradisisk jord å gjøre. Dette er selvfølgelig bevisst gjort for å vekke interessen for deres lære og for å vise det store håpet som vitnene har å forkynne. Hvem vil ikke være med i livet på den nye jord?

I disse artiklene vi vil kort stoppe for hovedpunktene i Jehovas Vitners lære om Gud, Jesus Kristus, Den Hellige Ånd og frelsen. Dernest vil vi vurdere deres lære i lys av Bibelen. Vitnenes endetidsspekulasjoner skal vi ikke gå mye inn på. Men læren om 1914 må vi ta opp, siden den har en meget betydningsfull plass i deres læresystem. Først skal vi gi en kort skisse av livet til Charles Taze Russel, han som var selve grunnleggeren av Vakttårn Selskapet (The Watchtower Society).

Charles Taze Russell (1852-1916)

Charles T. Russell ble født 16. februar 1852 i Pennsylvania i USA. Foreldrene var av skotsk og irsk herkomst og tilhørte en presbyteriansk menighet. Den unge Russell fikk ingen høyere utdanning og fullførte ikke annet enn allmueskolen. Som 16- åring kom han inn i en åndelig krise. Han holdt på å miste troen på Gud og Bibelen. Et møte i en adventistforsamling ble han til hjelp i 1870, men han forble kritisk til flere kristne læresetninger. Hans åndelige samfunn i denne tiden bestod av en bibelgruppe som han ble valgt til pastor for i 1876. Fra den tiden av gikk han under navnet pastor Russell.

Charles T. Russell ble tidlig sterkt preget av adventistenes lære. Læren om at det ikke finnes noen evig pine for de fortapte og at nattverden bare skal feires en gang om året hentet han fra dem. Det samme gjaldt den sterke interessen for Jesu gjenkomst. Grunnleggeren av adventistene, predikanten William Miller, gikk så langt at han påstod at Jesus ville komme igjen i 1843 eller 1844. Vi har jo alle erfart at han tok feil!

I 1876 fikk Russell kontakt med adventisten Nelson H. Barbour. Fra ham overtok Russell læren om at hedningenes tider tok slutt i 1914, og at Jesus hadde kommet usynlig tilbake til jorden i 1874. Nelson H. Barbour var redaktør og utgiver av bladet Herald of the Morning. Russell ble en kort stund medredaktør av dette bladet, men brøt med Barbour i 1879. Samme år begynte Russell å gi ut sitt eget blad med navnet Zion"s Watch Tower and Herald of Christ"s Presence. Bladet ble utgangspunkt for opprettelsen av små forsamlinger i USA. Vakttårn Selskapet ble så stiftet i 1884. Ved Russells død i 1916 var det etablert avdelinger i en rekke land. Det første kontoret for Vakttårn Selskapet ble opprettet i Norge i 1904. Den sterkt sentraliserte organisasjonen som vi i dag finner i Selskapet, skyldes Russells etterfølger Joseph Franklin Rutherford (1869-1942). Han organiserte de løse "menighetene" under Russells tid i en fast "teokratisk organisasjon". I dag finnes det over 10 millioner medlemmer og sympatisører i Jehovas Vitner verden over.

Sentrale læresetninger hos Jehovas vitner

Vi finner lærepunkter som kan kalles for sentrale hos Jehovas vitner til tross for at de stadig korrigerer og endrer sin lære. Ikke minst har de måttet gjøre det i forbindelse med alle sine feilslåtte profetier. Vitnene er sterkt kritiske til fastlagte dogmer. De mener at Gud stadig åpenbarer nye sannheter etter som tiden skrider frem. Læren om det "tiltagende lys" går helt tilbake til Russell selv.

