Hva er egentlig forskjellen på å være
fattig i ånden
og å være åndsfattig?
Jesus begynner Bergprekenen med å si: «Salige er de fattige
i ånden;
for himlenes rike er deres.» At Jesus da ikke taler om åndsfattige
mennesker, sier seg selv. Bergprekenen handler jo om de kristnes liv,
ferd og vandel, om å seire over synd og fristelser. Og nettopp denne
talen begynner slik: «Salige er de fattige i ånden.»
Den som er åndsfattig, derimot, lever ikke noe godt
kristenliv, hvis
han i det hele tatt kan sies å være en kristen. For min del tror jeg
det er meget vanskelig overhodet å bruke betegnelsen åndsfattig på en
som lever med Gud.
Og da er vi midt inne i spørsmålet: Hva er forskjellen på
disse to?
Vi skal først se litt på hva Jesus mener med å være fattig
i ånden.
«Salige er de fattige i ånden», står det. Og det ordet grunnteksten
bruker, betyr egentlig tigger.
Salig er altså den som i
seg selv ikke
har noen ting. Den som ikke er noe, som ikke kan noe, som ikke forstår
noe. som ikke klarer noe. Det er en underlig begynnelse på en tale som
handler om vårt liv og våre gjerninger!
Men Jesus taler nettopp om mennesker som står overfor Gud
og
bokstavelig talt må få alt, både hva de skal være og hva de skal gjøre.
Himlenes rike er deres, sier Jesus.
Det som egentlig er hemmeligheten her, er at den som står
slik overfor
Jesus, han får Jesus selv inn i sitt hjerte. Det som gjør det mulig for
et menneske å leve som en kristen, er at Jesus bor i oss ved troen.
Jesus har gjort dette klart for oss på mange måter og i
mange slags
ord, og ikke minst i det han sier om vintreet og grenene: «Den som blir
i meg, og jeg i ham. han bærer meget frukt; for uten meg kan I slett
intet gjøre.» (Joh 15,1)
Jesus skal ikke gi oss litt hjelp, litt støtte, litt kraft,
og så skal
vi ved hjelp av den støtte og kraft og hjelp vi får, utrette noe. Nei,
det er tvert om slik at vi overhodet ikke kan noe selv. På den måten
får Jesus bo i vårt hjerte, gjøre sine egne gjerninger, og være selve
livet i oss og gjennom oss overfor våre medmennesker.
Men dette kan ikke Jesus være hos dem som har noe tro på
seg selv. Fattig i ånden betyr med andre ord at en har mistet troen på
seg selv. Og at en er blitt klar over at en selv ikke er noen ting. Da
får Jesus bo i hjertet.
Hvis du legger merke til det ordet i Ef 3,17 hvor det er
tale om at Kristus bor ved troen i våre hjerter, så vil du se av verset
umiddelbart foran at det er ensbetydende med å styrkes med kraft ved
hans Ånd i vårt innvortes menneske. De to ting er to uttrykk for samme
sak. Å styrkes med kraft ved hans Ånd i vårt innvortes menneske, det er
akkurat det samme som at Jesus selv bor ved troen i våre hjerter. Dette
er karakteristisk for dem som er fattig i ånden.
Altså: Den som er fattig i ånden, han har Guds Ånd. Han har
meget av Guds Ånd. Nettopp fordi han har mistet troen på seg selv, blir
han så avhengig av Jesus, og nettopp derfor bor Jesus hos ham.
En fattig i ånden er altså det motsatte av en åndsfattig.
Han har den Hellige Ånds fylde. Han får den Hellige Ånd så meget som
det bare er plass til for Den Hellige Ånd i hans hjerte. Og så er det
ikke han, men Jesus Kristus i han som gjør sine gjerninger.
Vi kan si at åndsfattig er den stikk motsatte tilstand til
dette. Åndsfattig er det mennesket som ikke har Guds Ånd, eller der
hvor Guds Ånd ikke får noe råderom, makt eller herredømme i hjertet.
