I Bibelsk Tro nr. 1/2003, hadde jeg en kommentar under tittelen «Hvor går Normisjon?» til den nylig inntrådte fusjonen mellom de tidligere organisasjonene Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen.
Nå er det gått tre år siden den nye organisasjonen ble dannet. Tidligere landsungdomssekretær og personalleder i Indremisjonsselskapet, Terje Hærås, har som en høyskoleoppgave ved Diakonhjemmet foretatt en evaluering av Normisjon i denne perioden – med vekt på samspill, struktur, maktfordeling og ledelse i den fusjonerte indre- og ytremisjonsorganisasjonen. Oppgaven er omtalt i Vårt Land for 23. juni 2004. Med utgangspunkt i intervjuer av de ansatte ved Normisjons hovedkontor, blir spørsmålet reist om misjonsfusjonen har vært en fiasko eller suksess.
Ifølge Hærås har man ikke fått den økonomiske effekt av fusjonen som man hadde forventet, til tross for at den både hadde et historisk preg over seg, og at den kom som følge av betydelige underskudd i driften hos begge parter. – Det nevnes av flere ansatte at sammensmeltningen langt fra har glidd smertefritt. Det blir også reagert mot Normisjonsledelsens beskrivelse av fusjonen som en suksess.
Videre peker Hærås på at en rekke forhold har utfordret Normisjon i startfasen. Disse har sammenheng med grunnleggende forskjeller i organisa-sjonsstruktur, kultur, arbeidsform og ideologi mellom Indremisjonsselskapet, med dets fokus på arbeid lokalt i Norge, og Santalmisjonens tydelige ytremisjonsfokus.
Han fortsetter: «Mens San-talmisjonsfolket har drevet hjemmearbeid for utearbeidets skyld, har Indremisjonen hatt fokus på det som foregår i deres egen forening og nærmiljø. Før fusjonen hadde Santalmisjonen med sin landsledelse en sterk og samordnet økonomisk styring, mens det hos Indremisjonen var lokal- og regionleddet som hadde hånd om økonomien. Men da Normisjon ble etablert, var det Indremisjonsselskapets måte å organisere økonomistyringen og forholdet mellom lokalt, regionalt og nasjonalt nivå som vant, og her ligger det en udetonert bombe». Hærås mener videre at «det også innad i Normisjon er sterke interne spenninger når det gjelder forholdet mellom og vektleggingen av arbeidet i Norge og engasjementet i andre land. Dette er et spenningsfelt med ideologiske føringer, fordi det også går på misjonsforståelse, fokus i misjonsarbeidet og ressursbruk."
En annen side ved dette er måten man rekrutterte medarbeidere til avdelingene i den nye fellesorganisasjonen. Ansatte med bakgrunn fra Indremisjonen har stort sett hatt ansvar for «Misjonen i Norge», mens ansatte med bakgrunn fra Santalmisjonen har hatt ansvar for «Det Internasjonale arbeid». Dette synes å ha hemmet organisasjonen, og har ikke ført til samspill og den ønskede dynamikk, framholder Hærås.
En annen utfordring som i følge Hærås virket negativt inn på den nye organisasjonen, var tilsettingen av Anfin Skaaheim som generalsekretær. For han ble i sterk grad bare forbundet med den ene av «fusjonskameratene». Hadde man valgt en ny og «nøytral» generalsekretær, ville man ha fått sterkere drahjelp. Hærås tror at framtiden vil bli preget av kamp om makt og innflytelse internt i organisasjonen. For med knappe ressurser vil det stå strid om hver krone. Normisjon vil derfor bli en arena for politisk dragkamp mellom ulike interesser og ressurser, ja, om makt og innflytelse, og her finner vi kimen til konflikt. Men en av de største utfordringene vil være å se hvilke muligheter for utvikling, fornyelse og endring som ligger i skjæringsfeltet mellom ulike interesser som kjemper om oppmerksomhet og ressurser. Her vil det være viktig å bygge en kultur som tåler uenighet, kamp og konflikt, konkluderer Terje Hærås, som altså mener at noen av de ideologiske spen-ningene i Normisjon har sprengkraft i seg til å splitte organisasjonen.
– Imidlertid vil ikke Normisjonsleder og landsstyreformann Ådne Berge høre snakk om «krise» eller «udetonerte bomber» i Normisjon, slik Hærås uttrykker seg. Til avisen Vårt Land av 24. juni imøtegår Berge kritikken med disse ord rettet mot Hærås og hans informanter: «Jeg har respekt for de ansattes oppfatninger og erfaringer. Det er ingen tvil om at tiden etter fusjonen har vært slitsom, særlig for de ansatte ved Normisjons hovedkontor. Trykket har vært tydeligst for disse medarbeidere, som i en krevende økonomisk situasjon opplever prioriteringene tettest inn på livet, men Normisjon er mer enn hovedkontoret.»