I Vakttårnet for 1. august 1979 stod følgende:

Viktige bibelske læresetninger som Jehovas vitner legger vekt på

-Opphøyelsen av Jehovas navn og herredømme.
-Kristi "nærvær" i Rikets makt i "endens tid".
-Jesu gjenløsning åpner veien for en oppstandelse og evig liv.
-Faderen, Sønnen og den hellige ånd har hver sin identitet; ingen treenighet.
-Skapelse i motsetning til evolusjon.
-Menneskesjelen er ikke udødelig.
-Nødvendigheten av å holde seg atskilt fra verdens politikk og fra vold.
-Respekt for Guds lov om blod og moral.
-Kristenheten er den mest fremtredende del av "Babylon den store".
-Nødvendigheten av å framelske kjærlighet og ikle seg en kristen personlighet.
-De kristne forpliktet til å forkynne og gjøre disipler.
-Dåp ved fullstendig nedsenking i vann som symbol på innvielse.

Til tross for denne vektleggingen som Vitnene selv har, vil jeg trekke frem lærepunkter som har en særlig sterk interesse sett opp mot klassisk kristen tro.

Det sentrale spørsmålet for Jehovas vitner

Før vi ser konkret på de enkelte lærepunktene, må vi nevne det som saken står om for Jehovas vitner. Det store spørsmålet som alt dreier seg om er stridsspørsmålet om Jehovas universelle herredømme. Dette herredømmet har nemlig Lusifer stilt spørsmål ved gjennom sitt opprør mot Jehova. I den sammenhengen uttaler Vakttårnet at den viktigste læren i Bibelen er opphøyelsen av Guds navn ved hjelp av hans rike ved Jesus Kristus. Dette stridsspørsmålet er langt viktigere enn vår personlige frelse, heter det videre. Og det er gjennom Jehovas rike at dette spørsmålet skal finne sin løsning. I dette riket finnes en regjering som blir ledet av Jesus Kristus. I dette lys ser Jehovas vitner sin plass. Deres organisasjon er Guds meddel-elseskanal til verden. Det hjelper ikke et menneske det minste å lese i Bibelen på egenhånd dersom det ikke er knyttet til Jehovas synlige organisasjon.

Læren om Bibelen og Jehovas teokratiske organisasjon

Bibelen er skrevet av Jehova, er vitnenes viktigste læresetning når det gjelder Bibelens tilblivelse. Alle Bibelens bøker er inspirert av Gud og uten feil i alle henseender. De menneskelige redskapene Gud brukte var mer å ligne som sekretærer. De fremmer det vi kan kalle for en mekanisk inspirasjonsteori.

Russells etterfølger Joseph Franklin Rutherford (1869-1942) organiserte de løse "menighetene" under Russells tid i en fast "teokratisk organisasjon". Utviklingen av organisasjonen fortsatte etter Rutherfords tid og den organisasjon vi finner i dag, ble vedtatt i 1975 og gjennomført fra 1. januar 1976. I denne organisasjonen finner vi Jehova Gud på toppen, deretter kommer Jesus Kristus som hode for den kristne menigheten. På det tredje trinnet finner vi "den tro og kloke tjener" – klasse. Den klassen består av det styrende råd som i dag har 12 medlemmer. Dette er dette rådet med sete i Brooklyn som leder hele Jehovas vitner sin organisasjon. Det er dette rådet som til enhver tid bestemmer hva det enkelte vitne skal tro, lære og mene i de forskjellige spørsmål. Rådets beslutninger sees på som "teo-kratiske" avgjørelser (teokrati; teos = Gud, kratein = å styre). Under det styrende organ finner vi så de eldste i hver menighet som har lederansvar i de ulike menighetene.

Bibelsk vurdering av Jehovas vitners syn på Bibelen og Jehovas teokratiske organisasjon

Jehovas vitner har en lære om Bibelens tilblivelse som mange kristne umiddelbart vil gi sin tilslutning til, men det viser seg at det er forskjeller. De tar ikke nok hensyn til den menneskelige siden ved Bibelens tilblivelse. Som evangelisk kristen regner jeg Bibelen for å være ufeilbarlig og inspirert av Den Hellige Ånd (2 Tim 3,16). Men samtidig er den skrevet av mennesker. Bibelen er derfor 100% Guds Ord og like fullt 100% menneskers ord. Som evangelisk kristen ser jeg at Gud brukte de ulike forfatternes menneskelige egenart i frembringelse av de bibelske skriftene, samtidig som Gud inngav dem de ordene de skulle bruke da de skrev.

