For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene og AT HAN BLE BEGRAVET, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene. 1 Kor 15,3-4.
På denne måten presenterer apostelen Paulus evangeliet sitt i et nøtteskall. I denne artikkelen skal vi løfte fram Jesu begravelse og betydning den hadde både for Jesus selv og for oss.
Allerede profeten Jesaja omtaler Jesu begravelse omkring 800 år før Kristus. Og det er en meget detaljert framstilling vi får i Jes 53. Om Jesu død og begravelse sier han:
De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. Jes 53,9
Han ble forkastet ved sin død og dømt til en forbryters lodd, men allerede i dette dype mørke begynner opphøyelsen. Det uhørte skal skje at denne som døde blant ugudelige og var tiltenkt en grav blant dem, skal legges i en rik manns grav og aktes høyt.
Når evangeliene omtaler Jesu begravelse understrekes det sterkt at Jesus ble lagt i en rik manns grav. Denne rike mann var Josef av Arimatea. Han var en rådsherre i Israel og først nå legger han for dagen sin sympati for Jesus. Han ber om å få legge Jesu døde legeme i sin nye grav. På grunn av den framtredende posisjon han hadde, fikk han anledning til det av de romerske myndigheter. Vanligvis fikk ikke forbrytere som ble henrettet ved korsfestelse noen egen grav.
Jesu grav er et sentralt punkt i den kristne tro, derfor er den omtalt i Guds ord. La oss minne hverandre litt om dette:
Hvordan var Jesu grav?
Det var en RIK manns grav. Matt 27,57
Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Matt 27:57
Når Josef av Arimatea først nå trer inn på historiens arena, er det fordi det hele er styrt etter Guds klokke. Graven var gjort i stand på forhånd av denne rike mann på dette spesielle sted. Den hadde en utforming og et preg som fortalte om en betyningsfull mann. I tillegg til graven var det en hage (Joh 19:21) og det forteller oss at bare de mest betrodde og rike hadde råd til et slikt gravsted. Men alt dette gav han Jesus. Herren hadde rørt ved hans hjerte.
Det var ikke en hvem som helst landshøvdingen Pilatius gav Jesu døde legeme til. En person med innflytelse i samfunnet.
Det var en NY grav. Joh 19,41.
Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. Matt 27:59-60
Og han tok det ned og svøpte det i fint linklede. Så la han det i en grav som var hogd ut i klippen, hvor ennå ingen var blitt lagt. Luk 23:53
På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en hage. Og i hagen var en ny grav, som ingen ennå var blitt lagt i. Joh 19:41
Bibelen understreker at den grav Josef av Arimatea gav Jesus, var en ny grav. Ingen hadde tidligere ligge i den. Slike fine gravsteder som blir tegnet for oss her, var beregnet som et familiegravsted. Et sted hvor familiemedlemmer ble lagt etter hvert som døden hentet dem. Abrahams gravsted ved Makpelahulen er et kjent og æret slikt sted.
Men Jesus fikk ikke en grav i en rik familietradisjon. Denne graven hadde ingen historie, men den skulle skape historie. Ingen død er som Jesu død og ingen grav er som Jesu grav. Ved denne grav ble det staket ut en ny kurs. Ingen hadde ligget i den før. Denne grav ble innviet av Jesus.
I 2 Kong 13,20-21 blir det fortalt om en mann som ble gravlagt i profeten Elisas grav. Da den døde kom i berøring med Elisas bein, våknet han til live igjen. Dersom det var en gammel grav, kunne jødene tenkt at det var en meget hellig person som hadde ligget i den før. Når Jesus hadde kommet i berøring med denne hellige person, hadde han fått livet tilbake. Dette var utelukket ved en ny grav.
Graven var hogd ut i klippen.
og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. Matt 27:60
Så kjøpte Josef linklede, tok Jesus ned og svøpte ham i lin-kledet. Han la ham i en grav som var hogd ut i berget, og rullet en stein for inngangen til graven. Mark 15:46
Graven var hogd ut i klippen. Inne i hulen kunne de være flere kammer. Et familiegravsted ble utvidet etter hvert. Graven ble avstengt ved at en stor stein ble rullet foran inngangen. Dette var en stor hogget stein som det oftest måtte flere en mann til å flytte.
Disse store steinene skulle hindre folk i å trenge inn i graven. Det kunne være gravrøvere, men mest tjente det til å hindre åtseldyrene i å trenge inn.
Det var en bevoktet grav.