Og Berge fortsetter: «Det ville forøvrig vært skremmende dersom folk i en så stor organisasjon som Normisjon ikke hadde sprikende meninger. Men jeg vil ikke si at for eksempel forholdet mellom lokalplan, regioner og sentral ledelse om økonomi og økonomistyring, er krisebetont. Jeg vil ikke være i nærheten av å bruke begrepet ’udetonert bombe’ om dette.» – Berge deler heller ikke Hærås sin oppfatning av Skaaheim og dennes ansettelse som generalsekretær. Også på det punkt var meningene delte, slik de også var da Rolf Kjøde ble valgt.
Etter det som er kommet fram i Vårt Land fra Berge og Hærås, virker det nærmest som Normisjon har kommet i strid med seg selv. Jeg har tidligere nevnt (Bibelsk Tro nr. 1/2003) at fusjonsforkjemperne til stadighet, både muntlig som skriftlig, skildret situasjonen for den nye organisasjonen i utelukkende positive vendinger, mens de som hadde betenkeligheter, knapt nok kom til orde. Men hva leser vi i Vårt Land av 23. juni? – Jo, vi får høre at det i startfasen oppstod problemer i sammenheng med grunnleggende forskjeller i organisasjonsstruktur, kultur, arbeidsform og ideologi mellom partene, med deres ulike fokusering på henholdsvis indre- og ytre misjon.
Da dette er kommet fram i ettertid, ligger det nær å spørre: Hvorfor alt ble malt så rosenrødt i startfasen, når medaljens bakside viser noe annet i dag? Var man ikke klar over forskjellene da man satte seg ved forhandlingsbordet? Hadde det ikke vært bedre å sette en strek over all form for fusjon da forhandlingene var sluttført, framfor å holde storparten av bedehusfolket utenfor i noe som ikke er «liv laga»?
Da en bibelskole i Grimstad vokste fram på 1970-tallet, skilte Indremisjonen og Santalmisjonen lag i spørsmålet om en felles læreanstalt, dels på grunn av beliggenheten og dels når det gjaldt profil. I stedet gikk Santalmisjonen inn for reising av et «Gå Ut Senter» i Hurdal i to byggetrinn, noe som på sikt viste seg å bli meget kostbart. Med unntak av Skien krets gikk imidlertid landsstyret og de andre 17 kretsene i Norge inn for at senteret skulle reises. Mitt kretsstyre – jeg var på den tiden kretssekretær i Skien – foreslo at en egen misjonslinje for Santalmisjonen ved bibelskolen i Grimstad ville vært mer rasjonelt og økonomisk forsvarlig. Men dette vant ikke gehør, hverken i landsstyret, generalforsamling eller hos de andre kretsene. Det kan i ettertid sikkert diskuteres hvem som vant eller tapte i denne saken. Men personlig har jeg aldri lagt skjul på at jeg har støttet det standpunkt mitt kretsstyre tok. Kanskje et forsiktig samarbeid om en felles bibelskole ville ha vært mer produktivt enn en landsomfattende fusjon med sprekkdannelser.
Når Terje Hærås i Vårt Land antyder at Santalmisjonsfolket har drevet hjemmearbeid for utearbeidets skyld, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Fra én side sett er dette korrekt, men ikke helt. I de 21 år jeg med et beskjedent mannskap ledet en av landets største kretser, var det en primæroppgave for meg ikke bare å reise rundt som en «finansminister» og samle penger, men først og fremst gjennom bibelsk forkynnelse å tenne misjonsilden, enten det var i kirker, bedehus eller i foreningene. Og jeg tror mine kolleger i 1960 og 70-årene betraktet sin tjeneste i det samme lys.
«For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet», skriver Paulus i 1 Kor 9,6. Her slår han fast selve grunntonen i hele vår tjeneste. For uten en sann og rett forkynnelse, dør misjonen, enten det er hjemmearbeidet eller utearbeidet som rammes.
Da Normisjon stod fram som en ny organisasjon etter fusjonen, var det nok mange som trodde på en ny oppblomstring av forkynnertjenesten i Norge, men jeg er redd man er blitt skuffet. At Normisjon i dag bare har en eneste forkynner på landsplan, taler sitt tydelige språk og forteller oss at noe må være galt. Framfor å satse på forkynnelsen av evangeliet, må det ha vært helt andre ting som har opptatt det sittende Landsstyre.
