Å forberede seg til å dø
Kristenlivets øvelse består også i å gjøre seg ferdig til å dø. – De kristne vet at Jesus skal komme igjen. De som lever den dagen da Herren kommer for å hente sine, de skal bli tatt med hjem til ham uten å smake døden. De skal, som Paulus sier, bli «overkledd» ikke «avkledd», 2 Kor 5,1-4; 1 Tess 4,14 ff.
Men hvis Jesus ennå venter kortere eller lengre tid, så skal vi møte døden, som er den siste fiende, 1 Kor 15,26. En kristen må derfor alltid være slik innstilt at han når som helst kan møte døden. Dette er ingen lett tanke, og det hører derfor med til øvelsen i gudsfrykt at en daglig ber: «Min Gud, gjør dog for Kristi blod, min siste avskjedstime god!» (Rev. Landstad nr. 573.)
En kristen må tenke realistisk om døden. Det vil si: Han må på den ene siden ikke skyve fra seg tanken på døden, men i Jesu kraft se den siste fiende inn i øynene. Den moderne tid viser sin overfladiskhet også ved sin holdning overfor døden: Man vil ikke tenke på den, snakker minst mulig om sykdom og død, og lever som om livet skulle vare evig her på jorden. Slik kan en kristen ikke leve. Han må tenke på «dødsskyggens dal» (Salme 23) og be Gud om å få gå ut av denne verden med frimodighet, som et vitne om hans nåde og kraft.
Det er betydningsfullt å se på de høyst forskjellige tanker som folk gjennom tidene har gjort seg om døden. I antikkens tid var «den heroiske død» sett på som det ideelle. Med kristendommen kom tanken på «en salig død». I våre dager er det vel helst «en smertefri død» som blir sett som det ideelle. Selvsagt er vi alle takknemlig for at legevitenskapen kan hjelpe mot svære smerter. Men det er betenkelig hvis menneskene bare skal flykte fra døden og oppgjøret. Det gjelder derfor å gjøre seg rede før sykdom og død nærmer seg.
Den rette forberedelse til å dø består ikke i at en innstiller seg på at døden er en «naturlig» sak som ingen behøver være redd for. Døden er i virkeligheten ingen naturlig sak, for døden er en følge av synden – og etter døden kommer oppgjøret med Gud. På dommens store dag skjer den store atskillelse mellom de frelste og de som går fortapt. – Det avgjørende i å forberede seg til døden er derfor å ha sin sak med Gud i orden. Det har den som kjenner Jesus i en levende tro – og ingen andre.
Å tenke realistisk om døden vil også si at en ikke gjør den til en romantisk affære; det finnes et usunt svermeri for døden, en kaller den en venn og en hjelper. Som vi har sett er dette ikke en kristen tankegang. Døden er ikke en venn, men en fiende. – En annen sak er at også denne onde fiende kan bli tvunget til å gå Guds ærend og tjene Jesu venner. Jesus har seiret over døden, derfor mister døden sin brodd for den som hører ham til, 1 Kor 15,55.
Seier til sist
– Døden er en fiende som overvinnes for den som tror på Jesus. Og likesom Guds vilje med vårt liv omfatter både kropp og sjel (1 Tess 5,23f), så skal frelsen også fullendes slik at hele mennesket, med et herliggjort legeme, får leve evig i samfunn med Gud, Fil 3,21. Vi får se Herren og blir ham lik, 1 Joh 3,1f. Tanken på dette er Guds barns største glede.
Tenk
når en gang jeg uten synd skal leve,
Hver tanke ren, hver gjerning uten brøst,
Når aldri jeg behøver mer å beve
For muligheten av en syndig lyst!
(Fra "Det kristne livet")