Vitnenes skriftsyn er slett ikke det mest betenkelig med dem. Her står bibeltro kristne dem ganske nær. Helt annerledes er deres vilkårlige bibeltolkning som vi skal gi et eksempel på når det gjelder utregningen av årstallet 1914. Se avsnittet i neste artikkel. Vitnene tolker ofte Bibelen på en måte som kommer helt i konflikt med den naturlige meningen i det som står.

De har også gitt ut sin egen bibeloversettelse som er oversatt slik at den skal passe inn i deres læresystem. Et graverede eksempel på dette er deres bruk av klammer med følgende forklaringer i Kol 1,16-17. Vår norske oversettelse av 1988 lyder: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige…Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham. I den danske New World Translation står det: "… ved hjælp av ham er alt [andet] blevet skapt…Alt [andet] er skabt ved ham og til ham. Og han er før alt [andet], og ved ham eksistere alt [andet]. Det sies i bibeloversettelsen at disse klammene er satt inn av hensyn til sammenhengen.

Årsaken til disse unødvendige klammene, er deres syn på Jesus Kristus. Teksten, slik den står ukommentert, passer ikke inn i Vitnenes teologi, derfor må de hjelpe leserne til å tolke teksten slik Vitnene vil ha den tolket. De mener at Jesus er en skapning som ble skapt før alt annet. Dette er ikke annet enn bibelforfalskning.

Den kristne menigheten er ikke bygget opp slik Jehovas vitne er organisert. Den evangelisk-lutherske kirke har en pragmatisk kirkeordning. Det viktigste for en menighet er at Guds Ord forkynnes og at sakramentene forvaltes rett . Dette synet bygger på Bibelen. Vår evangelisk-lutherske tro har et bestemt læregrunnlag med fastlagte læresetninger som ikke endres. Men enhver kristen har rett til å prøve disse på Guds Ord. En evangelisk-luthersk kristen stoler på Skriften alene og lar seg ikke diktere av en liten mannlig elite som endrer og korrigerer læresetninger etter hvert som til tiltagende lys får utvikle seg. En luthersk kristen prøver all forkynnelse på Guds Ord, og bøyer seg bare for det som er i samsvar med Bibelens klare ordlyd. I prinsippet står alle kristne på lik linje innfor Guds åsyn. Alle kristne kan be og vitne om frelsen i Jesus Kristus (læren om det allmenne prestedømme). Noen har fått nådegave og kall fra Gud til å være hyrder, lærere og forkynnere i forsamlingene.

Jehovas vitners lære om Jehova (Gud Fader)

Jehova er en person. Han har en kropp og bor i himmelen. De regner læren om at Gud kan være allestedsnærværende, for vranglære. Han er uskapt og fra evighet av. Jehova har skapt alt som er til. Jesus eller Ordet eller Logos, var det første Jehova skapte, og Jesus ble det virksomme redskapet til å skape alt annet. Lusifer er også Jehovas skapning som gikk til opprør mot ham. Vitnene har et strengt monoteistisk gudsbegrepet. Treenighetslæren avvises på det meste bestemte. Gud representerer orden. Gud kalles Jehova. Det er viktig for Vitnene at de bruker dette rette navnet på Gud. Det at Jehova er det rette navnet på Gud, hevder Vitnene at Jehova har åpenbart for dem. Uten det rette Gudsnavnet, er det umulig å bli frelst. Gud er en nøyeregnende Gud. Liv for liv. Jehovas vitner vektlegger Det gamle testamentet når de skal fremstille Gud.