Åndsfattig er et menneske som ikke har plass for Jesus i sitt hjerte.
Og hvem er egentlig det? Vi tenker jo nå bare på mennesker
som bekjenner seg som kristne og er åndsfattige. Det er jo ikke noen
andre vi tenker på i denne sammenheng.
Det beste svar vi kan vise til, er sendebrevet til
menigheten i Laodikea, den som Jesus beskriver som lunken. Han sier om
denne menighet at den er verken kold eller varm, og at han må utspy den
av sin munn. Og en kan spørre: hva er det med denne menigheten? Jo,
sier Jesus, du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet. Og du
vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.
Der har du det som er karakteristisk for å være åndsfattig.
En mener om seg selv at en er rik i Gud. Mens sannheten egentlig er at
en har glemt sin egen hjelpeløshet. En har ikke lenger noen følelse av
å stå fast, ingen følelse av at en ikke kan noen ting eller ikke er
noen ting eller ikke skjønner noen ting.
Isteden tror en om seg selv at en har oppnådd noe. En har
gjort sine erfaringer, en har fått sin rutine, en vet hvordan sakene
skal gripes an, for eksempel i kristent arbeid. Ja, en mener faktisk om
seg selv at en er rik i Gud. Mens altså sannheten er: En har glemt
hvordan en selv er, og har ingen følelse av det lenger.
Dette er å være åndsfattig. Slike kristne kan bli meget
aktive, og de har stor tro på seg selv. Og de kan være meget ivrige med
sine opplegg, som en kaller det i vår tid. De har sine planer. De har
helt klart for seg hvordan en skal arbeide i Guds rike. Og de mener at
det er noe selvsagt at Jesus er med dem og velsigner dem. Men sannheten
er: det er åndsfattigdom!
Å være fattig i ånden, det er å kjenne sin egen dårskap.
Det er å kjenne at en kommer til kort. Det er å vite at en ikke er noen
ting og ikke kan noen ting, og alt det andre som følger med. Det er
ikke noen lett stilling å være i. Det er kampfullt å være fattig i
ånden. Men da står en overfor Gud som den som må få alle ting, og da er
hjertet åpent for Jesus. Der kommer Jesus inn, som vi har sett. Der får
Jesus gjøre sine gjerninger.
Den som er åndsfattig, derimot, han har det ikke så
brysomt. Det er ikke så kampfullt. Det kan menneskelig sett kanskje
føles meget behagelig. Og en har lett for å snakke om andres plikter.
En har lett for å appellere til andre om hva de burde være, og kanskje
også lett for å felle dommen over andre og den mangel på virksomhet som
en ser hos dem.
Men det kommer bare av at en tror noe om seg selv som en
ikke har rett til å tro. Der hvor Guds Ånd ikke har plass i hjertet,
der ser en jo ikke seg selv. Der blir det ingen følelse av egen
elendighet og hjelpeløshet. Når en ikke ser seg selv, så tror en på seg
selv. Og så er en ikke avhengig av Jesus lenger.
Da er sannheten den som Jesus sier: Du er lunken.
Du er ikke verdslig. Du bekjenner deg som en kristen: Men
du er det ikke! Gid du var kald eller varm, sier Jesus. Hadde du vært
det ene eller det andre!
Hadde du vært varm, da hadde det vært riktig med deg. Hadde du vært
kold, da hadde du skjønt selv at du trengte til omvendelse.
Nå er situasjonen den: du er verken kold eller varm. Du
tror om deg selv at du er rik i Gud, og så er sannheten den at du
trenger omvendelse uten at du selv forstår det.
Det er åndsfattigdom.
Ut fra dette skulle det være klart at det å være fattig i
ånden og det å være åndsfattig, det er to uforlikelige motsetninger. Og
Gud gi at du som leser dette, og jeg som skriver dette, får lov å viere
fattige i ånden og eie Jesus med all hans nåde og gave!