Trangen til lovsang er god. Vi har uendelig mye å takke Gud for. Det gjelder vårt liv på jorden, vår tjeneste i Guds rike, og det gjelder først og fremst frelsen i Jesus. Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.
Likevel har den lovsangsbølge vi opplever, flere sider. Mange av lovsangene synges på iørefallende melodier og har en svært enkel tekst. Andre er en slags lovsangsutbrudd, som gjentaes gang på gang.
For lite innhold
Det er farlig å skape en følelse og en stemning. Det skjer lett når vi arrangerer spesielle lovsangsmøter. Å synge det samme igjen og igjen, opplever mange som et følelsesmessig løft. Man synger seg inn i en seiersrus. Men den varer så kort. Er det Guds Ånd som er virksom, eller er der tale om noe rent psykologisk?
Er det slik at interessen for lovsang har sin grunn i en korrekt konstatering av at vi har for lite av den, og så griper man til psykologiske midler for å frembringe den, uten riktig å være seg det bevisst?
Er det tilfellet, da er vi inne på en farlig vei. Da rammes vi av Jesu ord: Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd (Joh 3,6). Da har vår lovsang selvets fortegn: Jeg synger, jeg priser, jeg opphøyer, jeg tilber.
Nå behøver det ikke alltid å være galt å si jeg. Det skjer ikke sjelden i Salmenes bok! Likevel er det stor forskjell på Davids salmer og mye nåtidig lovsang. Det henger sammen med, om lovsangen kommer
Utenfra eller innenfra?
Hvor har lovsangen sitt utspring? Er den noe man har lært og overtatt fra andre, eller er den født innenfra? Jeg kan ikke si mig fri for en forstemmende følelse av at postmodernismen også preger de troende. Postmodernismen er en kunstnerisk retning som har satt sitt preg på mangt og mye i vår tid. Overflaten gjøres til det egentlige. Man arrangerer sitt liv for å bli sett. Livet leves på en scene under mer eller mindre beundrende blikk. Det spørres ikke etter et indre skjult liv. Det tror man nemlig ikke eksisterer. Det finnes ikke indre verdier som er høyere enn andre på den blankpolerte overflaten. Det er det som tar seg ut, som gir livet verdi.
Har ikke enhver kristen en umiddelbar fornemmelse av at dersom denne tidsånd kommer til å prege oss, så er vi på vei inn i den store tomhet? Da vil vi midt i våre arrangementer overta den uhyggelige mangel på innhold og fylde som preger verden slik den sjelden har gjort det tidligere.
Hvor fødes den sanne lovsang?
Det skjer på Golgata, ved korsets fot hos Jesus. Det skjer når jeg ved Guds nåde får lov til å tro at alle mine synder er forlatt ved Guds nåde. Da ser jeg at jeg ved Guds nåde er kledd i frelse, og en dyp og varm glede fødes i hjertet. Tenk å være utkåret til å være Jesu brud! Kan det annet enn skape lovsang og takk i en fattig synders hjerte?
Ser vi på vekkelsens første slektledd, så sang de ikke mange av de lovsanger vi synger i dag. De sang om blodet, de sang om korset, de sang om himmelen. De gjorde det med jubel og fryd i hjerte og sinn.
Det er flere eksempler på at lovsangen virket dragende på de ikke-kristne. De hadde en sterk følelse av at de møtte noe som var ekte, og det ble ikke levnet noen tvil om hva det var som hadde skapt lovsangen. Det gikk fram av det som det ble sunget om.
En ny sang
Selv om du hører Jesus til, trenger du til at frelsens rikdom igjen blir levende for deg. Vi skal ikke stille opp skjemaer og tidspunkt for hvordan og når det skal skje. Men alt liv skal fornyes. Det gjelder også det åndelige. Guds nåde må bli levende for hjertet. Det skjer gjennom vekst. All vekst i Guds rike hører sammen med åpenbaring. Gud må gjennom Ordet og forkynnelsen gi meg en dypere avsløring av hvem jeg selv er. Da får jeg bruk for Jesus. Ham rekker Gud meg gjennom sitt ord.
Det er kristenlivets dypeste og rikeste hemmelighet å leve i en stadig tilegnelse av Guds nåde. Jeg må inn i den salige undring. Det er helt ufattelig at jeg får lov til å være et Guds barn uforskyldt av nåde. Jeg kan ikke tro det i egen kraft. Gud må gi meg troens gave. Han må peke på sin Sønn.
Hver gang det skjer, legger Gud en ny sang inn i min munn. Og det gjelder ikke bare meg. Det gjelder også andre. På bibelskolen får vi i blant lov til å oppleve det. Når Gud trekker sløret til side og lar oss se inn i det fullbrakte, da er det ikke så mange av de nye sangene som riktig utrykker det som hjerterne er fylt av. Derfor finner elevene fram noen av de gamle sangene. Ofte står det Lina Sandell eller C.O. Rosenius under dem. Presist og doggfriskt tolker de hjertets frigjørelse og forløsning. Selv om de ikke står under avsnittet av lovsanger i sangboken, griper det mitt hjerte både å lytte til dem og å synge dem. Gud har åpnet våre øyne, vi har sett Sønnens herlighet, en herlighet som den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet. Den herlighet som Gud har gitt ham, den har han gitt oss. Er det underlig at vi må ære, prise og opphøye ham?
Fra
"Mellem liv og død"
(Overs. av G.R.)