Artikel nr 8 fra blad nr 5-2004
Emne: Bibelforum
Forskjellige oppgaver for mann og kvinne


Av Mikkel Vigilius

Spørsmålet om den rette tjenestedeling mellom mann og kvinne i menigheten har aldri vært mer aktuelt enn nå. Det henger sammen med at vi befinner oss i en oppbruddstid.

Motstanden mot kvinnelige prester synes å være i oppløsning langt inn i det som kalles "høyrefløyen" – både blant teologer og lekfolk. Som på andre områder gjelder det også her, at når problemet for alvor rykker inn på livet, blir det kontroversielt i det hele tatt å tale om det. Å tie er imidlertid det første skritt mot å akseptere det. Derfor må vi tale.

Det er skriftsynet som står på spill, og dermed forkynnelsens og troens grunnlag. Godtar vi at Bibelens veiledning på dette området er tidsbasert og uten gyldighet i dag, så har vi ikke noe vern mot påstanden om at det samme gjelder for eksempel synet på homofil praksis. Det er inkonsekvent – rent fortolkningsmessig – å godta det ene og avvise det andre.

Åndskampen står alltid om troskapen mot Guds ord, fordi dette ord leder oss til Kristus. Derfor er bibeltroskap i spørsmålet om tjenestedeling livsviktig.

Det aktuelle oppbrudd kommer også til uttrykk i at det på "høyrefløyen" foregår en intens debatt om de bibelske grenser for kvinnens tjeneste, og i at grensepålene flyttes.

Slik har vi sett at Kristeligt Forbund for Studerende (KFS) siste år har åpnet for kvinnelige forkynnere i det egentlige studentarbeid. Denne nye politikk har vakt atskillig bekymring blant dem som støtter KFS, og det er aktuelt med revurdering. [Jf. utviklingen i Studentlaget og Normisjon i Norge, o.a.]

Selv om det nevnte oppbrudd på "høyrefløyen" i noen grad må betraktes som et resultat av påvirkning fra den verdslige likestillingsideologi og den folkekirkelige godtaking av kvinnelige prester, må den også sees som et uttrykk for et sterkt og legitimt ønske om å gi plass for den fulle bibelske mangfoldighet av kvinnelige tjenester i menigheten – inkludert formidling av Guds ord. Dette ønsket må deles av alle som vil arbeide for evangeliets utbredelse på Bibelens grunnlag.

Skapt likeverdige

Det bibelske utgangspunkt er at mannen og kvinnen er skapt likeverdige (1 Mos 2,16 flg), og har samme forhold til Gud i Kristus (Ga1 3,28). Og begge er kalt til å tjene med deres nådegaver i menigheten (Rom 12,4-8; Ef 4,7-16; 1 Kor 12-14). Bredden av kvinnelige tjenester er stor i Det nye testamente, og har ikke bare å gjøre med praktiske oppgaver (Luk 24,1-12; Apg 18,26; Rom 16,1-2). Paulus omtaler for eksempel Evodia og Syntyke som noen som har "kjempet med meg i evangeliet" (Fil 4,3). Både menn og kvinner kalles som delaktige i det alminnelige prestedømme til å ta del i formidlingen og forkynnelsen av Guds storhet (1 Pet 2,9).

Den myndige, læremessige forkynnelse i og ledelse av menigheten er imidlertid forbeholdt mannen. Det er her tjenestedelingen kommer inn.

Tjenestedelingen har sin begrunnelse i den ordning Gud fra skapelsen av har gitt for forholdet mellom mannen og kvinnen i ekteskapet. Her er mannen kalt til å være "hode", og kvinnen er kalt til å underordne seg under mannen. Hovedteksten er Ef 5,21-33, som gir en sterk og klar veiledning til et velsignet og godt ekteskap. Kampen for den bibelske tjenestedeling blir særlig meningsfull i lyset av denne teksten. Faller tjenestedelingen, så faller denne teksten, og da glir vi ut av Guds gode ordning og hen mot en oppløsning av ekteskapene!

