Også i 4.Mosebok er det noen steder som på en særlig måte peker framover mot Kristus. Det første avsnittet vi skal vise til er kapittel 20. Vi leser hvordan folket knurret mot Moses og Aron fordi de ikke hadde vann (v.1-6). Folket bebreidet dem at de hadde ført dem ut av Egypt. Moses og Aron går og legger denne saken fram for Herren, og Herren viser dem hva de skal gjøre: "Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror. Og dere skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg. Slik skal du la vannet strømme ut fra klippen for dem og gi både folket og buskapen å drikke" (v.8).
Vi merker oss at Herren byr Moses å ta staven og kalle menigheten sammen, og Han sier at Moses og hans bror Aron "skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg." Slik skulle Moses "la vannet strømme ut fra klippen for dem og gi både folket og buskapen å drikke" (v.8).
Men så leser vi at Moses og Aron ikke i ett og alt gjorde slik som Herren bød dem. For det første talte de hardt til folket, og for det andre slo de to ganger på klippen med staven. Herren ville vise godhet og gi folket "villig og uten bebreidelse" (Jak.1,5). Men så ser vi at Moses møter folkets knurr med bitterhet. I og med dette forsyndet Moses seg med sine ord. Det heter i Salme 106,32.33: "Og de vakte vrede ved Meribas vann, det gikk Moses ille for deres skyld, for de var gjenstridige mot Hans Ånd, og han talte tankeløst med sine lepper." Fordi Moses gjorde dette, så forkynte han ikke Herrens egentlige sinnelag, han ga et feilaktig bilde av Herrens miskunnelige og gode innstilling overfor sitt utvalgte folk.
Moses sviktet i utførelsen av sin embetsgjerning også ved at han slo to ganger på klippen for å få vann. Herrens befaling var jo ikke at han skulle slå på klippen. Han skulle tale til den.
Moses og Arons opptreden gjør at folkets oppmerksomhet blir rettet på dem istedenfor på Herren. Jfr. v.10 i vår tekst: "Mon vi kan la vann strømme fram for dere av denne klippen."
Fra Herren lyder det nå følgende refselse over Moses og Aron: "Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem" (v.12).
I 1.Kor.10,4 heter det at Israelsfolket i ørkenen "drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus." Når det gjelder forbilledligheten av det som skjedde med Israelsfolket i ørkenen, så leser vi i 2.Mos.17,6 at Moses på Herrens befaling slo på klippen ved Horeb, og det fløt vann ut av den, så folket fikk drikke.
Det ligger nokså nær å se det slik at slik som Moses slo på klippen ved Horeb, slik det er berettet i 2. Mos.17,6, således ble Jesus Kristus rammet av lovens forbannelse for vår skyld. Nå skulle ikke Moses ha slått flere ganger på klippen, for Kristus ble ikke rammet eller slått mer enn èn gang for våre synder. Kristi offer ble brakt fram èn gang for alle (Hebr.9,26-28). Men Moses slo altså på nytt.
Og så heter det da i 1.Kor.10,9: "La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger." Da er vi også over i et avsnitt i 4.Mos. som helt klart er en Kristus-profeti, ettersom også Jesus selv stadfester dette i Johannes-evangeliet.
Menneskesønnen som ble opphøyet
Dette avsnittet er 4.Mos.21,4-9. Den episoden det berettes om i dette avsnittet, skjedde på veien fra fjellet Hor til Det Røde Hav. Folket ville dra omkring landet Edom. Men på veien ble folket utålmodig. De knurret mot Moses og spurte: "Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen ? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten !"
Da skjedde det at Herren sendte såkalte seraf-slanger inn blant folket, og disse bet folket slik at det døde mange av dem. Resultatet av dette ble at folket erkjente og bekjente sin synd. De ville at Moses skulle be for dem til Herren at Han måtte ta slangene bort fra dem. Men Herren svarte Moses ikke på den måten som folket ønsket. Han befalte Moses å gjøre en kopperslange, og sette den på en høy stang, slik at hver den som var bitt, kunne få se på kopperslangen og leve.
I Joh.3,14-15 leser vi at Jesus tar dette fram som et forbilde på seg og sier: "Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv."
Vi ser da at Israels-folket på en typisk menneskelig måte ville ha redningen på sin måte. Det som de ønsket, syntes nok å være den mest sannsynlige måten å utføre redningen på. Men Herren ville gjøre det på en annen måte. Han ville frelse dem på sin måte. Han ville nemlig lære dem at redningen er i Gud alene., uten noen slags innblanding fra menneskenes side. Dessuten skulle denne redningen være et profetisk forbilde på Guds redningsaksjon på Golgata kors ! Og denne frelsen som Gud gjorde der i ørkenen, var så enkel. Det var rett og slett en innbydelse til å se og leve !
Det er altså slik at opphøyelsen av slangen i ørkenen tydelig sikter på opphøyelsen av Jesus på korset. Det første var Guds måte å frelse Israel på i den situasjon de var i. At Jesus måtte dø på et kors, var Guds måte å frelse verden på.
Vi merker oss også at her var det troen på og tilliten til Herren som var det avgjørende. Dette som alltid skulle være grunnholdningen i Guds-forholdet til Herren.
Dette forkynner Herren også ved profeten Jesaja senere: "Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender ! For jeg er Gud, og ingen annen" (Jes.45,22). Frelsen har alltid bestått i å vende seg til Herren, altså ved å tro. Hos profeten Habakuk 2,4 heter det: "Men den rettferdige, ved tro skal han leve." Dette ordet er sitert flere steder i NT (Det Nye Testamente). Rom.1,17; Gal.3,11; Hebr.10,38. Det samme gjelder altså for oss som for Guds folk i den gamle pakt. Det heter i Joh.3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."
I 1.Kor.10,9 heter det: "La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde det, og ble ødelagt av slanger." Dette sikter åpenbart på beretningen om kopperslangen i ørkenen i 4.Mos.21. Det var altså Kristus de fristet da de syndet slik at Herren måtte sende slangene.
Forts. i nr. 6 / 2004