Det åndelige liv er aldri statisk. Enten er det i vekst og framgang, eller så gjør nedbrytende krefter seg gjeldende. Det kan være i form av falsk lære, moralsk utglidning eller den snikende og lammende likegyldighet og søvn. Det er alltid grunn til å stanse opp og spørre: Våre lamper holder vel ikke på å slokne? Vi holder vel ikke på å sovne inn i døden?
Brannen for sjelens frelse
Mer enn alt annet gjelder det for et Guds barn å selv bli frelst. Synet for det har mange mistet. Det er nærmest blitt en selvfølge. Jeg undres på om ikke mange ubevisst har den oppfatning at så lenge jeg selv ønsker å bli frelst, så blir jeg det også? Men det er ikke ønsket om frelse, som frelser. Det er hjertets tro på Jesus som frelser og forsoner. Denne tro kan bare leve i spenningsfeltet: synd – nåde.
Lever jeg ikke under en forkynnelse som viser meg min elendighet, dør hungeren og tørsten etter Ordet. Da lurer selvtilfredshetens fare like om hjørnet. Man bruker ikke ordene, men holdningen er den samme som i Laodikea: Jeg er rik, jeg har samlet rikelig og mangler ingenting.
Da står Jesus utenfor.
Det er alltid farlig å bli mer opptatt av de andres frelse enn av sin egen. Du må først og fremst selv næres av Guds ord. Ellers blir din tro en osende veke. Da det var en som spurte Jesus om det bare var få som blir frelst, sa Jesus til ham: Kjemp for å komme inn gjennom den trange port. Det én sak det dreier seg om.
Stille og umerkelig glir tiden. År føyes til år. Usvikelig sikkert nærmer vi oss dommens store dag. Hva gjør du i dag for å forberede deg til å møte din Gud? Blir denne dag en dag uten noe møte med din Herre og Frelser i Ordet og bønnen? Blir i morgen likedan? Hvordan skal det ende? Din lampe er vel ikke i ferd med å slokne av mangel på olje?
Brannen for åndelig vekst
Et sant og sunt åndelig liv kjennetegnes ved trangen til åndelig vekst. Derfor er det et gledelig tegn, når der i disse år er stadig flere steder hvor man ønsker bibelkurs på lokalt plan. Vi kan ikke romme Kristi fylde alene. Vi må motta den sammen. Vi trenger å bli styrket i vårt indre menneske, å bli rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, og å lære Kristi kjærlighet å kjenne innenfra.
Skal det skje, er det svært viktig at den enkelte lever i stadig bønn om vekst i nåden. Hvor mange kristne gjør det? Når har du sist bedt om å få lov til å vokse?
Hvorfor skulle du gjøre det? Er det for selv å bli og være noe stort? Vel er synden med i alt, men likevel må dette ikke få oss til å overse at et sant og sunt liv kjennetegnes ved trangen til stadig utvikling: Aldri ferdig, alltid på vei – videre fram!
Når hjertet for alvor smaker Guds godhet og nåde, fødes det i vårt indre en stadig voksende hunger og tørst etter det vi allerede har smakt. Det er godt å være seg denne trang bevisst, så man kan gi etter for den. Vårt gamle menneske vil alltid si nei og dra i den andre retningen. Dets drift er alltid mot det synlige. Men det gamle menneske er ikke den gjenfødtes egentlige jeg. Det er det nye menneske. Guds-mennesket. Kristus-mennesket.
Det er til de hellige Peter sier at de som nyfødte barn skal lengte etter ordets rette melk, for at de ved den kan vokse til frelse.
Lever du under Guds ords stadige avsløring av fordervelsens avgrunner i deg selv, og får Ordet stadig lov til å male Jesus for dine øyne som korsfestet, da vokser du i dybde, og da er din hørselsans skjerpet. Du merker hulheten i verdens lokketoner. Du blir sterk ved nåden. Du kan si nei til synden. Du ser deg sammenvokst med Jesus og frikjøpt fra både syndens skyld og dens makt.
Brannen etter å bli brukt
Paulus ville gjerne bruke alt, ja selv bli brukt opp. Det sier han til korinterne.
Vandringen fra vogge til grav gjennomlever vi bare én gang. Hva skal fylde det spann av år som ligger mellom disse to punkter for et Guds barn?
Det er godt å se realistisk på verdiene, så du får prioritert riktig. I verdens øyne er det alt det synlige, som teller. Mange sliter hele livet for det som i virkeligheten bare er livets ramme. Selvlivet står i sentrum. Det er som om man ikke kan få lykke nok. Det lykkebehov som aldri blir tilfredsstilt, fører utallige ut i synd og elendighet i et fortvilt forsøk på å tilfredsstille det begjær som likevel aldri kan få nok.
Jesus levde det gudskapte menneskeliv i dets fylde og harmoni. Han tenkte ikke på seg selv. Han eide ingenting. Likevel var han gjennomtrengt av en forunderlig fred, som hang sammen med hans indre liv. Jesus mistet seg selv. Samtidig vant han livet. Han har vist oss veien. La oss følge ham!
O
Jesus, Jesus, kom dog snart
og se din vingårds art!
Av døpte vrimler stad og land,
men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet
du døden for oss led,
når vi ei står mot Satans verk
i troen frisk og sterk?
(Overs. G.R.)