Neste dag, som var dagen etter beredelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå! Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dag, så ikke hans disipler skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter. Matt 27:62-5
Yppersteprestene og folkets eldste fikk gjennomslag hos Pilatus for sin frykt for at noen skulle stjele Jesu døde legeme. De hadde hørt dette. Jesus hadde talt åpent med sine disipler om dette. Og de hadde hatt kontakt med Judas, forræderen i Jesu indre krets. Derfor ble det utkalt soldater som skulle holde vakt. Soldatene skulle sikre og vokte graven i tre dager. Det er det oppgitte tidsrom som Jesus hadde sagt. For enhver pris ville de hindre at de Jesus-troende skulle få legge nye elementer til sitt svermeri.
Det var en forseglet grav.
De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter. Matt 27,66
Det romerske segl ble satt på inngangen og forbød alle å ta seg inn i graven. Det var myndighetenes stempel på graven, offisielt lukket. Ingen måtte bryte dette segl og ta seg inn. Muligens betydde denne sikringen at det ble satt en bolt på hver side av steinen og strukket en lenke over, slik at ingen kunne skyve steinen fra.
Hva betydde det at Jesus ble begravet?
Vi taler helst om Jesu død og den har en meget sentral plass i Guds ord. Faren er at vi ikke har plass for budskapet om Jesu begravelse. Men Jesu begravelse er et fast ledd i den trosbekjennelse Paulus gir i 1 Kor 15,3-4. Dette gjenspeiler seg også i den apostoliske trosbekjennelse: "korsfestet, død og begravet"
Begravelsen er en offisiell stadfestelse på at en person er død.
Når en person ble gravlagt, ble det stadfestet for all verden at han var død. Levende personer ble ikke begravd. De som gravla folk forsikret seg om at de var døde.
Begravelsen satte det endelig punktum for en persons ferd i denne verden.
Så lenge det døde legemet lå i huset, hadde de med den døde å gjøre. Etter begravelsen var dette liv avsluttet. I alle deler var det satt punktum.
Den første begravelsen som blir omtalt i Skriften er Abrahams begravelse av Sara. Når han ber om å få kjøpe en eiendom til gravsted, grunngir han det slik:
En fremmed og en utlending er jeg blant dere. La meg få et gravsted til eiendom hos dere, så jeg kan føre min døde hustru bort og begrave henne. 1 Mos 23,4
Flere oversettelser har «å bringe bort fra mitt åsyn». Å begrave betyr egentlig å skaffe bort.
Jesu begravelse var bekreftelsen på at Jesus virkelig var død og at hans livsoppgave i denne verden var slutt. Begravelsen besegler Jesu død.
Dette får sangeren Johann Heermann til å utbryte i "Hvor hen skal jeg dog fly" 4. vers.
Jeg ser mitt skyldebrev
til korset naglet blev,
og i din grav i haven
der er min synd begraven
til evig skjul og gjemme -
hva skulle meg da skremme?
Den grav Jesus ble lagt i var en annen manns grav. Muligens hadde den allerede fått sin innskrift: Vigslet til minne om familien Josef av Arimatea». Det var Josefs grav.
Og så lå Jesus der! Han lå ikke i sin egen grav, men i en annens grav. Det var ikke så underlig. Hans liv var for andre. Hans død var for andre, hans grav var for andre.
Fordi Jesus ble gravlagt i en annens grav, forteller dette noe mer til meg. Han døde ikke bare min død, men gikk inn under min begravelse.
Vi har fått del i hans begravelse!
Guds ord bringer fram denne sannhet flere steder.
Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. Rom 6,4
For i dåpen ble dere begravet med ham.... Kol 2,12
Her møter vi uttrykket «begravet med ham» som også er emnet for dette stykket. Disse bibelstedene knytter dette til dåpen og det av flere grunner.
Den som døpes til Kristus, døpes for å få del i fruktene av Jesu død og samfunn med den korsfestede Kristus.
Vi døpes kort og godt for å høre Kristus til, som det heter i dåpsritualet, med alt det innebærer.
Dåpsformen med neddykkelse gjorde begravelsessymbolikken meget klar.
Den som ble døpt, gikk helt under i vannet. Vannet lukket seg over en, slik at en ble helt skjult. Det er også betydningen av ordet. Når noen taler om praksisen med å øse tre ganger vann over hodet på dåpskandidaten som bestenkelse, er det galt. Vi skal ikke gå inn på dåpsformer i denne sammenheng, men kort forklare bakgrunnen for å øse vann over hodet. Hodet er den øverste del av kroppen og når vannet kommer over hodet, er symbolikken at legemet er under vann. Det er en enkel måte å uttrykke neddykkelse på. Det er ikke på panna eller kinnet vannet skal skal øses, men på legemets høyeste punkt fordi hele personen skal være under vannet, begravet.