Hva er mannens kall og rolle i ekteskapet ifølge denne teksten? Svar: Å elske sin hustru som Kristus elsket menigheten – ved å gi seg selv for den! (Ef 5,25) Kristus satte seg selv til side og ofret seg selv for den elskede. Han så etter dette ene: Hva tjener og gagner menigheten? Hva får den til å leve, trives og blomstre? Hva gir den sann velsignelse og glede, frihet og fred. Det vil jeg gjøre, koste hva det vil!

Slik elsket Kristus, og denne kjærligheten er mannens forbilde. Som "hode" i ekteskapet og familien er det i siste instans hans ansvar at familien trives på enhver måte – sosialt, åndelig, følelsesmessig. Som Kristus våker over menigheten og dens liv, er mannen kalt til å våke over familiens liv, og ikke minst sin kone og se etter om hun trives. Hans eget liv må investeres i å få hennes og familiens liv til å blomstre!

Ikke krypende assistent

Det betyr ikke at mannen ender som en krypende og viljesvak assistent. Tvert imot, som Kristus tjente ved å lede, er mannen kalt til å gjøre det. Som Kristus brukte all sin styrke og myndighet til å beskytte og hjelpe menigheten, slik må mannen gjøre det i forhold til kone og familie. Kvinnen omtales direkte av apostelen Peter som "det svakere kar" i ekteskapet, som mannen må vise hensyn til (1 Pet 3,7). Han bør altså vedkjenne seg og bruke sin styrke, men alltid til gagn for hustruen. Følgelig må han være i nærkontakt med hennes situasjon og behov – leve henne nær! Men han må også leve nær Gud, for bare på den måten kan han skjønne hva som virkelig tjener til beste for familien, og være i stand til å lede den med åndelig myndighet.

Hva er kvinnens kall? Svar: Å støtte mannen i hans kall! Å "underordne seg (Ef 5,24) betyr ifølge grunnspråket å finne sin plass i ordningen og la en annen komme til med sin funksjon. Dette er kvinnens kall: å gi mannen oppbakking og vise ham ære og respekt, og på den måten støtte ham i hans kall til å gå i Kristi fotspor som leder i ekteskapet og familien.

Denne ordning er Guds kongevei til et velsignet ekteskap, hvor ektefellene er medarbeidere på hverandres glede. Det er ikke underlig at den onde løper stormløp mot denne ordningen!

Bakgrunn i skapelsen

Tjenestedelingen i menigheten blir av Paulus begrunnet med direkte henvisning til den ordning som er gitt med skapelsen: "Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva" (1 Tim 2,12-13).

At mannen Adam ble skapt først, innebærer at han har den førstefødtes ansvar for å lede familien. Antaster kvinnen denne lederrolle, oppløses den gudgitte ordning for ekteskapet. Derfor kan ikke kvinnen ivareta en åndelig lederrolle over mannen i menigheten. Det er bakgrunnen for at de tjenester som sikter på å utøve åndelig ledermyndighet i menigheten, ifølge Det nye testamente er forbeholdt menn. Det handler blant annet om tjenestene som hyrde, forstander, eldste, tilsynsmann og lærer – betegnelser som til dels overlapper hverandre (Apg 20,17.28; Ef 4,11; 1 Tim 3,1-7 og 5,17; Tit 1,5-9).

Til disse tjenester er døren lukket for kvinnen, men en lang rekke andre dører står åpne – også til tjenester med formidling av Guds ord. En kvinne kan gi åndelig veiledning til andre kvinner og til barn (Tit 2,3-5), hun kan vitne og evangelisere for ikke-kristne (Joh 4,28-42), og hun kan samtale med både menn og kvinner om åndelige spørsmål (Joh 4,1-27).

Også i de troendes forsamling kalles kvinnene til å berike og oppbygge andre med Guds ord. Ifølge Det nye testamente er det ikke alle former for muntlig formidling i menigheten som har karakter av myndig, læremessig veiledning. Alle troende oppmuntres til å undervise og formane hverandre med salmer, sanger og åndelige viser (Ef 5,19; Kol 3,16), til å stå fram med tungetale, belæring og åpenbaring (1 Kor 14,26), og til å strebe etter å tale profetisk til "oppbyggelse, formaning og trøst" (1 Kor 14,3).