Av Årboken for Den Norske Kirke 2004 går det fram av opplysninger om Normisjon at ved sentraladministrasjonen og ved bibelskolene er det totalt ansatt ca 400 personer. Det er etter mitt syn et svimlende antall, og blant disse er en ikke liten flokk av såkalte konsulenter, som i kraft av faglig dyktighet og ekspertise tilsynelatende skal være Normisjonens ansikt utad. Likevel har jeg vanskelig for å tro at disse kan erstatte emissærens nærkontakt med grasrota, for «troen kommer av forkynnelsen», sier Bibelen (Rom 10,17), og da hjelper det lite med annen dyktighet (1 Kor kap 2).
«En organisasjon som ikke prioriterer forkynnere og forkynnelsen, har utstedt sin egen dødsattest» sa min sekretærkollega i det tidligere Langesundsfjordens Indre-misjonsselskap, nå avdøde Tor Sneltvedt, i et høstmøte på Sagavoll Folkehøgsskole. Jeg tror han har truffet spikeren på hodet.
Det er ikke min lodd å dømme hverken Normisjon eller dens landsstyre, men jeg er redd at den kurs som er staket ut, bærer galt av sted. I stedet for å være opptatt av det aller viktigste – forkynnelsen av Guds Ord og sjelers frelse, styrking av de helliges samfunn, fremelsking av nådegavene, deres rett, bruk og funksjon – er andre spørsmål blitt prioritert og behandlet nær sagt som hastesak, ja, som det nærmest stod om livet. Jeg tenker her på kvinneprest-spørsmålet, som beklageligvis fikk det utfall at den nye organisasjonen i dag rir på to hester.
Også i forholdet til den offisielle kirke, er situasjonen endret. Tidligere stod så vel Indremisjonen som Santalmisjonen fram som typiske lekmannsorganisasjoner med en lavkirkelig profil. Nå er forholdet et annet. I dag har Normisjon en formann som innehar to roller som jeg vanskelig kan se er forenlig med hverandre. Å kombinere medlemskap i Kirkerådet med formannstillingen i Normisjon, innebærer et samarbeid med 11 statskirkebisper – og minst 4 av dem aksepterer homofilt samliv. At Calmeyergatelinjen på denne måte blir brutt av formannen i den nye organisasjonen, er dypt alvorlig. Et forsøk på balansegang her, er mer til skade enn til gagn for Normisjonens fremtidige liv og virke.
Det gjør heller ikke saken lettere at Normisjon i dag har en rekke teologer i ledende funksjoner, med en helt annen teologisk plattform enn de som stod i spissen for lekmannsbeveg-elsen i tidligere tider. For meg er det blitt et stadig større tankekors hvor «det myndige lekfolk» befinner seg i dagens Normisjon.
Så noen ord om årsaken til fusjonen, nemlig at økonomien så vel hos Santalmisjonen som hos Indremisjonen måtte bringes på rett kjøl. Pa den måten skulle skyhøye administrasjons-utgifter bli spart og arbeidet hjemme og ute gli lettere, ble det hevdet.
Men vi vet alle at det er ikke alltid matematikkens to minuser ender i pluss i kristelig sammenheng. Gang på gang har vi blitt minnet om underskudd i driften av Normisjon, regionalt og sentralt, med direkte oppfordringer til foreninger og enkeltpersoner om å gi mer for å komme i balanse.
Fra en side sett kan det være greitt med et innblikk og en orientering om den faktiske situasjon. På den annen side er vel det å håpe på testamentariske gaver, selge nedlagte bedehus og i verste fall si opp forkynnere – slik det skjedde i en region – for å få orden på økonomien, det samme som å skyve problemene foran seg. Men dette er ingen farbar vei å gå, hverken på kortere eller lengre sikt. Selv i trange økonomiske tider skal vi merke oss hva Luther skrev: «Forkynnelsen er hjerteslag og livspuls i den kristne menighet. Svikter forkynnelsen, dør kirken. Den forkynnelsen som holder det åndelige livet i gang, er ikke bare en allmenn tale om Gud. Den bringer vitnesbyrd om Kristus og frelsen i ham. Den preken som ikke lærer og preker Kristus for oss, kan ikke være daglig brød og næring for vår sjel».
Til sist: Er Normisjon på vei mot undergang? – Jeg har ikke sagt at den er det, men en kan jo stille spørsmålet, og så vil fremtiden vise om organisasjonen har livseksistensen i seg.