Dåpen er en offentlig stadfestelse på at livet i denne verden og for denne verden er slutt.
Israels folket ble døpt til Moses i skyen og havet ved overgangen av det røde hav. Det betydde at deres gamle liv i Egypt var slutt og egypternes herredømme over dem var brutt. Slik er begravelsen i dåpen et tegn på at livet for denne verden, i synden er slutt. Et liv er avsluttet.
Det nye liv kan bare leves når det gamle er begravet. Det skal dåpen være en stadig og levende påminnelse om.
I Jesu begravelse ser jeg gravsteinen over mitt liv i og for denne verden.
Å være begravet med Kristus vil derfor si å møte sin død i Kristi død, og møte sin grav i Jesu grav. Paulus understreker dette flere steder. Til kolosserne sier han:
Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Kol 3,3
Når vi taler om de døde, så er det de som er begravet. De står ikke lenger i de levendes rekker, men hører med til de døde. Ikke de som venter på begravelse.
I den bibelske tid var det gjerne slik at de som døde ble begravet samme dag. Dette på grunn av klimaet. Derfor er det ikke noe uvanlig at Jesus straks ble gravlagt.
Betydningen av vår begravelse med Kristus
Død over det gamle menneske
Det gamle menneske, med dens lyster og begjæringer har ikke lenger noen livsberettigelse. I Kristi begravelse skal vi la det gamle menneske være i døden. Graven vitner om at der hersker døden. Når jeg får se at mitt selvliv – det gamle menneske – døde med Kristus på korset og ble gravlagt med ham, betyr det at det gamle menneske ikke lenger har livsberettigelse. Det hører hjemme i graven. Og det er nødvendig å bli minnet om det.
Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Rom 6,11-12
Det døde legeme skulle ut av øyesyn
Slik som det døde legeme føres ut og vekk fra denne verden, slik er en kristen gjennom sin begravelse med Kristus ført ut av verden. Han hører ikke lenger hjemme i denne verden. Nå lever han ikke lenger av denne verden, men ved det nye livet lever han for Gud, og gjennom det til beste for verden.
Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da - som om dere fortsatt levde i verden - la dem legge slike bud på dere: Kol 2:20
Ved begravelsen opphører alle fordringer
Ved begravelsen er en fridd ut fra et liv i synden og står ikke lenger i gjeld til den. Ved Kristi grav ser jeg min synd «til evig spott gjemme». Ved vår begravelse med Kristus oppleves den fullkomne frihet.
Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. Rom 8:12
Noen misforstår den kristne frihet og tenker på en frihet til å synde. I verdslig sammenheng er frihet å leve slik en vil med full anledning til å synde. Å leve livet, fortoner seg for mange som et hemningsløst liv. Når hjertet ikke har opplevd evangeliet og fått sin begravelse med Kristus, blir alt galt. En tenker galt både om troen og om det kristne livet.
Paulus innleder sin undervisning om det kristne livet med å avsløre slike falske tanker.
Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større?
Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Rom 6:1-2
Ved denne grav i hagen, ved Kristi grav, får vi en dyp erkjennelse av alt som hører synd og syndelivet til, hører hjemme bare på et sted og det er i graven. Paulus sier det på denne måten:
Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse... Kol 3,5
Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd det gamle menneske med dets gjerninger... Kol 3,8-9.
Her ser vi at på grunn av at vi er døde med Kristus, har vi avlagt det gamle menneske. Det er lagt i graven, i Kristi grav, får dette de mest avgjørende følger for en kristens liv, holdninger og vandring i denne verden.
Noen går ofte til kirkegården og ved gravsteinen minnes de sine kjære. Ved Kristi grav minnes vi hans liv og fullkomne frelsesgjerning, men den skal også være en stadig påminnelse til meg om at mitt liv i denne verden skal leves i skyggen av denne gravsteinen: Begravet med ham.
Jeg trenger å se hen til den når jeg kjenner meg forurettet, når jeg synes å være forbigått og ikke mener jeg får den oppmerksomhet jeg tilkommer. Jeg trenger å se hen til denne gravstein når jeg kjenner den bitre rot vokse i mitt indre, når jeg blir hissig og ubalansert. Når jeg holder på å la munnen løpe av med meg, når jeg blir dirigert av et ondt oppkomme inne i meg.
Nå holder du på å dra noe ut av graven. Nå driver du åndelige opplivningsforsøk på en person som av Gud er plassert i graven og som du ved troen på Kristus har plassert på den samme plassen.