Bibelsk vurdering av Jehovas vitners syn på Gud (Jehova)

Jehovas vitne fremhever at Jehova er en person på en slik måte at de bryter med Bibelens tale om Gud. Gud sees i likhet med oss mennesker. Gud har en kropp og en hjerne slik som oss. Men Bibelen fremhever tvert imot at Gud en annerledes i forhold til oss. Vi er rett nok skapt i Guds bilde, men det er likevel en veldig forskjell på Gud og oss mennesker (Hos 11,9). Personbegrepet begrenser også gudsbegrepet. De fornekter at Gud er allestedsnærværende, for hans bolig er i himlene! Bibelen viser tydelig at Gud kan være hvor han vil. Ja, selv himlene kan ikke romme ham (1 Kong 8,27). Det at Gud bor i himmelen, betyr at han er utenfor vår sansbare virkelighet.

At Skriften fremstiller den ene Gud som tre personer, Fader, Sønn og Ånd, bruker Vitnene mye fortolkningskunst for å vri seg unna. De mener at Bibelen lærer at det er bare en Gud og en guddommelig person i den ene Gud. Læren om den treenige Gud er en lære som alle kristne kirkesamfunn er enige om. En våre oldkirkelige bekjennelser (Den athanasianske) sier rett ut om læren om treenigheten at den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig. Læren om den treenige Gud støtter sammen med deres for-nuftsbaserte oppfatning av hvordan Gud bør være. De sentrale skriftavsnittene som alle kristne kirkesamfunn hevder taler om treenigheten som Matt 28,19; 2 Kor 13,13; Ef 4,4-6 og andre steder må Jehovas vitner omtolke.

Et sentral budskap i Bibelen er at Jesus Kristus har åpenbart hvem Gud er. Dette kommer overhodet ikke frem hos vitnene. De taler om Gud uten å tale om Jesus. Jesus sa selv til apostelen Filip: "Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?"

Når det gjelder bruken av det rette Gudsnavnet, er det ingen, verken jøder eller kristne, som vet hvordan tetragrammet JHVH skal uttales. Noen holder på Jehova, andre på Jahve. Det siste er vanlig innen moderne teologi. Men ingen vet den rette uttalen av navnet. Jødene leser Adonaj når de kommer til JHVH i den hebraiske teksten. Det samme bør vi kristne gjøre.

Det er ikke kjennskapet til det rette Gudsnavnet rent begrepsmessig det handler om, men kjennskapet til den Gud som Frelser oss i sin enbårne Sønn; Jesus Kristus. Navnet er synonymt med personen og hans gjerning.

Jehovas vitners lære om Jesus Kristus

Jesus fremstilles som konge og dommer. Han er det fullkomne mennesket. Han er ikke identisk med Gud, men er et supermenneske. Jesus skal ikke tilbes, siden han ikke er Gud. Jesus er den fremste representanten for Jehovas organisasjon. Erkeengelen Mikael identifiseres med Jesus. De mener at Jesus som Guds Sønn og engel er det samme. Jesus Kristus er ikke født av Faderen fra evighet av, men er Faderens første skapning. Det at Jesus kan kalles Gud, kan forklares med at Jesus er en av de mange som kan kalles gud, men som i virkeligheten ikke er det på samme måte som Gud Fader.

Jesu unnfangelse i jomfru Maria forklares ved at Gud overførte Sønnens livskraft fra himmelen til morslivet hennes. Jesus kom til jorden for å gjøre kjent sin Fars navn og hans rike. Han kom for å være en løsepenge, og skulle kjøpe tilbake med sitt fullkomne liv det som Adam hadde forspilt ved sitt fall.

Jesus døde på korset på Gol-gata, men han stod ikke legemlig opp igjen fra graven. Jehova fjernet hans legeme. Derfor var graven tom. Jesus gav sitt menneskelige legeme som et offer, men hadde ingen mulighet til å ta tilbake det han hadde gitt.

Jesus stod opp som en ånd, og Vitnene lærer at i dag er Jesus en ånd som har bolig i himmelen. I himmelen betalte han løsesummen for menneskene.

Et meget originalt punkt i sin kristologi, er deres lære om at Jesus kom usynlig tilbake til verden i 1914. Fra det året av ble han konge i Jehovas regjering. Dette sees på som oppfyllelsen av Bibelens profetier om Jesu gjenkomst.

(Fortsettes i neste nr.)