Profetisk og spontant

Profetisk tale til "formaning" må ifølge grunnteksten snarest forståes som en oppmuntring, og kan derfor også formidles ved kvinner. Flere steder i Det nye testamente hører vi da også om at kvinner profeterte (Apg 21,9; 2 Kor 11,5).

Profetien i den nytes-tamentlige menighet synes å ha hatt karakter av en spontan og vitnende formidling av Guds ord – kanskje i noen grad lik den formidlingsform vi åpner for ved vitnesamvær. Mye tyder på at denne form for gjensidig oppbyggelse har fylt ganske mye av tiden i nytestamentlige menigheter – mer enn hos oss i dag.

Paulus understreker at det som formidles spontant i menigheten, må underlegges vurdering: "De andre skal prøve det" (1 Kor 14,29). Det var rimeligvis lederne i de nytestamentlige menigheter som foretok bedømmelsen, og noe taler for at det var i forbindelse med denne bedømmelsen at kvinnene skulle tie i menighetene (1 Kor 14,34).

Oppbyggelige vitnesbyrd

Når det i dag uttrykkes ønske om å gi plass for den fulle bibelske bredde av kvinnelige tjenester med formidling av Guds ord, er det naturlig å tenke i retning av å gi større plass i våre forsamlinger for den mer spontane og vitnende formidlingsform som vi har omtalt. Det kunne uten tvil bli til stor og rik velsignelse, hvis de som vitner, virkelig trer fram med gode og bibelske vitnesbyrd, som tjener andre til sann oppbyggelse i troen på Jesus. De frie samværs styrke beror helt på hva de troende tar med seg fra deres personlige samliv med Gud i tilegnelse av hans ord.

Om det vil være mulig og ønskelig at man i forbindelse med en større åpning for den vitnende forkynnelsesform definerte og formga en spesiell kvinnelig "vitne-forkynnertjeneste", er et spørsmål for seg, som ikke kan behandles utførlig her. Mange sider må overveies, og ikke minst spørsmålet om hvordan man unngår uklarhet om kvinnenes myndighetsutøvelse.

Noen peilemerker

Dette siste punktet er sentralt i forhold til all vitnende formidling av Guds ord i menigheten. Til slutt skal vi nevne en rekke peilemerker for en menighetspraksis som tar sikte på å bevare klarhet om den bibelske tjenestedeling.

1) Det bør være en tydelig plassering av den læremessige myndighet i menigheten, slik at alle vet hvem som har dette ansvaret. Det avgjør i høy grad hvordan menigheten lytter til de enkelte personer.

2) De mannlige ledere med læremyndighet må fylle deres stilling slik at menigheten erfarer at det virkelig er en åndelig ledelse. Da vil den ikke være henvist til å lytte etter og søke læremessig veiledning hos andre.

3) Når det gies plass til en spontan og vitnende forkynnelse av Guds ord ved andre enn de kalte lærere og ledere, bør det være en vel gjennomtenkt og kjent ordning for bedømmelse ved menighetens åndelige lederskap.

4) Alle som uten å ha en ledende stilling står fram med Guds ord, må avholde seg fra å gå inn i en egentlig læremessig veiledning av menigheten. Graden av læremessig veiledning blir større jo mer kontroversielle spørsmål man uttaler seg om.

5) Kvinnenes tjeneste med Guds ord må skje på en slik måte at det er full klarhet når det gjelder karakteren av denne tjenesten og grensene for den. En uklar eller misforståelig praksis vil over tid kunne føre til et skred både på det prinsipiell og på det praktiske plan.

6) Menigheten må ha en grundig innføring i den bibelske tjenestedeling, og være godt kjent med hvordan den kommer til uttrykk i menighetens praksis.

(Overs. G.R.)