Igjen er det blitt moderne å tale om djevelen, helst under navnet Satan. Til dels kan dette ha sammenheng med at mange forfattere, filmskapere og andre kunstnere har en forkjærlighet for å framstille de mørke sidene av menneskelivet og tilværelsen. Ser en på det, er det vanskelig å nekte det ondes eksistens. Og på den andre siden kan en lett bli overveldet av denne innflytelsen.
Noe av det samme gjør seg gjeldende når det meldes om rent hærverk og ødeleggelseslyst. Og kanskje aller mest kjenner en på det ondes makt i forbindelse med terrorisme, når mennesker av ideologiske eller religiøse motiver anser det som en plikt å drepe eller lemleste flest mulig av de mennesker som ikke deler deres eget synspunkt.
En del mennesker har bevisst gjort Satan og det onde til sin religion. Om de ikke er så mange, er det likevel mange eksempler på at de blir ideologisk bundet til å begå uhyggelige handlinger, både religiøst og samfunnsmessig. Og i en tid da opposisjon mot det etablerte ofte prises som et kulturelt gode, samtidig som mye av ungdomskulturen består i å søke spenning på stadig mer dristige måter, er det ikke så underlig at også lefling med det sataniske brer om seg.
Frelsen som Jesus Kristus bringer, innebærer – sammen med andre frelsesgoder – frihet fra Satans makt (Apg 26,18; Heb 2,14-15). Og den som hører Kristus til, har djevelen ikke makt over (1 Joh 5,18).
Derfor er det i det kristne livet naturlig og nødvendig å tale om å stå Satan imot (Jak 4,7). Men ikke all tale om dette som gir seg ut for å være kristelig, er i samsvar med Bibelen.
Mest kjent er vel en spesiell lære om sykdom. Sykdom er et onde som ikke kommer fra Gud. Altså kommer det fra Satan. Og ham skal en troende stå imot. Et eksempel fra denne forkynnelsen sier at Jobs store feil var at han sa: ”Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!” Nei, Job skulle ha stått djevelen imot i tro, så hadde han sluppet å bli rammet av sykdommen. Det gjelder at en tenker positivt og ikke negativt – for gjør en det, slipper en Satan til.
Noe tilsvarende læres om andre områder av livet der Satans innflytelse ofte er sterk. Og tilsynelatende kan dette virke som en enkel og ufravikelig logikk. Men det er mye her som forvrenger hva Bibelen sier.
For det første er det mange konsekvenser av syndefallet som gjør seg gjeldende i vår verden, og som også rammer de troende i større eller mindre grad. Aller mest akutt er den siste store fiende, døden (1 Kor 15,26).
Men den spesielle læren om seirende tro innebærer også andre fatale følger. Vi skal peke på to hovedsider i denne sammenhengen.
I virkeligheten blir den troende nærmest stående alene i sin kamp mot Satan. Gud kan ikke hjelpe den som ikke bruker sin tro. Dermed reduseres også troen på Gud. Det tales mye om Guds makt, men makten over Satan ligger ikke hos Gud, men i vår tro. Gud blir i virkeligheten ikke lenger den allmektige himmelske Far. Han blir nærmest en kraftkilde, og mye av det som Bibelen sier om de troendes levende samfunn med ham, får liten betydning. Med all sin tale om tro, blir denne form for ”kristendom” en gjerningsreligion. Det blir vår tro som står i sentrum, ikke det å få lov å tro på Kristus.
En viktig praktisk side er at kristenlivet blir svært skjematisk. En blir overbevist om troens makt på visse områder. Men Satan er en tusenkunstner, som setter inn sine ”listige angrep” på mange ulike områder (Ef 6,11). Skal det være vår egen tro som overvinner djevelen, er det lett å tenke at en har slått tilbake hans angrep på ett eller noen områder, men så setter han inn et nytt støt på et sted der våre forsvarsverker slett ikke strekker til. Det er neppe uten grunn at en ikke så sjelden hører om at mennesker som vitner om sin store tro, har falt i store synder. Det kan være umoral, økonomisk bedrageri, og andre ting. Satan vet godt om våre svake sider, og det er ikke alltid vi kjenner dem selv.
Men det er en som kjenner oss til bunns – han som har sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 3,20). Og han har gitt oss det vern, den ”rustning”, som kan stå mot alle Satans og verdens angrep (Ef 6,13-17). Hva er dette?
Her kan vi ikke gjennomgå hva som er sagt om denne saken. Men det er verd å peke på at uttrykkene i bunn og grunn peker på vårt samfunn med vår Frelser Jesus Kristus. Han er Sannheten, han er vår rettferdighet, og så videre. Og dette, det vil si at det avgjørende er å leve i nåden og i samfunnet med Kristus, blir understreket i Bibelens siste bok, der det heter at de som blir frelst, har seiret over djevelen ”i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet” (Åp 12,11).